Da jeg ble monarkist

Jeg jobber i en liberal tankesmie, og vi diskuterer med jevne mellomrom monarkiet. De mest liberale av oss er republikanere. Demokrati og meritokrati går i teorien ikke sammen med arvelig monarki. De av oss som er en anelse mer konservative, argumenterer for stabilitet og tradisjon når de forsvarer monarkiet.

I prinsippet har jeg holdt meg på den republikanske siden. Det var ikke særlig vanskelig, da begge kongebarna giftet seg borgerlig, ingen av dem med A4-bakgrunn eller noe som på noe tidspunkt tidligere ville vært førstevalget hos bookmakerne. Snarere var oddsene for Mette Marit og Ari særdeles lave. Riktignok sier vi gjerne at vi har en folkekonge, men for mange ble det for mye folk og for lite monarki. Det ble vanskeligere å respektere den grensen det tross alt må være mellom folket og monarkiet.

Men i 2019 har det skjedd flere ting som har fått meg til å reflektere over monarkiets rolle og eksistensberettigelse.