Spaltist

Min høyre fot

Donald Trump viftet febrilsk med hendene på talerstolen, og den høyre foten min sitter dønn fast, så jeg halter. Det er en sammenheng i dette, la meg forklare.

Nå er Donald Trump blitt president i USA, etter en valgkamp der han brukte kritikk fra liberale medier som gjødsel for økt oppslutning. En av sakene som liberale medier brukte mye tid på, var talen der Trump etterapte og parodierte Serge Kovaleski.

Kovaleski har jobbet som reporter i New York i en årrekke, der han har skrevet en rekke saker om Trump. De pleide å være på hils og på fornavn med hverandre.

Trump kritiserte i sin tale Kovaleski for uttalelser journalisten hadde gitt, før han sa at «dere skulle sett denne mannen!» Deretter kavet Trump med hendene. Kovaleski har en medfødt tilstand, som gjør at den ene hånden er låst fast i en stilling. Bevegelsene Trump gjorde var en grotesk parodi på Kovaleskis kroppsspråk.

Det Trump gjorde da han viftet med hendene på scenen på valgkampmøtet, var å forsøke å degradere Kovaleskis journalistiske integritet og seriøsitet. Trump spilte på de samme konnotasjonene til fysiske funksjonshemninger som Franklin D. Roosevelt fryktet, da han under andre verdenskrig forhindret verden fra å se at han satt i rullestol på grunn av polio.

Trump visste, han er markedsfører mer enn noe annet, at publikum assosierte manglende kroppslig kontroll med manglende mental kontroll.

Å etterape noens funksjonsnedsettelse er ikke særlig hyggelig. Gjennom denne typen mobbing berører man noe som er dypt personlig hos den som blir rammet. Du vet aldri hva andre finner sårende. Men mobbingen går dypere og bredere enn kun personlig psykologi. Etteraping av funksjonsnedsettelser er maktgrep der man spiller på konnotasjoner til funksjonsnedsettelser. La meg prøve å forklare hva som Trump rørte i da han viftet med hendene – gjennom at jeg forteller min egen historie.

Sånn, eller verre

Hele livet har jeg haltet. Gangarten min er såpass spesiell at folk kjenner igjen meg på gata. Selv et tiår etter. I fremmede verdensdeler. På god avstand. Ganglaget mitt er en av de første tingene folk spør meg om, når vi blir kjent, eller før vi blir kjent. Spørsmålene er stilt og besvart så hyppig gjennom så mange år at svarene kommer automatisk.

Ja, jeg har alltid vært slik. Jeg ble født med en form for ryggmargsbrokk og klumpfot. Jeg har store nerveskader fra ryggen, krum ryggsøyle, strukket ryggmarg, ortopediske skader i bekken og lår, beinlengdeforskjell, underutviklede muskler i høyre bein, en høyrefot som sitter naglet fast i én vinkel, og sikkert en hel del jeg har glemt i farten. Ja, det er medfødt. Ja, det kan gjøre vondt, det er ofte ubehagelig, og jeg blir fort sliten. Nei, det lar seg ikke operere, det finnes ingen magic fix for dette. Ja, jeg kommer til være sånn resten av livet. Sånn, eller verre.

Da jeg var barn i hjembygda ble jeg gjerne spurt av vilt fremmede voksne om hva som feilte meg. Jeg husker at jeg kikket opp på dem, jeg var ikke store tassen. Men jeg hadde tatt opp plass nok i den kollektive oppmerksomheten til at jeg trigget nysgjerrighet. Hadde jeg fallesyken kanskje, de hadde jo sett at jeg falt ofte? Var jeg kanskje et thalidomid-barn, ettersom kroppen min så sånn rar ut? Eller var det kanskje trebein jeg hadde – de kjente gjerne noen med det fra før. Voksnes folks fantasi om hva som feilet meg var nær endeløs.

Barn er heller ikke kjent for å holde tilbake noe sosialt. Så de gangene jeg kom i nye skoleklasser, stod jeg frem med smørbrødlisten min av diagnoser, for å slippe lettere unna. Og med unntak av de få gangene medelevene påpekte at arrene mine var stygge eller en sjelden ertekrok etterapte måten jeg gikk på, så funket det helt greit.

En av dem

Bak en funksjonshemmet persons fasade er det gjerne en lang historie av ubehag som du ikke aner noe om. Min egen barndom bestod til stor del av operasjoner, medisiner, utredninger, hjelpemidler og sykehusopphold. Fysikalske behandlinger opptil tre ganger i uka. Stadige avtaler med hvitkledde. Stadige turer til smertefulle besøk og endeløse ventetider på stadig nye avdelinger. Et barn blir fort litt slitent av slik. Store smerter og langvarige og sterke følelser av maktesløshet i ung alder er ikke snarveien til en fjellstø psykisk helse i voksen alder. Stadige bekreftelse på at man er annerledes i negativ forstand, i tidlig alder, gjør også noe med selvbildet.

Selvbildeproblematikken henger også sammen med at det å ha en ufør kropp kanskje er vår tids aller største tabu. I våre kollektive myter står følgende sterkt: Blir man dårlig, slik at det går ut over kroppens evner til å fungere, så har man har gjort feil valg i livet. Man har vært for lat, eller for stresset. Man har vært for tykk eller tynn. Man har røyket, spist eller drukket feil mengder av feil substans. Man har beveget seg for lite, eller beveget seg på feil vis. Alt av flaks, uflaks, genetikk og kultur glemmes i et slags absurd mea maxima culpa.

Vi har en helseangstbølge som ruller over landet, der mange blir dårlige av angsten for sykdom og skader. En enkel forklaring på vår angst for sykdom er at flertallet i vårt moderne samfunn ikke lenger har noen tro på noe etterliv. Når vi dør, står det ikke lenger en koselig bestemor ventende i den andre enden og tar i mot. Sykdommers konsekvens blir så mye større hvis livet vi har nå, er det eneste vi får.

Om dette forklarer folks helseangst, så er det likevel ikke en fullgod forklaring på kollektive hardkjøret i retning kroppslig perfeksjon – med Birkebeinerløp, personlige trenere, yoga, supermat og dietter. Drivkraften her er sosial – redselen for det sosiale tapet som funksjonshemmede opplever. Man vil optimalisere kroppens funksjoner av frykt for motsatsen.

Mange er livredde for stigmaene som sykdommer og skader fører med seg. Sett deg med et blankt A4-ark foran deg og skriv ned dine umiddelbare assosiasjoner til ordet ufør. Tap av attraksjonsverdi, tap av karriere og penger, tap av status og sosial trygghet. Den potensielle ensomheten og stigmaene som funksjonsnedsettelser gir. Blikkene som reduserer deg til en av dem. En av de andre, de som ikke er som oss.

Ikke dritings

Jeg tenker selv ytterst sjelden på meg selv som en av dem, i negativ forstand. Jeg er stort sett stolt over mine mange særheter. Unntaket er hvis folk gjør narr av måten jeg går på. Da synker det inn i meg at jeg jo faktisk er en av disse uføre. Jeg får opp samme A4-arket med assosiasjoner til ufør som du gjør. Vi lever i samme samfunn. Det går opp for meg at jeg godt kan være en av dem man kikker på og spøker med.

Jeg rister selvsagt fatt i meg selv når slik skjer. og minner meg selv på at jeg er mer enn haltingen min. Jeg publiserer tekster, gir ut musikk, kuraterer kunstutstillinger og har mest sannsynlig pult flere og reist mer enn de taperne som gjør narr. I hvert fall i følge statistikken.

Jeg feiret nyttår i Trondheim denne gangen, en by jeg til da knapt hadde vært i. Etter det kommunale fyrverkeriet skulle jeg gå tilbake til bilen min. På veien til parkeringen kom en fyr opp på siden av meg, og snakket til meg. Jeg tenkte han kanskje var en jeg kjente fra før. I det øynene hans møtte mine, forstod jeg at han snakket til meg fordi han var full, og han trodde at jeg var dritings. Så oppdaget han at jeg gikk med stokk, og innså at jeg var edru, men funksjonshemmet. Jeg rakk å se ham bli skamfull, før jeg humpet videre, uten ham på slep.

Tidligere, da jeg ikke brukte stokk, så var det nærmest normen at folk trodde jeg var full, hvis jeg gikk utendørs i bygater etter Dagsrevy-tider. Jeg er blitt skålt med og ropt etter. Jeg er blitt pekt på, ledd av – og til og med truet på livet. Tilsvarende har utesteder stoppet meg i døra for å sjekke at jeg ikke var like full som de syntes jeg så ut. Det er jo litt kleint stadig å måtte forklare diagnosene sine til dørvakter, men de er utrolig lærevillige hvis man hever stemmen en liten smule.

Komiske funksjonsnedsettelser

Mange av de rareste henvendelsene forsvant da jeg i voksen alder bet i meg skammen og begynte med stokk. Jeg må innrømme at det satt langt inne å ta turen til Enklere Liv for å kjøpe et hjelpemiddel, et produkt primært ment for kategorien godt voksen. Men gud bedre som det hjalp sosialt. Med en stokk er jeg trygt plassert i kategorien funksjonshemmet. De gangene jeg møter andre med stokk, så sender vi hverandre et anerkjennende blikk. Vi er en trebeint subkultur, som man ikke kødder med. Med stokk har jeg opplevd mindre sosialt ubehag enn uten.

For de fleste tillater seg heldigvis ikke å synke så lavt som å etterape noens funksjonsnedsettelse. Bare USAs president. Verdens mektigste mann. Og her vil sikkert noen innvende, hvorfor må jeg sutre sånn, hvorfor må alt være så jævla nøye? Det er joggu meg snart ikke lov å spøke med noen ting lenger! Skal det ikke være grenser for politisk korrekthet?

Funksjonsnedsettelser kan være komisk. Jeg kjente en periode en annen mann som også haltet, men motsatt vei av meg. Vi kunne ikke gå ved siden av hverandre, vi endte opp med å få med oss bare halve samtalen. Prøv å dele paraply med meg, og en av oss er dømt til å bli søkkvåt. Gi meg en full kopp kaffe og den er mirakuløst omdannet til en halv kopp innen jeg er framme ved bordet.

Da jeg var liten abonnerte jeg en del år på månedsbladet Mikke Mus. Jeg har håndskrift som en gris, det har jeg alltid hatt. Så Hjemmet Forlag leste mitt håndskrevne «Bjørn Hatterud» på abonnementskupongen feil. Hver eneste måned mottok jeg et blad der det på baksiden stod «Halterud, Bjørn». Og hver gang løftet jeg opp bladet og lurte på hvordan i helvete de kunne vite at jeg haltet?

Man kan godt fleipe med funksjonsnedsettelser, det er måten man gjør det på som er avgjørende.

Det er for det første en vesensforskjell på ord og handling. Sier jeg at jeg kommer til deg i morgen kveld for å banke deg opp, så er det en trussel – såfremt jeg ikke poengterer at det var ment som spøk. Hvis jeg derimot faktisk kommer til deg i morgen kveld, bryter opp døren din, står der med balltreet og later som om jeg skal banke deg opp, er spøken vanskeligere å forstå – for deg. Verbal humor er stort sett safere enn fysisk humor.

All humor er relasjonell og situasjonell. Hvordan du kjenner folk, og hvilken situasjon du befinner deg i, bestemmer hva som er lov å spøke med. Så lenge man har en viss fintfølelse, medfølelse og vennskapelig kjærlighet, så funker det aller meste.

I tillegg er konteksten viktig, hvis man legger tydelig opp til at dette er en harmløs spøk, så er sjansen større for at alle parter forstår at det er en spøk. Så får det være om spøken blir tatt godt mot eller ikke.

Men fysisk humor på bekostning av funksjonsnedsettelser, det funker aldri. Husk det. Slik gjør man bare ikke. Ikke gjør som Trump. La meg konkretisere konsekvensen: Dersom du etteraper måten jeg går på, så banker jeg deg opp med stokken min fra Enklere Liv.

Kødda. Neida.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden