Kommentar

Min nye ytringsfrihetshelt: Charles Murray

Nylig demonstrerte studenter i USA mot forskeren Charles Murray og kalte ham en rasistisk og sexistisk homohater. I april kommer han til Norge.

Som en som jevnlig leser utenlandske publikasjoner med konservativt tilsnitt, tar jeg meg ofte i å misunne de som skriver der litt. Det kan nemlig virke som de har en litt enkel jobb. For selv om vi har et jevnt tilsig av håpløse meningsytringer fra koko-venstre her i Norge også, har jeg inntrykk av at det er mye mer av det i utlandet. I Norge er venstresidens sentralorgan, Klassekampen, en publikasjon jeg selv gjerne leser. I utlandet, USA, Storbritannia eller Sverige, virker det derimot som de politisk korrekte pleier å være noen hakk mer politisk korrekte og sneversynte enn her hjemme.

Spesielt gjelder det den politisk korrekte studentkulturen som har vokst i omfang og fått stadig flere smått surrealistiske utslag de siste fire til seks årene. Når man for eksempel kan skrive en kommentar der man gjør narr av en studentforening som mener at svarte studenter får dårligere karakterer fordi de blir ubevisst diskriminert av hvite, eldre og mannlige forelesere, har man ikke en veldig vanskelig jobb. Ei heller når man for eksempel kan ta for seg fenomener som at lærebøker må sensureres eller utstyres med advarsler mot potensielt støtende innhold.

Denne toskeskapen har, så vidt jeg har skjønt, ikke slått rot blant norske studenter ennå. Og bra er det, for hvor langt den er i stand til å gå, kom det et grotesk eksempel på i USA tidligere denne måneden. Jeg hadde bare så vidt fått med meg saken der samfunnsforskeren Charles Murray hadde blitt hindret i å opptre på et sted kalt Middlebury College i Vermont. Da jeg senere kom over en video fra opptrinnet, ble jeg uforvarende sittende å se den i sin helhet. Det er ganske fascinerende greier.

Skadet og måtte på sykehuset

Kort fortalt foregår det hele i et auditorium med plass til cirka 400 personer. Etter noen introduksjoner, blant annet fra representanter for studentforeningen som har invitert Murray, entrer hovedpersonen selv podiet.

Murray blir umiddelbart møtt med illsinte og taktfaste protestrop som ikke viser tegn på å gi seg før arrangørene tjue minutter senere flytter Murray til et annet rom for å overføre foredraget hans på en stream. Demonstrantene viser en iherdighet som de fleste fotballtilhengere vil misunne dem. Jeg har i dagevis hatt ropene på hjernen: «Racist, sexist, anti-gay – Charles Murray go away», synger jeg ufrivillig til meg selv i dusjen.

Opptrinnet var imidlertid ikke over etter at Murray ble jaget fra scenen. Han har selv publisert en redegjørelse for hvordan foredraget og diskusjonen med den liberale statsviteren Allison Stanger ble forstyrret av at studentene utløste brannalarmen. Da de to ville komme seg bort fra universitetsområdet, ble Stanger skadet i tumultene og endte opp på sykehus.

Ennå ikke abonnent? Les så mye du vil på Minerva for kun 49,- i måneden! Bestill her.

Troen på den amerikanske etos

Demonstrantene hadde åpenbart ikke satt seg inn i Murrays arbeider. Han er verken rasist, kvinne- og homohater, hvit makt-ideolog eller noe annet av det som man i videoen kan se bli hevdet på plakater og høylytte rop.

Da Murray ble intervjuet av Harald Eia i Hjernevask for en del år tilbake, fortalte han at han var begeistret over at en afro-amerikaner hadde blitt valgt til president i USA. Studentene tror tydeligvis at han er en fyr på nivå med snauskaller med hakekorstatovering, eller en rasehygieniker med like mye vitenskapelig belegg som folk som tror at jorda er 6000 år gammel, slik en av de protesterende ungdommene beskriver det i den lokale studentavisa.

Slike forestillinger har sitt utspring i den over 20 år gamle boka The Bell Curve, som Murray skrev sammen med nå avdøde Richard Herrnstein. Den mest kontroversielle påstanden i boken var at uteblivende sosial mobilitet blant svarte i USA delvis hadde sammenheng med gjennomsnittlige raseforskjeller på IQ-tester, noe som delvis har opphav i genetiske faktorer.

Jeg har imidlertid ikke sett Murray hevde at et slikt ubehagelig faktum bør få politiske konsekvenser. Og så vidt jeg vet, er for eksempel viljestyrke en viktigere suksessfaktor enn intelligens definert som resultatet på en IQ-test. Er det noe som for øvrig gjennomsyrer Murrays arbeider, er det nemlig troen på den tradisjonelle amerikanske etos, på hardt arbeid og individualisme.

At denne etosen forvitrer blant lavt utdannede amerikanere, er tema i boken Coming Apart, som Murray var invitert til å snakke om på Middlebury College. Jeg skrev begeistret om den her hos Minerva da den kom ut for fem år siden. (Les også Jan Arild Snoens Minerva-samtale med Murray). Boken handler utelukkende om klassemotsetningene blant hvite amerikanere og er essensiell for å forstå Trumps seiersmarsj, og den danner et slags statistisk og teoretisk bakteppe for J.D. Vances personlige beretning og kioskvelter om sin oppvekst i det amerikanske rustbeltet, Hillbilly Elegy, som jeg også har skrevet om på dette nettstedet.

Nøyaktig beskrevet av Durkheim

At Murray likevel blir behandlet som om han skulle vært frontfigur i Ku Klux Klan, sier en del om hvordan meningsklimaet har blitt innsnevret på amerikanske universiteter.

Det mest komiske ved utviklingen, er hvor perfekt studentens oppførsel illustrerer teorier som står beskrevet i lærebøkene deres. Universitetsområdet har blitt et hellig sted som det gjelder å beskytte mot tabubrudd, som nå altså ikke bare gjelder åpenbar rasisme, men også en figur som Charles Murray. Studentene reagerer som man ville gjort i Norge om Vigrid-lederen ble invitert til å holde foredrag i universitetets aula.

Det kollektive ritualet man kan se utspille seg på videoen fra Murrays opptreden, er nøyaktig beskrevet i Durkheims religionssosiologi: Studentene utøver et kollektivt ritual som har som funksjon å danne et fellesskap og avgrense dem fra den mannevonde rasisten som besudler campusen deres.

Lignende forsøk på å utstøte de som bryter tabuer, har vi også hatt i Norge. På Nettavisens integreringskonferanse i februar fortalte for eksempel sosialantropolog Unni Wikan om hvordan hun ble kalt nazist i VG da hun på 90-tallet advarte mot at vi var i ferd med å få en etnisk segregert underklasse her i landet. I dag har vi bedre takhøyde, men den vil alltid være skjør i møte med grupperinger som ønsker å senke den igjen.

I april kommer Charles Murray til Norge, blant annet for å innlede på et frokostmøte hos Civita. Da blir det neppe store protester, men forhåpentligvis anledning til kritiske spørsmål og diskusjon. Også yngre folk og studenter burde kjenne sin besøkelsestid.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden