Kommentar

Minst én lyver

Minst én av partene forteller derfor en versjon de vet ikke er presis. Eller på godt norsk: Noen lyver, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Tore Sætre, CC BY-SA 4.0

Historiene Christine Meyer og Siv Jensen forteller om hva som har skjedd i SSB-dramaet, lar seg ikke forene. De blir trodd av hver sin heiagjeng. Men Stortinget trenger svar.

Christine Meyer er ute. Første akt i SSB-dramaet er over. Spørsmålet er om det var en énakter eller om vi har mer i vente.

Det har vært en innholdsrik første akt, der vi har vært vitne til minst tre ulike temaer som har utviklet seg parallelt:

To av dem er ved første øyekast ganske tørre spørsmål, nemlig spørsmålet om hvor sentralt dynamiske likevektsmodeller bør stå i SSB, og spørsmålet om hvordan SSBs sentrale modeller skal ivaretas etter en omorganisering. Disse spørsmålene er ikke desto mindre viktige for alle som er avhengig av SSBs økonomiske prognoser.

Det er det tredje spørsmålet som er årsaken til at saken eksploderte i mediene: innvandringsregnskapet.

Dertil er fortellingen krydret med sårede egoer og uunngåelige konflikter som følge av at noen mister og noen får jobber.

For ordens skyld: Selv mener jeg vi skal regne på kostnadene ved innvandring. Selvsagt skal vi det: vi regner på kostnadene ved det meste som påvirkes av statens politikk, og slik bør det være. Jeg mener også det er viktig at SSB bevarer både kompetanse og nøkkelpersonell på modeller som er blitt viktige verktøy for norsk politikk – uavhengig av om de egner seg for forskningspublisering. Og jeg er ganske agnostisk når det gjelder i hvor stor grad SSB bør søke å bli et viktig forskningsmiljø for dynamiske likevektsmodeller – som er noe av det modellkrigen i byrået har handlet om.

Slik sett er jeg ingen naturlig eller ukritisk støttespiller hverken for Meyer eller for resultatene av omstillingsprosessen i SSB. Meyers offentlige opptreden knyttet til bråket de siste ukene har heller ikke vært overbevisende, og ikke bidratt til å skape ro i organisasjonen.

Inkompatible versjoner

Men: Avgjørende spørsmål om forløpet i denne saken gjenstår. I utgangspunktet er det nemlig særdeles oppsiktsvekkende at finansministeren mister tilliten til en SSB-direktør knyttet til en omstillingsprosess som departementet selv har ønsket og har vært orientert om underveis.

Finansdepartementet og Meyer gir innbyrdes inkompatible versjoner av det som har skjedd: Meyer hevder at hun har holdt departementet orientert om endringene underveis, vært lydhør for departementets innsigelser og advarsler – om tempo i omstillingen, om ivaretagelse av nøkkelkompetanse om SSBs modellarbeid, og om ikke å foregripe arbeidet til statistikklovutvalget, som skal legge frem sine anbefalinger også om SSBs virksomhet til våren. Meyer sier også at hun er blitt fortalt at hvis hun bare beholdt Erling Holmøy, forskeren som på mange måter startet mediestormen rundt SSB og mannen bak innvandringsregnskapet, ville alt «gå fint».

Siv Jensen sier derimot at Finansdepartementet har gitt innspill som ikke er blitt tatt til følge, herunder at departementet allerede i januar skal ha sagt «vi tror det er lurt at vi venter til vi har resultatene fra statistikklovutvalget». Vi må forutsette at Jensen med det refererer til den type endringer som Meyer faktisk la frem, og ikke til de mer dramatiske omlegginger som ble lagt på hyllen.

Finansdepartementet hevder også gjentatte ganger å ha gitt uttrykk for uro for om arbeidet med SSBs modeller har vært godt nok ivaretatt. Kommunikasjonen med Meyer om Holmøys stilling skal ha handlet om dette.

Det hender at parter opplever situasjoner ulikt. Men i en situasjon som dette, med møter med flere involverte, hvor det har vært tatt notater og hvor det i blant har vært offisielle møter med referater, er det vanskelig å se at det skal være mulig å oppfatte situasjonen så ulikt som Meyer og Jensen gjør her. Minst én av partene forteller derfor en versjon de vet ikke er presis. Eller på godt norsk:

Noen lyver.

Heiagjenger og spinn

Samtidig har begge parter den siste uken frenetisk forsøkt å gi sin versjon til journalistene. Både hovedpersoner og deres allierte har ringt rundt til pressen og forsøkt å svekke motpartens troverdighet. Pressen har fått lekkasjer om oppsigelse, om sluttpakkeforhandlinger og mye annet, igjen tilsynelatende fra begge parter.

I sosiale medier har hver av versjonene sin heiagjeng. Dessverre følger den stort sett et klart politisk mønster: De som er positive til innvandring og negative til et innvandrerregnskap, støtter Meyer (et eksempel er professor Mads Andenæs, som har en lang historie med egne utspill i innvandringsspørsmål, og nå slår fast at finansministeren har «gått over streken»). De som er negative til innvandring og positive til innvandrerregnskap, latterliggjør Meyer og støtter fullt og helt opp om Jensen. Innvandring er kanskje ikke den eneste aksen her, men det er klart det viktigste. Til sist har vi de som mener at staten alltid har rett, uansett – en kategori som i første rekke utgjøres av Klassekampens Bjørgulv Braanen.

Nettopp fordi heiagjengene, og agendaene, er så sterke, så jeg det som nødvendig å klargjøre mine egne syn innledningsvis. Både spinnet og heiagjengene skaper mye støy og gjør det vanskeligere å finne ut av hva som faktisk er sagt og gjort i løpet av prosessen. Men Stortinget er nødt til å finne ut nettopp det:

Hvis det er Meyer som ikke er sannferdig, har saken nå fått sitt nødvendige utfall: Det dreier seg i så fall om en sjef som ikke taklet en stressende situasjon – hverken internt eller eksternt – men som nå er ute. Det er trist, men SSB overlever det. Hvis det derimot skulle være Jensen som har gitt et fortegnet bilde av hva som har skjedd, kan det skyldes en innblanding i SSB som rokker ved viktige spilleregler i det norske politiske systemet.

Jensen kan ikke leve med mistanken

En slik mistanke kan hverken finansministeren eller SSB leve med.

Årsaken til at Jensen må gi en detaljert fremstilling som rydder opp i enhver tvil, er at handlemåten i utgangspunktet er svært uvanlig. Det har knapt nok skjedd før at en etatssjef, som faktisk har en tett styringsdialog med staten, klarer å gjøre så mye mot departementets vilje at avskjedigelse er en naturlig respons – uten at det eventuelt er godt dokumentert underveis. Og hovedretningen i omstillingen later til å ha vært ikke bare kjent, men også akseptert, av staten.

Det alminnelige er også at en statsråd, dersom ansatte eller pressgrupper i opinionen vender seg mot en etatsleder som gjennomfører en omstilling etter departementets bestilling, gir full og umiddelbar støtte til etatslederen.

Det spesielle i denne saken er at mediesaken umiddelbart handlet om et tema Siv Jensen hevder ikke har vært så relevant her, nemlig innvandringsregnskapet generelt, og Erling Holmøys stilling spesielt. Men om Jensen har vært påpasselig med å si at saken ikke handler om dette, har hun fått lite drahjelp fra sine egne partifeller:

Innvandringspolitisk talsmann Jon Helgheim gikk i Minerva langt i umiddelbart å uttrykke mistillit mot Meyer på bakgrunn av hennes tidligere uttalte syn på innvandring. 1. november fortalte kilder i FrP at Siv Jensen ble utsatt for press fra egen stortingsgruppe for å vise handlekraft i denne saken. Igjen var bakgrunnen Meyers syn på innvandring. Og her holder vi helt utenom det engasjementet som har vært mot Meyer, igjen på grunn av synet på innvandring, i sosiale medier.

Men denne begrunnelsen for å fjerne Meyer holder selvsagt ikke vann. Det er bare å prøve å forestille seg reaksjonen fra FrP-representanter dersom situasjonen var motsatt: At SV satt med finansministeren, mens SSBs direktør var en person som hadde uttalt seg kritisk om innvandring. Og at denne direktøren så ble presset ut, i en situasjon med uavklarte uenigheter om hva som var sagt og gjort i styringsdialogen, og etter stort engasjement fra SV-representanter som foraktet direktørens syn på innvandring.

Berufsverbot! hadde vært omkvedet.

Det er maktpåliggende for Jensen å demonstrere at dette faktisk ikke har hatt noe med saken å gjøre – til tross for at mange av hennes partifeller gjør det de kan for å vanskeliggjøre nettopp det.

Det finner grunner til både å tro og å håpe at det er Jensen som forteller sannheten. Men den statistiske sannsynligheten for at det forholder seg motsatt, er stor nok til at Stortinget må grave helt til bunns i denne saken.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden