SPALTIST

Da jeg ble monarkist

Tradisjonen, stabiliteten og det symboltunge fellesskapet monarken representerer har en viktig funksjon, selv i det demokratiske Norge.

Publisert

Jeg jobber i en liberal tankesmie, og vi diskuterer med jevne mellomrom monarkiet. De mest liberale av oss er republikanere. Demokrati og meritokrati går i teorien ikke sammen med arvelig monarki. De av oss som er en anelse mer konservative, argumenterer for stabilitet og tradisjon når de forsvarer monarkiet.

I prinsippet har jeg holdt meg på den republikanske siden. Det var ikke særlig vanskelig, da begge kongebarna giftet seg borgerlig, ingen av dem med A4-bakgrunn eller noe som på noe tidspunkt tidligere ville vært førstevalget hos bookmakerne. Snarere var oddsene for Mette Marit og Ari særdeles lave. Riktignok sier vi gjerne at vi har en folkekonge, men for mange ble det for mye folk og for lite monarki. Det ble vanskeligere å respektere den grensen det tross alt må være mellom folket og monarkiet.

Men i 2019 har det skjedd flere ting som har fått meg til å reflektere over monarkiets rolle og eksistensberettigelse.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS