Intervju

– Modernismen er over middagshøyden

Nyoppførte hus i byen Newquay i Sør-England.

Bilde: Adam Architecture

Arkitekten Robert Adam ser nytt håp for tradisjonell byggeskikk.

Selv om modernismen innen arkitektur har dominert hele Europa i flere tiår, har det av en eller annen grunn alltid vært et visst rom for nyoppførte tradisjonelle bygninger i England. Noen vil kanskje påpeke at landet har en levende aristokratisk arv, synlig ved at Prince Charles selv har vært en av tradisjonalismens mest ivrige forkjempere. En annen årsak har kanskje å gjøre med at det var i England Den industrielle revolusjon først skjøt fart, og at maskinalderens ødeleggende estetikk allerede i flere århundrer er blitt motsagt – man kan her tenke på William Blakes uttrykk «Satanic Mills» eller John Ruskins oppfordring til Arts & Crafts-bevegelsen. Kanskje har bare briter god smak og forstår å verdsette samspillet mellom sitt landskap og sine bygninger.

Ingen bevegelse kan uansett holdes i hevd ved gode intensjoner alene. England har hatt en uavbrutt rekke med tradisjonsbundne arkitekter, og takket være dem oppføres det fortsatt jevnlig edvardianske bygninger, eller hele småbyer etter lokalt og historisk mønster, slik som Poundbury i Dorset.

Våre løsninger koster ikke noe mer enn andre, modernistiske arbeider, sier Robert Adam.

Alexander Z. Ibsen/Minerva

En av disse arki-tektene er Robert Adam, direktør for Adam Architecture. Jeg møter ham på det UNESCO-fredede jernverket Engelsberg bruk i Västmanlands len, hvor Ax:son Johnson-stiftelsen holder sitt årlige sommerkurs i tradisjonell arkitektur. Adam har nettopp forelest om den modernistiske stilartens triumf, med utgangspunkt i en idealistisk europeisk bevegelse, og senere videreført av eksporten av amerikanske business-modeller. Begge deler går i dag mot slutten, mener Adam. Finanskrisen og en relativ forskyvning i det geopolitiske tyngdepunktet vil uunngåelig endre modellene. Det kan gi større rom for tradisjonenes tilbakekomst.

– «Moderne» betyr ingenting 

RA: Bakgrunnen min er enkel: Jeg er arkitekt og urban designer. Og jeg underviser i begge. Jeg har kanskje også gjennom årene vært med på å etablere tre eller fire pressgrupper i den hensikt å spre tradisjonell byggestil. Jeg har helt siden 1970-årene, da jeg begynte min praksis, hatt som grunnleggende syn at mennesker flest foretrekker tradisjonell arkitektur.

AZI: Du har alltid fremmet tradisjonelt uttrykk i arkitekturen?

RA: Jeg har hatt samme syn på arkitektur helt siden jeg gikk på skolen. Og mine professorer forsøkte først å stryke meg da jeg var student. Jeg ble reddet av en ekstern sensor som også sørget for at jeg fikk mitt første stipend.  I 1973, da jeg var uteksaminert, var jeg egentlig temmelig ensom. Men jeg forsøkte også å lese meg opp på filosofi parallelt med å studere arkitektur. Og jeg skrev mye. Det fikk en viss oppmerksomhet.

AZI: Forholdet mellom filosofi og arkitektur er på sett og vis trøblete. Om noe, så er det modernistisk arkitektur som forsvares mest når filosofer en sjelden gang gjør referanser til bygninger. For ikke å snakke om hvordan modernistisk arkitektur – av arkitektene selv – forklares med innfløkte filosofiske utlegninger.

RA: Ja, og det er stort sett søppel. Filosofi handler dypest sett om å tenke klart. Det er alt. Hvis man for eksempel beskriver seg selv og sitt arbeid som «moderne», så betyr det egentlig ingen ting. Det er et tomt begrep. Jeg er som sagt interessert i filosofi, men jeg forsøker å trekke på flere forklaringer, som økonomi og politikk. Jeg forsøker å gjøre undersøkelser av arkitektur med bredest mulig innfallsvinkel.

Ingen sentimentalist 

Moderniteten (grovt sett fra 1920-tallet frem til i dag) er også perioden hvor konseptet i arkitekturen ble frikoblet fra bygningen. Tidligere var det håndverket som talte. Det er slett ikke uvanlig å finne gamle bygninger som ingen egentlig vet hvem som designet. Ofte fordi ingen egentlig designet dem. Et lag av håndverkere, under ledelse av den mest erfarne, stod for oppføringen. Som Evelyn Waugh skriver et sted i Brideshead Revisited: «I loved buildings that had grown silently with the centuries, catching the best of each generation while time curbed the artist’s pride and the philistine’s vulgarity and repaired the clumsiness of the dull workman.»

Ideene har siden løsrevet seg fra bygningen og fra arbeidet med å bygge. Arkitekt og bygningsarbeider er ikke lenger i samme yrkesgruppe. Dette er så klart på én måte snakk om en frigjøring. Men heri ligger også en fare for å legge andre hensyn til grunn enn skjønnhet, menneskelighet og tradisjon.

Robert Adam er på ingen måte en sentimentalist. Blant tradisjonsbevisste arkitekter fremheves han gjerne som den som alltid anerkjenner behovet for lønnsomhet og kundenes behov. I sin klassiske satiriske pamflett The 7 Sins of Architects (2010) oppsummerer han treffende at folk egentlig ikke ønsker seg noe som er kun moderne eller bare tradisjonelt. Man ønsker seg begge deler: moderne komfort og tradisjonell gjenkjennelighet.

Til syvende og sist mener han det ikke er filosofi og vidløftige tanker som alene har båret modernismen til en internasjonalt dominerende stilart, men den økonomiske globaliseringen (som han gjør rede for i en annen bok, The Globalisation of Modern Architecture (2012)). Og med utgangspunkt i økonomien alene mener han modernismen er over middagshøyden.

AZI: Hvis jeg forstår deg riktig, så mener du vi er på vei mot slutten av en høymoderne periode innen arkitektur?

RA: Jeg bruker heller begrepet «supermodernitet». Høydepunktet er trolig 1980-tallet, når det gjelder rent økonomiske spørsmål. Men tar vi med globaliseringen, varer høydepunktet et tiår til. 1990-tallets globalisering utraderte en gryende postmodernisme innen arkitektur, som faktisk brøt med noen av modernismens dogmer. Husk hva 1990-tallet stod for, det var økonomisk nedgang i vestlige land, men den ble motvirket av en sterk vekst i andre land, som Kina og India. Og disse landene har siden gradvis overtatt som modernitetens største produsenter innen arkitektur. Modernismen, med skyskrapere i glass og stål, er for disse landene blitt stående som uttrykk for kapitalistisk vekst, og det er her de mest vanvittige bygningene nå oppføres. Det er en viss estetisk parallell her til G7 og G20-møtene, hvor alle nå bruker mørk dress under møter. Det er uniformiteten ved moderne, global kapitalisme. Det samme gjelder skyskraperne som oppføres i hurtig tempo i voksende økonomier. De symboliserer tilhørighet til global kapitalisme.

AZI: Tror du utviklingen forøvrig når det gjelder estetisk og politisk ideologi, gjennomgår en lignende ensretting globalt?

RA: økonomien er den grunnleggende driveren. Regjeringer forsøker å kontrollere den, men det er lite de kan gjøre. Politikken burde lede an, men det er ikke mulig i praksis. Den følger økonomien. Arkitektoniske idealer følger også etter økonomien, men det er per definisjon en saktere prosess. Det tar tid å oppføre bygninger. Det tar tid å utdanne arkitekter også – man utdanner seg i fem ti syv år, og man får ingen store prosjekter, før det er gått en ti års tid Deretter tar store byggeprosjekter en årrekke å fullføre.

AZI: Politikere som arbeider innenfor kulturspørsmål, er i dag veldig opptatt av ikke å legge føringer på arkitektonisk stil.

RA: Nei, og jeg forstår dem. Det er en farlig ting å blande seg opp i. Men problemet er at om politikere ikke bryr seg om stil, overlates spørsmålet i praksis til byråkrater. Her er det rådende syn at nye bygninger må bygges i moderne stil. De tilhører i dag det jeg kaller «den moderne klubben». Tidligere tilhørte byråkratene og embedsverket «mannen-i-gata-klubben». Jeg har modernistiske arkitekter som også er enig i at dette er et problem.

Ekspertvelde

AZI: Hvis vi kan tillate oss å bruke et svulstig begrep som «sivilisasjon». Er det da viktig med slike hensyn innen arkitektur som tradisjon og menneskelig skala?

RA: Problemet er at enhver arkitekt, uansett hva de oppfører, vil påstå at det nettopp er dette de gjør. Du ser ofte hvor stor kontrasten er mellom retorikken og sluttproduktet. De vil alltid si at de fanger opp «det menneskelige», «noe lokalt» eller viser til «konteksten».

AZI: I England, og i USA, har det i alle år vært en aksept for å oppføre bygninger i tradisjonell stil. Og da snakker jeg om stilelementer helt ned til greske søyler.

RA: Ja, men det er også en stor forskjell i kultur og politikk mellom landene. I USA står individet over alt annet. Englands definerende kulturtrekk er at vi ikke stoler på profesjonelle. Jeg sier selv at eksperter er de farligste menneskene, nettopp fordi de vet at de har rett. De har forlatt sin sunne skepsis. Min egen holdning er at hvis alle er enige om noe, er det nesten garantert feil.

AZI: Det finnes mange eksempler på urbane miljøer som er forferdelige og dysfunksjonelle. Hvor stor rolle spiller selve arkitekturen i dette, mener du?

RA: Vi vet at den spiller en rolle. Det er også en stor politisk vilje til å gjøre noe med urbane miljøer og arkitekturen. Men det er en stor treghet i byråkratiet. Og veldig få har for vane å frata mennesker makt. Det er i byråkratiet og i embedsverket motstanden mot tradisjonell stilart er størst. Men vi har en annen utfordring også, og her tar jeg utgangspunkt som markedsliberalist. Jeg mener altså at folk skal kunne velge arkitekturen sin selv, og da vet vi at de fleste ønsker tradisjonell stil. Den største trusselen mot god tradisjonell stil er dårlig tradisjonell stil.

AZI: Det er vel logisk at dårlig tradisjonell arkitektur understøtter kritikken av stilen.

RA: I det store og hele er ikke folk imot god modernistisk stil heller. Men den store majoriteten av spesielt boligbygging skjer innenfor billig og dårlig modernistisk stil. Som jeg pleier å si: dersom du ikke får et valg, får du en Trabant. Du får ikke god kvalitet før det finnes et stort og variert tilbud. Folk må kunne ha noe å velge mellom. Det er veletablert innen vår bransje at under økonomiske nedgangstider er det det beste som blir stående. For de få som fortsatt kjøper, har da et valg.

AZI: Du mener like fullt at du kan være optimist for tradisjonell arkitektur fremover?

RA: Jeg har viet hele min karriere til å fremme tradisjonell arkitektur, og jeg mener vi nå kan se små tegn til endring. Kanskje det bare har med min personlighet å gjøre, men jeg tror noe er litt i bevegelse. Jeg er også en idealist som tror at disse spørsmålene faktisk er viktige. Hvordan kan man mene at om en stor del av befolkningen ønsker tradisjonell stil, er det fortsatt dårlig? Altså, det er sikkert sant at mange mennesker ønsker å gjeninnføre henrettelse ved hengning uten at det gjør det riktig. Men her snakker vi om estetikk. Målet for profesjonelle arkitekter bør være å gi folk det de vil ha, men bedre enn hva de kan forestille seg på egen hånd. Det er en stor arroganse i å tro at vi vet bedre enn folk flest hva de vil ha. Tenk på begrepet avant-garde, som var fortroppen i krig, som skulle bane vei for troppene som kom bak. Innen kunst og arkitektur har avant-garden gått så langt av sted at troppene bak har gitt opp og gått i en annen retning. De er ikke lenger interessert i krigen.

Børs og katedral

AZI: Mye av arbeidet ditt har vært store og påkostede prosjekter, altså ikke hus for vanlige folk.

RA: Vel, jeg har også skapt mange boligprosjekter av mindre skala. Helt ned til 90 kvm hus. I Kensington, London nå, er vi involvert i flerboligprosjekter. Og våre løsninger koster ikke noe mer enn andre, modernistiske arbeider. Forskjellen er at vi vet at folk setter pris på våre. Og utbyggerne har etterhvert sett at det er mer penger å tjene på våre prosjekter enn på tilsvarende i modernistisk stil.

AZI: Så markedet har egentlig aldri vært på lag med modernismen?

RA: Nei, det har det aldri vært. Men tidligere hadde lokale myndigheter mye større kontroll over hva utbyggerne skulle gjennomføre. Og lokale myndigheter gikk ikke til de få tradisjonelle arkitektene som fantes. De gikk heller ikke til vanlige folk for å spørre. De gikk til ekspertene. Jeg skal fortelle deg en historie: Jeg kom over et prosjekt i Edinburgh nå, hvor lokale myndigheter på venstresiden bestemte at det skulle være stor variasjon innad i utbyggingsområdet, med både store villaer og mindre enheter. Målsettingen var idealistisk. Men de hyret samfunnsvitere for å undersøke hvordan dette best kunne oppnås. Det disse forskerne fant ut ved sin kartlegging, var at mindre bemidlede kjøpere ikke ønsket seg slik blanding, med den begrunnelse at de ikke ønsket at barna skulle se hva de selv ikke hadde råd til å gi dem. Jeg spurte lokale myndigheter om hva de ville gjøre om ikke folk ønsket å bo i blandede nabolag. Svaret deres var at det var positivt for folk uansett.

AZI: Det er to grunnleggende måter å være tradisjonell på innen arkitektur: enten ved å imitere den fornemme klassisismen, med søyler, ornamenter osv. gjerne i stein og marmor. En annen retning er mer stedbunden, med kalket mur noen steder, treverk andre steder, osv.

RA: De to logikkene er faktisk ikke gjensidig utelukkende, ikke helt i alle fall. Når det kommer til spørsmål om materialer, er det flere grunner til at de er å foretrekke. De er mer klimavennlige, de er billigere, og de gir lokal forankring. Når det kommer til søyler, ornamenter osv., sier jeg ofte til mine klienter at jeg skal «skru opp volumet» litt med slike elementer. Det ene handler om lokal kultur, det andre om vestlig sivilisasjon. Og de to har aldri vært gjensidig utelukkende. Det er snakk om graderinger og overlapping.

Skyer i horisonten

Det er noe oppløftende over en person som Robert Adam. Han har alltid forfektet det samme synet, og gradvis vunnet anerkjennelse. Det er like fullt skyer i horisonten for dem av oss som ønsker seg større aksept for tradisjonell arkitektur. Verden slites under en panikk for høyrepopulisme og nye reaksjonære krefter fra ytre høyre. Rabulister på ytre høyre, slike som Milo Yiannopoulos, forfekter blant annet eldre stilarter innen arkitektur. I vårt naboland har Sverigedemokraterna tatt til orde for tradisjonell byggeskikk. Den konservative filosofen Roger Scruton i England mistet nylig stillingen som leder for en regjeringsoppnevnt gruppe ved navn Building Better, Building Beautiful. Årsaken var et fordreid intervju som «avslørte» at han hadde gale politiske meninger på andre områder.

Tidens politikk gir fortsatt modernismen en aura av progressivitet og fremskritt, som et bolverk mot mørke krefter. Da taket på Notre-Dame brant under påsken i år, var Paris lammet av sorg. Like fullt var president Macron tidlig ute med å erklære at gjenoppbyggingen av katedralens tak og spir gjerne måtte utføres «moderne».

Parisernes spontane hymnesang mens flammene ennå sto i Notre-Dame, får leve som håp og vitne om at skjønnhet, kvalitet og det historisk forbundne trekker det lengste strå til slutt.

Artikkelen er hentet fra idéseksjonen i Minervas papirutgave 2/2019. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden