Debatt

Modellkamp i SSB

Tidsserie over handelen mellom Danmark-Norge og England på 1700-tallet. Illustrasjon av William Playfair (1759-1823).

En teorikamp i SSB kan gi dramatiske endringer i forutsetningene norsk politikk baserer seg på. De nye modellene er flotte i teorien, men i praksis bør vi fortsatt holde oss med gode, gamle, sosialdemokratiske MODAG.

SSB har besluttet at den tradisjonsrike og svært viktige makroøkonomiske modellen MODAG skal legges ned. Hilde Bjørnland og Kjetil Storesletten, to av Norges fremste makroøkonomiske forskere, har i et utvalg anbefalt at SSB fullstendig avvikler den typen modeller, og heller baserer seg på mer «moderne» alternativer. Det er en beslutning som griper dypt inn i hvordan norsk økonomi analyseres og styres, og bør derfor engasjere flere enn bare en snever krets av makroøkonomer.

Når Regjeringen utarbeider sine budsjetter og skal tilpasse dem til den økonomiske situasjonen, eller når partene i arbeidslivet skal bli enige om hvor store lønnsøkninger økonomien tåler, er de avhengig av prognoser om hvordan økonomien vil utvikle seg. For å få disse prognosene går de til SSB, som da kjører modellen MODAG (eller dens nære slektning KVARTS). Også i en rekke forskjellige forskningsarbeider og utredninger er disse modellene sentrale. Hvor presist disse modellene klarer å forutse utviklingen og beskrive sammenhengen mellom forskjellige økonomiske størrelser, er derfor avgjørende for om vår økonomiske politikk lykkes.

Faglig sett har disse modellene fra 80-tallet, men med røtter helt tilbake til 50-tallet, vært utdatert så å si fra de ble introdusert. Likevel er det grunn til å være skeptisk til om det egentlig er et fremskritt å bytte dem ut.

Hva er så MODAG? MODAG er en samling av rundt 4000 ligninger, som knytter sammen på et mest mulig detaljert nivå tilgang og anvendelse av produkter til produksjon og forbruk. Den har rundt 45 produkttyper, med forskjellige priser for import, eksport og bruk av produktene i forskjellige deler av økonomien, og 30 forskjellige næringer. Å bygge slike kryssløpsmodeller har lenge vært en norsk spesialitet ivaretatt av SSB. For å vite hvordan aktører i økonomien oppfører seg med forskjellige nivåer på inntekter og priser, har man kalibrert modellen basert på 30 år med tall fra nasjonalregnskapet.

En slik modell høres unektelig imponerende ut, men allerede i 1976 fremsatte økonomen Robert Lucas en knusende kritikk mot denne måten å analysere økonomien på. Litt forenklet går den såkalte Lucas-kritikken ut på at man ikke kan ta utgangspunkt i at aktører i økonomien fundamentalt misforstår hvordan økonomien fungerer. Over tid vil forbrukere, arbeidstakere og bedrifter få rasjonelle forventninger om hvordan økonomisk politikk påvirker priser og inntekter. Forventninger om morgendagens resultater påvirker adferden i dag.

Kritikken til Lucas kom ikke ut av det blå, men var et resultat av den mislykkede økonomiske politikken på 70-tallet. Frem til da hadde man trodd at det var en stabil sammenheng mellom inflasjon og arbeidsledighet, kalt Phillips-kurven, og at politikere kunne redusere arbeidsledigheten ved å presse inflasjonen litt opp. Denne politikken slo helt feil da lønnstagere tilpasset sine lønnskrav til inflasjonen de forventet, og bedriftene tilpasset sine priser til lønnskravene og inflasjonen. Resultatet ble stagflasjon: kombinasjonen av høy arbeidsledighet, lav vekst og høy inflasjon.

For at en modell av økonomien skal være immun mot Lucas-kritikken, må den ta utgangspunkt i individuell adferd, ikke statistiske sammenhenger, og den individuelle adferden som beskrives, må ta utgangspunkt i forventninger i tråd med det selve modellen beskriver. Det kan for eksempel innebære at hvis staten øker sin pengebruk ett år, mot en tilsvarende reduksjon (eller skatteøkning) senere, så vil modellen spå at aktørene i økonomien fullt ut tar hensyn til den langsiktige konsekvensen av endringene. Den sterkeste versjonen av dette fenomenet kalles ricardiansk ekvivalens (oppkalt etter den klassiske økonomen David Ricardo, som ikke selv trodde på fenomenet). Med full ricardiansk ekvivalens kan ikke staten stimulere økonomien, fordi enhver utgiftsøkning motsvares av økt sparing hos konsumenter som spår høyere skatt i fremtiden.

Denne typen tanker ga på 80-tallet opphav til såkalte Real Business Cycle-modeller, som særlig assosieres med Chicago-skolen. Den norske økonomen Finn Kydland var, sammen med Edward Prescott, sentral i denne faglige retningen. I disse modellene er svingninger i konjunkturer kun et resultat av ytre sjokk som påvirker produksjonsevnen. Hverken sentralbanker eller finansdepartementer har noen rolle å spille i å stabilisere økonomien. Ikke så overraskende fikk denne typen modeller lite gjennomslag hos beslutningstakere. De lykkes dessuten dårlig med å spå økonomiens utvikling. Faglig sett fikk de også kritikk for å ha for enkle sammenhenger og for sterke antagelser. For eksempel er det ikke slik at økonomien tilpasser seg raskt og sømløst til alle endringer. Det er også lite realistisk at store økonomiske tilbakeslag og arbeidsledighet forårsakes av at økonomien plutselig har blitt mindre produktiv.

Etter noen tiår har de fleste akademiske makroøkonomer samlet seg rundt såkalte DSGE-modeller (Dynamic Stochastic General Equilibrium), hvor man har tatt noen «ny-keynesianske» antagelser inn i de mikro-funderte modellene fra 80-tallet. Disse modellene åpner for eksempel for at priser og lønninger bruker lang tid på å tilpasse seg. Det er denne typen modeller de to anerkjente makroøkonomene Hilde Bjørnland og Kjetil Storesletten anbefaler at SSB utvikler til erstatning for MODAG og KVARTS.

I Klassekampen og Finansavisen har LOs påtroppende sjeføkonom Roger Bjørnstad og flere ledende samfunnsøkonomer argumentert mot endringen i modellene. Kritikken fra Roger Bjørnstad, gjengitt i Klassekampen torsdag 26. januar, går ut på at DSGE-modeller tar utgangspunkt i at lønn er et resultat av forhandlinger mellom individ og bedrift, noe som passer dårlig med det norske arbeidsmarkedet. Det er vanskelig å tro at SSB vil utvikle en DSGE-modell av den norske økonomien uten å ta med den koordinerte lønnsdannelsen som dominerer store deler av norsk økonomi.

Halvor Mehlum fra UiO baserer sin kritikk blant annet på at dynamiske likevektsmodeller i mindre grad viser at offentlig pengebruk stimulerer økonomien, og at de som mener staten er for stor dermed kan hente argumenter fra slike modeller. Det relevante spørsmålet bør imidlertid være om en DSGE-modell kan gi en bedre beskrivelse av økonomiens virkemåte enn MODAG klarer, og dermed en riktigere politikk. Spørsmålet bør ikke være om konklusjonene passer med ideologiske overbevisninger om statens rolle.

Problemet med DSGE-modeller er at de hittil ikke har lykkes spesielt godt med beskrive økonomiske sammenhenger. Å basere forståelsen av økonomien på adferden til individene som utgjør økonomien virker som et stort fremskritt. Men for at det skal være et fremskritt og ikke en blindvei, må adferden man modellerer, være realistisk. Og mens makroøkonomer siden Lucas-kritikken kom har vært opptatt med å putte enkle mikrofundamenter inn i sine modeller, så har mikroøkonomer vært opptatt med å utforske alle måtene enkle forutsetninger om individers adferd slår feil, på. Antagelsene som brukes i ledende DSGE-modeller er ikke i nærheten av å være realistiske beskrivelser av hvordan økonomien fungerer. At en modell forenkler virkeligheten, er ikke overraskende. Det er det en modell skal gjøre. Men kravene til at en DSGE-modell skal kunne løses som en generell likevekt og tilfredsstille Lucas-kritikken, gjør at man velger de forenklingene som gjør at modellen går opp, ikke de som gir en best beskrivelse av virkeligheten. At ikke å tilfredsstille Lucas-kritikken sees på som diskvalifiserende for en makromodell, mens totalt urealistiske antagelser ikke gjør det, fremstår som et merkelig metodologisk valg.

Med urealistiske beskrivelser av mekanismene i økonomien, blir også parameterne man estimerer i modellen, suspekte. Fordi DSGE-modeller skal danne et komplett system, kan man ikke som i MODAG estimere sammenhenger mellom økonomiske størrelser ligning for ligning basert på statistiske sammenhenger. En feil i en del av modellen vil forplante seg til andre parametere.

DSGE-modeller har hittil ikke vist seg å være konsekvent bedre til å forutse hvordan økonomien vil utvikle seg. Selv om Lucas-kritikken og mikrofundamenter i modeller har vært viktige fremskritt for makroøkonomisk forskning, er det til syvende og sist modellenes nytte i den virkelige verden som bør avgjøre bruken. SSB kan sikkert ha nytte av å bedre sin kompetanse på utformingen av DSGE-modeller, men bør likevel bevare sin kompetanse på modeller som MODAG og KVARTS.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden