Spaltist

Misforståelsen om den lidende middelklassen

Bilde: Max Pixel / CC0

Slik gikk det da jeg snakket med den franske høyreside-tenkeren Éric Zemmour om de gule vestene og «presset i midten» av fransk politikk.

Gilets jaunes: «Bevegelsen er motivert av stigende drivstoffpriser, høye levekostnader og hevder at en uforholdsmessig byrde av regjeringens skattereformer faller på middelklassen, særlig på landsbygda og i urbane utkantstrøk». Also sprach Wikipedia.

Wikipedia er upålitelig som leksikon, men uforlignelig som kilde til hvilke årsakssammenhenger som er populære for tiden. For eksempel at de gule vestene er Frankrikes pressede middelklasse; skviset av globalisering, urbanisering og digitalisering.

Dette er en dramatisk påstand fordi middelklassen er avgjørende for økonomisk vekst, sosial og politisk stabilitet. Småborgernes tilbøyelighet til å investere i utdanning og forbruk fremmer økonomisk vekst. Vi er bærerne av demokratiet og dets institusjoner.

Mediene har castet de gule vestene som den marsjerende versjonen av Tomas Pikettys Kapitalen i det 21. Århundre. Bokens hovedtese er at når avkastningen på kapital er høyere enn den reelle økonomiske veksten, øker betydningen av formue med økt ulikhet som resultat.

Ideenes brukthandlere er for tiden mer opptatt av å selge årsakssammenhenger enn nyheter eller ideologi. Årsakssammenhengen er i vår kontekst at de gule vestene er den pressede franske middelklassen, som igjen er representativ for middelklassen i hele Vesten.

Kjendisgeografen Christophe Guilluy har skrevet boken «No Society» (2018) hvor han sporer misnøyen til økonomiske og geografiske avstanden mellom ulike grupper. I et intervju med norske Vox Publica hevder han: «Det er slutt for den vestlige middelklassen».

Stemmer dette? Er middelklassen i under press? Svaret kommer naturligvis an på hvem du regner som middelklasse og hva du mener med ‘under press’. Vi gjør det enkelt og velger selv-definert middelklasse og antar at ‘under press’ betyr ‘å ha det verre enn andre’.

Dette regnestykket går ikke opp. For det første har den franske middelklassen visselig har opplevd dalende kjøpekraft, men ikke mer enn over- og underklassen, og ikke på mange år. Den franske middelklassen er ikke spesielt utsatt.

En studie fra PEW Research Center fra 2017 viser at fra 1991 til 2010 ekspanderte den franske middelklassen til å omfatte 74 prosent av befolkningen. Gjennomsnittsinntekten økte fra om lag $30 000 til $40 000, som er på det jevne sammenlignet med andre vestlige land.

Raseriet kommer av to tiår med tilnærmet økonomisk nullvekst. Staten fortærer hele 56,5 prosent av nasjonalprodukt. Kanskje er det er ikke mer komplisert enn at når krybben er tom, bites hestene.

Macron var på mange måter de gule vestenes far gjennom å skape inntrykk av at han ville levere bedre tider, høyere lønninger og bedre ånde. I stedet kom han på at han ville skape nytt handlingsrom i statsbudsjettet gjennom en ‘miljøskatt’ på drivstoff.

Macron vant det franske valget i 2017 som ‘insiderenes outsider’, en liberal populist uten noe klart program. Det var derfor drivstoffskatten ble så upopulær, fordi den synes å være designet for å ramme middelklassen, som alt bærer mesteparten av skattetrykket.

Miljøskatter er ofte regressive, de koster like mye uansett hvor mye du tjener. Folk ble sure fordi denne skatten rammer middelklassen disproporsjonalt. Underklassen har ikke bil og overklassen merker ikke noen cent på literen.

Skal vi et øyeblikk være ærlige, var skatten en måte å hente inn noen ekstra milliarder til staten under dekke av ‘miljøet’ – basert på en høyst urban antagelse om at bilisme er en luksus. Det er høy arbeidsledighet i Frankrike og utenfor byene er det få transportalternativ til bilen.

Ikke rart folk ble sure. I en online-måling i høst hadde de gule vestene 80 prosent støtte, etter at de hadde knust rutene langs Champs Elysees.

Macron innledet sitt femårsmandat med skattelettelser på høy inntekt og lavere formueskatt. Disse økonomiske kloke og politisk ukloke tiltakene har bidratt til å definere Macron. Venstresidens økenavn, «De rikes president», er i dag innarbeidet.

Eric Zemmour

Wikimedia Commons

Da jeg diskuterte Gilets jaunes med Éric Zemmour, den franske høyresidens kanskje fremste tenker, ble vi raskt enige om at middelklassens død er et grunnløst rykte. Han mener demonstrasjonene handlet om en «konflikt mellom det bofaste og rotløse Frankrike».

Ifølge Zemmour vekket Macron «Frankrike bortenfor de store byene hvor rikdommen er konsentrert, der globaliseringens vinnere – borgerskapet og innvandrerne – bor». Dette er et noe annet poeng enn den pressede middelklassen, det handler om politikkens referanseobjekt.

Hvem sine interesser representerer de egentlig, politikerne? Er det den franske middelklassen; eller er det ‘Europa’ [mytisk sted som er mye mer liberalt enn det faktiske Europa]; ‘de undertrykte’ [migranter og seksuelle minoriteter, inkludert kvinner] eller er det Davos?

Zemmour mener at de gule vestene ikke best forstås som middelklassen i opprør, men som en kollisjon mellom sentrum og periferi; mellom by og land; mellom globalister og det bofaste Frankrike. Han refererer til de to gruppene med venstretenkeren David Goodharts skille mellom «somewheres» og anywheres».

I sum: de gule vestene viser på ny at middelklassen er politisk førende. Soga handler mest om slett politisk håndverk. Avisen Liberation kunne nylig melde at 34 prosent av franske velgere mener at President Macron gjør en god jobb, ti prosent lavere enn president Trump.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden