Ideer

Minervas gamle erkefiende

IDEOLOGI: Norsk markedsliberalisme overvintret i Farmand og Libertas, før den ble gjenfødt på 70- og 80-tallet. Minerva og Høyre lå i krig med Libertas.

Norsk markedsliberalisme overvintret i Farmand og Libertas, før den ble gjenfødt på 70- og 80-tallet. Minerva og Høyre lå i krig med Libertas.

I forrige artikkel ga jeg en kortfattet fremstilling av liberalismens historie frem til mellomkrigstiden. Nedenfor følger min tolkning av den rollen Farmand og Libertas-kretsen spilte som bro til den moderne norske liberalismen, slik den har kommet til uttrykk  under Willoch-regjeringen, i Fremskrittspartiet og nå i Civita og Minerva.

Under professor Wilhelm Keilhaus innflytelse skrev Trygve B. Hoff (1895-1982) sin doktoravhandling om ”Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund” i 1938. Spørsmålet om sosialismen kunne la seg realisere hadde lenge vært diskutert, men først og fremst som et etisk eller psykologisk spørsmål. Hoff fremholdt at saken hadde en rent praktisk side, og bygde videre på Ludwig von Mises arbeider fra 1920. Mises fremhevet at sosialismen var umulig i praksis, fordi prismekanismen er et helt nødvendig hjelpemiddel for å allokere ressurser. Uten markedspriser famler planøkonomene i blinde.

Hoff og hans næringslivsblad Farmand, som han overtok i 1935, er mer enn noen annen bindeleddet mellom den gamle liberalismen, liberalismens gjenfødelse i utlandet og fremveksten av den nye liberalistiske bevegelsen i Norge. Farmand nådde bredt — ja fantes til og med på folkebiblioteket på Lena, der jeg oppdaget det tidlig på 1980-tallet. I 1983 hadde bladet hele 186.000 lesere, ifølge en leserundersøkelse.

Før Hoff overtok var Farmand først og fremst et talerør for næringsliberalismen. Etter hvert ble perspektivet bredere og mer ideologisk. Regelmessig kunne man finne bidrag fra kjente utenlandske liberalister. Det var Farmand som først gjorde tankene til von Mises, Hayek, Friedman og Ayn Rand allment tilgjengelig i Norge.

Ifølge Tore Stubberud var Farmand-kretsen det eneste miljøet på høyresiden som ikke hadde innslag av fascistoide holdninger i mellomkrigstiden. Hoff selv så tidligere enn andre at fascismen og kommunismen var to alen av samme stykke, og kritiserte sterkt deler av næringslivet og borgerligheten for dens fascinasjon for Hitler. Det gjaldt ikke bare nazismens udemokratiske metoder og barbariske ansikt, men Hoff så også klart at nazistene bedrev en form for planøkonomi langt fra de liberalistiske idealer (Hoff, 1975).

Veien til trelldom
Den 2. verdenskrig hadde medført en massiv økning i statens makt. Næringslivet var delvis sosialisert i en rekke vestlige land, en massiv velferdsstat var under innføring, og planøkonomiske ideer dominerte selv i liberalismens kjerneland USA og Storbritannia. Ledende liberalistiske økonomer følte at det var absolutt nødvendig å gå til intellektuelt motangrep. Hayek utga i 1944 boken Veien til trelldom, der han advarte mot at friheten var truet — ikke bare av fascismen og stalinismen, men av den raskt voksende statsmakten i vestlige land. Hayek hevdet at man ikke kunne skille økonomisk frihet fra bl.a. ytringsfrihet og politisk frihet. Planøkonomi ville uvegerlig lede til innskrenkninger i friheten også på andre områder.

Historikeren Tor Jørgen Hanisch og hans medforfattere (1999) konkluderer med at Arbeiderpartiets økonomiske politikk like etter krigen nettopp var av den type som Hayek advarte mot. Boken vakte stor oppsikt og ble på mange måter opptakten til Mont Pelerin Society, som Hayek stiftet i 1947, sammen med en gruppe økonomer der også Hoff var med.

Trygve Hoff hadde få allierte i Norge, utover næringslivsledere som så verdien av et fritt næringsliv og derfor støttet Farmand. Likevel var han altså del i et viktig internasjonalt nettverk. Disse kontaktene ble særlig knyttet mens han oppholdt seg i USA under krigen. Litt flåsete kan vi si at Hoff ble den internasjonale liberalismens agent i Norge. Det betyr ikke at Hoff delte alle synspunktene til de ledende i Mont Pelerin Society. Han kritiserte bl.a. den klassiske liberalismen for mangel på sosial medfølelse og sosialdarwinisme (Hoff, 1975), og gikk lenger i sosialliberal retning. Han mente også at den klassiske liberalismen var for økonomisk orientert, men la til at hans samtidige liberalister var i ferd med å bøte på dette.

Hoff hadde nesten hele sitt liv følelse av å arbeide i motbakke — kollektivistene var på offensiven både i mellomkrigstiden og gjenreisningstiden. Ved bladets 75-årsjubilieum i 1966 konkluderte han da også med at kollektivismen hadde nedkjempet liberalismen. Vendepunktet var imidlertid ikke langt unna, og ved 90-årsjubiliet i 1981 kunne Hoff endre konklusjonen: Strømmen hadde snudd, liberalismen og frihets sak var igjen på offensiven. Hoff var ikke uten medvirkning i at strømmen hadde snudd.

Kommers og avvikling
I 1983 overtok Trygve J.B. Hoffs sønn Ole Jacob redaktør-ansvaret etter Kåre Varvin og kjøpte bladet. Han videreførte den liberalistiske profilen. Hoff jr. hadde en annen strategi (eller mangel på sådan) enn sin far. Den eldre ”bedrev folkeopplysning”, og foret inn de radikale ideene i passende doser. Den yngre var erklært ”anarkokapitalist”. Allerede innen to måneder etter at han tok over bladet hadde han tatt til orde for å avskaffe verneplikten og legalisere hasj. På samme tid prøvde han å gjøre bladet mer kommersielt.

I et tilsvar til en giftig artikkel om Fremskrittspartiets Ungdom i 1985, skrevet av den senere VG-journalisten Erling Bø, kritiserte Pål Atle Skjervengen og Tor Mikkel Wara bladet for å ha antatt en ny ”trendy image — korte artikler, pragmatisk funderte standpunkter uten ideologisk snert, ellers lenger artikler om popsangere og siste skrik i make-up fra Paris”. De unge liberalistene anklaget altså Hoff for å ha solgt seg til trivialkulturen! I ettertid virker nok kritikken urettferdig, og røper manglende forståelse for at Farmand var et kommersielt blad som ble utsatt for stadig sterkere konkurranse. (Bladet ble da også etter hvert kjøpt av Økonomisk Rapport, og gikk inn i 1989. Konkurransen med de rene økonomitidsskiftene ØR og Kapital ble til slutt for hard).

Under Ole Jacob Hoff ble Farmand mer FrP-vennlig. Under forgjengeren Kåre Varvin var FrP lite omtalt i spaltene, men allerede i sitt andre nummer som redaktør gikk Hoff til angrep på statsminister Kåre Willoch og fulgte jevnlig opp med kritikk av Høyre-regjeringen. Carl I. Hagen ble intervjuet to ganger i løpet av Hoffs første halvår i sjefsstolen. Dette skiftet må ses i lys av utålmodighet med hva Høyre fikk utrettet i regjeringsposisjon og at FrP hadde gjort sitt hittil beste valg i september 1983, med 6,3 prosent oppslutning. Mens de kretser som Kåre Varvin representerte og som sto Libertas nær hadde holdt FrP på en armlengdes avstand, ble FrP for Farmand nå en naturlig talsmann for liberalismen i Norge.

Libertas
På den norske politiske arena ble dannelsen av Libertas i 1947 svaret på den samme trusselen Mont Pelerin Society hadde reagert på. Libertas skulle fremme det private initiativ og fritt næringsliv gjennom opplysningsvirksomhet, agitasjon og ved å kanalisere økonomisk støtte til vennligsinnede partier. Sentrale figurer i norsk næringsliv ble skremt av Gerhardsen-regjeringens planøkonomiske linje. Samtidig var trusselen fra kommunismen reell på denne tiden, da Øst- og Sentral-Europa kom under Stalins hæl.

Libertas-kretsen nøyde seg ikke med opinionspåvirkning, men søkte også å påvirke partiene, da særlig Høyre. Høyre hadde helt fra starten følt et visst ubehag ved den betydelig økonomiske støtten fra Libertas, som i manges øyne knyttet partiet til storkapitalen og vanskeliggjorde et mer folkelig image. Etter Arbeiderbladets skandaleavsløringer av Libertas’ økonomiske støtte til Høyre i 1948, ble kanaliseringen av økonomiske midler avviklet i 1949, men inntrykket var ikke så lett å viske bort.

Strid med Høyre og Minerva
Fremstøtene overfor Høyre ble på slutten av 1950-tallet mer direkte enn Høyre satte pris på. Ledende folk i Libertas-kretsen forsøkte å påvirke partiets politikk og ville også gjerne skolere partiets tillitsmenn og frigjøre dem fra pengemessige bekymringer ved å ha dem på næringslivets lønningslister (Sejersted, 1984).   Misnøyen med Høyres manglende profil var medvirkende til at Libertas tok på seg oppgaver som naturlig lå hos partiene. Blant annet laget organisasjonen et eget forslag til statsbudsjett og omfattende sosialpolitiske og jordbrukspolitiske programmer.

Det kom til et dramatisk brudd. Høyres formann Alv Kjøs rykket i mars 1960 ut og mente at Libertas burde avvikles. Det var ikke minst de verdikonservative i kretsen rundt Minerva, med Lars Roar Langslet som drivende kraft, som mobiliserte mot (nærings-)liberalismen og dermed også Libertas. (Det er en historisk ironi at restene av Libertas, stiftelsen Liberalt Forskningsinstitutt (LIFO) i dag er ”Nye Minervas” største økonomiske bidragsyter. Og jeg kan også legge til, som styremedlem i LIFO, at Minerva holder seg med en erklært liberalist som meg som journalist og skribent).

Libertas drev egen publiseringsvirksomhet gjennom Elingaard Forlag og senere Nå Forlag. I 1983 tok organisasjonen også over dagsavisen Morgenbladet, og ansatte den gamle ”hundegutten” Sverre Martin Gunnerud som redaktør. Morgenbladet tok da et par skritt i liberalistisk retning, og ble lest av mange av liberalistene.

Libertas hadde likevel relativt liten påvirkning på den kretsen av unge liberalister som vokste frem på slutten av 1970-tallet, utover at en del av publikasjonene ble lest. Den utpreget borgerlige og kulturelt konservative profilen som preget Libertas og etterfølgerorganisasjonen Liberalt Forskningsinstitutt hadde liten appell til de radikale ideologene i Fremskrittspartiets Ungdom. De (vi) fikk først og fremst sine impulser fra utlandet.

LITTERATUR

Hanisch, Tore Jørgen, Espen Søilen, Gunhild Ecklund (1999): Norsk økonomisk politikk i det 20. århundre. Høyskoleforlaget, Kristiansand.

Hoff, Trygve J.B. (1975): Tanker og ideer. Aschehoug, Oslo.

Sejersted, Francis (1984): Høyres historie 3: Opposisjon og posisjon. J.W. Cappelens Forlag, Oslo.

Twitter: @jasnoen

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden