Politikk

Hvorfor minnes Molotov-Ribbentrop pakten?

Molotov-Ribbentrop pakten signeres i 1939. Stalin i bakgrunnen.

Bilde: Wikimedia Commons

Bak Kremls samarbeid med høyreradikale bevegelser i Europa i dag ligger samme strategiske tenkningen som lå bak Molotov-Ribbentrop pakten i 1939. Men Vesten er ikke uten skyld i situasjonen.

Ikke-angrepspakten mellom de ideologiske erkefiendene, Nazi-Tyskland og det kommunistiske Sovjetunionen, var et diplomatisk sjokk. I en hemmelig tilleggsprotokoll ble Hitler og Stalin enige om å dele Polen, Litauen, Latvia, Estland, Finland og Romania i tyske og sovjetiske innflytelsessfærer. Det er flere grunner til å minnes Molotov-Ribbentrop pakten fra 23. august 1939.

Med pakten startet den andre verdenskrig, og på det område Stalin og Hitler delte mellom seg, skjedde de fleste massedrapene i holocaust. Dette var et område som stort sett falt sammen med det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland. Og her hadde sovjeterne allerede ødelagt statsinstitusjonene, samtidig som den politiske og intellektuelle eliten var blitt deportert og likvidert, da de tyske styrkene invaderte Sovjetunionen sommeren og høsten 1941.

Nazistene iscenesatte og koreograferte i landsbyene der de rykket frem den jødebolsjevikiske myten ved å tvinge stedets jøder til blant annet å marsjere med røde flagg og synge internasjonalen. Ved å gi jødene skylden for den sovjetiske invasjonen, kunne de mange som hadde kollaborert med sovjeterne, så og si få politisk amnesti ved å drepe jøder. Siden jøder som regel tilhørte middelklassen, hadde de både stillinger og eiendom som kunne overtas og stjeles. Den jødiskbolsjevikiske myten ble et viktig instrument for å involvere lokalbefolkningen i massedrapene på jøder på det området Tyskland og Sovjet delte seg imellom etter ikke-angrepspakten i august 1939.

Molotov-Ribbentrop pakten kan imidlertid også brukes til å analysere bakgrunnen for dagens konflikt mellom Vesten og Russland, slik den utspiller seg i Ukraina.

Det brede, folkelige opprøret på Maidan-plassen i Kiev startet etter at den ukrainske presidenten Viktor Janukovytsjs den 21. november 2013 sa nei til en samarbeidsavtale med EU, etter sterkt press fra Vladimir Putin, den russiske presidenten. Mange unge og studenter følte at drømmen om Vesten brast.

Et geopolitisk blikk

Både før og etter Maidan- opprøret i Ukraina hadde Putin gått til det skritt å rehabilitere Molotov-Ribbentrop pakten. Ifølge den amerikanske historieprofessoren ved Yale universitetet, Timothy Snyder, er Putins rehabilitering av pakten en invitasjon til Tyskland og resten av Europa om å anlegge et rent geopolitisk perspektiv på verden. Et slikt perspektiv reduserer alt til stormaktspolitikk, og i et hierarki mellom store og små stater vil det være dumt for små stater, som befinner seg i nærheten av de store, å provosere dem. Putins rehabilitering av Molotov-Ribbentrop pakten skjedde i en tale der han presenterte 1930- tallet som den historiske normalen i internasjonal politikk. Slik Putin ser på mellomkrigstiden, ser han ifølge Snyder på sin egen tid.

Ifølge Snyder er historien om at den europeiske unionen ble stiftet for å skape fred mellom europeiske stater etter verdenskrigens ødeleggelser, en opprinnelsesmyte.

Timothy Snyder utgav for et par år siden boken «Svart Jord – holocaust som historie og advarsel». Boken var en oppfølger til salgssuksessen «Dødsmarkene – Europa mellom Hitler og Stalin» fra 2010. I boken «Svart Jord» ønsker Snyder å revidere vårt syn på holocaust. Konsentrasjonen om det industrielle massemordet i Auschwitz har gitt oss en feilaktig forståelse av holocaust, som modernitetens siste stadium og opplysningstidens sluttpunkt. Ifølge Snyder bør en teori om holocaust isteden ta utgangspunkt i Hitlers erobringspolitikk østover. Hitlers angrep på Sovjetunionen i 1941 var både kolonisering (av slaverne) og – i henhold til den jødebolsjevikiske myten – avkolonisering og frigjøring fra det jødiske verdensherredømme. De fleste jøder ble drept foran massegraver i krigen på østfronten.

Begrepsparet «kolonisering – avkolonisering» står ikke bare sentralt i Snyders teori om holocaust. Kolonisering og avkolonisering er det sentrale perspektivet i hans tolkning av hele Europas historie i det 20. århundre.

Snyders historiesyn er et alternativ til den fortellingen som – med utgangspunkt i den franske revolusjonen – viser hvordan opplysningsideene spredde seg og gikk sin seiersgang over kontinentet, for til slutt å ende i aske og brente lik i Auschwitz.  Ifølge Snyder er den franske historien med revolusjon og Napoleonskrigene for spesiell til at den har overføringsverdi til resten av Europa. Er vi blitt lurt av den galliske hanen som bruser med sin fjærdrakt av universelle ambisjoner på vegne av demokrati og menneskerettigheter?

Større betydning for europeisk historie enn den franske revolusjon fikk ifølge Snyder en serbisk oppfinnelse i de første årtiene på 1800-tallet. Serberne oppfant en nasjonalisme som kombinerte frigjøringskamp mot det osmanske imperium med territorielle krav på vegne av en etnisk gruppe. Serbisk nasjonalisme forente kolonisering og avkolonisering. Ved å gjøre krav på områder med serbisk bosetning som tilhørte keiserriket Østerrike-Ungarn, slik det før hadde gjort overfor det osmanske riket, var Serbia involvert i forspillet til den første verdenskrigen. Da en bosnisk-serbisk terrorist drepte den østerriksk-ungarske tronarvingen og hans kone, fikk Østerrike-Ungarn påskuddet det trengte til å invadere Serbia.

Serbia var ifølge Snyder også den intellektuelle seierherren etter den første verdenskrigen, fordi prinsippet om nasjonal selvbestemmelse fikk tilslutning fra både Woodrow Wilsons USA og Vladimir Lenins Sovjet. I freden i Brest-Litovsk i 1918 anerkjente også Tyskland Polen, Finland, de baltiske stater og Ukrainas selvstendighet. Fredsoppgjøret etter den første verdenskrigen importerte derfor Balkanløsningen – nye nasjonalstater med etniske minoriteter innenfor sine grenser – til Sentral- og Øst-Europa.

I mellomkrigstiden ble denne politiske nyordningen i Europa truet av nettopp de stormaktene som i 1939 undertegnet en ikke-angrepspakt, i den hensikt å overføre koloniseringserfaringene fra Amerika og Afrika til eget kontinent. Siden Sovjetunionen ikke var noe maritimt imperium, mente Stalin det var nødvendig å skape koloniområder på eget territorium for å kunne gjennomføre målet om hurtig industrialisering i den første femårsplanen (1928–33). For å skaffe nok korn til både å forsyne byene og å skaffe sovjetstaten eksportinntekter, beslagla staten alt kornoverskuddet og kollektiviserte gårdsbrukene. Stalins politikk førte i 1932–33 til en omfattende hungerskatastrofe. Hungersnøden rammet de mest fruktbare områdene av Sovjetunionen: det nordlige Kaukasus, de nedre delene av Volga og deler av Ural og Kasakhstan i tillegg til Ukraina.

For Hitler var all historie en historie om rasekamp om begrensede ressurser. Etter først å ha ødelagt de nye statsdannelsene Østerrike og Tsjekkoslovakia, kunne tyske husmødre bare oppnå en huslig komfort og et forbruksnivå på linje med kvinnene i USA, hvis tyske menn koloniserte Øst-Europa som sitt Lebensraum.

Det tyske nederlaget i den andre verdenskrig var først og fremst et nederlag i en kolonikrig. Og ifølge Timothy Snyder var det nettopp tapet i kolonikrigen som gjorde (Vest-) Tyskland til en av initiativtakerne til europeisk integrasjon.

Ifølge Snyder er historien om at den europeiske unionen ble stiftet for å skape fred mellom europeiske stater etter verdenskrigens ødeleggelser, en opprinnelsesmyte. Europeisk integrering og utvidelse av unionen ble derimot drevet frem av europeiske stater som hadde tapt kolonikriger, og som fortsatt ønsket å være globale spillere. Med unntak av Tyskland hadde de alle vært maritime imperier: Frankrike, Nederland, Italia, Storbritannia, Spania, Portugal.

Over en grense

EU-utvidelsen østover i 2004 integrerte de tre baltiske statene, Polen, Tsjekkoslovakia (Tsjekkia – Slovakia), og Ungarn. Disse statene hadde etter den første verdenskrigen blitt opprettet på territoriene til de tre oppløste keiserrikene Østerrike-Ungarn, Tyskland og Tsar-Russland, og etter den andre verdenskrigen ble de annektert av det sovjetiske imperiet. Det spesielle og enestående ved EU er ifølge Snyder at unionen omfatter både tidligere kolonier fra det sovjetiske landimperiet og tidligere maritime imperier. EU er den ordningen som først gjorde sluttoppgjøret etter den første verdenskrigen levedyktig.

Putins mål i dag er å svekke EU, og samarbeid med høyreradikale partier, som vil bekjempe unionen, er et middel til dette.

Denne ordningen i Europa er nå truet. Ved å starte forhandlinger med Ukraina, har Vesten gått over den grensen det har respektert siden 1922, da Sovjetunionen ble dannet. Russland kunne ikke unngå å få det inntrykket at det ultimate målet var ukrainsk medlemskap i både EU og NATO. Riktignok var både de baltiske landene og Finland russiske frem til 1917, og de baltiske igjen fra 1940, men Ukraina var en integrert del av selve opprettelsen av Sovjetstaten. Under borgerkrigen etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble det dannet fire sovjetrepublikker: Den russiske, den ukrainske, den hviterussiske og den transkaukasiske republikk. Den 30. desember 1922 ble Sovjetunionen etablert som en sammenslutning av disse fire republikkene. Ukrainas beliggenhet og størrelse gjør også landet geopolitisk viktigere for Russland enn andre land som under den kalde krigen tilhørte Sovjetunionens innflytelsessfære.

Vestens ansvar for krisen i Ukraina har vært analysert i både artikler og foredrag av den amerikanske statsviteren John Mearsheimer.

Russland uttrykte sin misnøye med utvidelsen av NATO østover både i 1999 og i 2004, da tidligere medlemmer av Warszawapakten ble innlemmet i alliansen. Situasjonen ble imidlertid alvorlig forverret i 2008, da NATO-toppmøtet i Bucuresti i april 2008 utrykte intensjonen om å ta opp både Georgia og Ukraina som medlemmer av militæralliansen (punkt 23 her). Russerne gjorde det klart ved en rekke anledninger at dette var å anse som en eksistensiell trussel og ikke ville bli godtatt.

I 2013 forsøkte EU og Ukraina å bli enige om en assosieringsavtale. Avtalen var ment å starte en forhandlingsprosess, der det endelige målet var Ukrainas medlemskap i unionen. Ikke bare ble russiske krav om å få være med i de, også for russisk økonomi, viktige forhandlingene blankt avvist. Avtalen dreide seg ikke bare om økonomi. Enkelte avsnitt i avtalen var i tillegg preget av en geopolitisk retorikk, og ifølge Mearsheimer var det nærliggende for Russland å oppfatte avtalen som en trojansk hest inn til NATO- medlemskap for Ukraina.

NATO ble ikke utvidet østover for å demme opp for russisk militær opprustning eller aggresjon. Det forelå ingen slike indikasjoner. Tvert imot var det ifølge Mearsheimer overraskende hvor få militære styrker Russland hadde i vest og hvor dårlig trent de var. NATO utvidelsen var drevet frem av politikere som hadde glemt rasjonalet og logikken i oppdemningspolitikken (containment). Fordi de isteden var forført av ideologien til det liberale demokratiet, ble de overrasket og sjokkert over den russiske reaksjonen.

Ifølge John Mearsheimer har krisen i Ukraina oppstått fordi Vesten og Russland driver utenrikspolitikk etter, på overflaten, to helt forskjellige dreiebøker. For Vesten handler det om å utbre institusjonene i det liberale demokratiet østover i Europa ved å innlede forhandlinger som sikter mot medlemskap i NATO og EU, samt å støtte NGOer som arbeider for demokrati. For Russland, som tenker geopolitisk, vil integreringen av Ukraina i Vesten bety tap av et landområde som tilhører dets innflytelsessfære. Russland forsøker derfor både å svekke den ukrainske staten, slik at EU-medlemskap ikke blir aktuelt, og å så splid og strid i EU, slik at unionen tvinges på defensiven.

Det er derfor riktig som Timothy Snyder påpeker at bak Kremls samarbeid med høyreradikale partier og bevegelser i Europa i dag ligger den samme strategiske tenkningen som lå bak Molotov-Ribbentrop pakten i 1939. Ved å inngå en allianse med Hitler var Stalins mål å få de kapitalistiske statene, de fascistiske og de demokratiske, til å bekjempe og ødelegge hverandre. Putins mål i dag er å svekke EU, og samarbeid med høyreradikale partier, som vil bekjempe unionen, er et middel til dette. Men Russland oppfører seg ikke annerledes i sine nærområder enn det USA har gjort i sin latinamerikanske bakgård helt siden Monroe-doktrinen fra 1823. Begge vil i sine nærområder ha lydige stater som underkaster seg deres vilje.

Kan spenningen mellom Vesten og Russland dempes ved at Ukraina blir en nøytral bufferstat mellom NATO og Russland, slik situasjonen var mellom 1992 og 2014? Mearsheimer selv tviler, selv om han anser det som den eneste realistiske løsningen. For USA ville det være galskap å konfrontere en atommakt i et område der landet ikke har vitale strategiske interesser. Vesten har forregnet seg, men det ville bety et for stort prestisjetap å innrømme det.

Selv om det skulle være mulig å gjøre en deal og gi Ukraina status som en nøytral bufferstat, er det imidlertid ingen grunn til å tro at ønsket om å bli integrert i EU vil forsvinne. Hvis grunnfortellingen i det 20. århundres europeiske historie er at nasjoner enten ødelegger imperier eller blir ødelagt av dem, har Timothy Snyder et poeng: EUs tiltrekningskraft vil ikke stoppe ved Ukrainas grenser, men strekke seg til andre nasjoner med en fortid som kolonier i det sovjetiske imperiet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden