Mønsterborgerne

Robert D. Putnam skrev i American Grace at mormonene er mer sjenerøse og utfører flere gode gjerninger enn andre. Jeg besøkte Salt Lake City for å finne ut mer.

Publisert   Sist oppdatert

Den 27. juli publiserte A-magasinet min reportasje fra Salt Lake City om mormonenes velferdssystem. Et utdrag ble lagt ut her samme dag. A-magasinet kommer ikke til å gjøre reportasjen tilgjengelig på nett med det første, men har gitt meg tillatelse til å legge den ut i sin helhet her.

INGEN GIR BORT SÅ MYE. Da republikanernes presidentkandidat Mitt Romney offentliggjorde sin selvangivelse på nyåret, fikk det mest oppmerksomhet at han betaler mindre enn 14 prosent i gjennomsnittsskatt. Mesteparten av hans inntekter er lavt beskattede kapitalinntekter.

Men det kom også frem at Romney i 2010 og 2011 ga omkring syv millioner dollar – eller drøye 16 prosent av sin inntekt – til veldedig formål. Mye av dette er tiende til mormonkirken, men i tillegg gir Romney store summer til mormonenes humanitære innsats både i USA og utenlands. Romneys gavmildhet er typisk for mormonene.

Litt i utkanten av Utahs hovedstad Salt Lake City ligger Welfare Square – Velferdstorget – et knippe virksomheter som alle driver med frivillig hjelp til dem som trenger det. Plassen domineres av den store kornsiloen, men her er det også kolonial, meieri, bakeri, hermetikkfabrikk, bruktutsalg og en egen arbeidsformidling.

Jeff Newey, en vennlig mann i slutten av 50-årene som jobber for mormonkirken, viser rundt. Vi begynner i supermarkedet der ulike matvarer står i hyllene – melk, ost, brød, hermetikk. Utvalget er noe begrenset, men Newey peker på hva som først og fremst skiller dette fra en vanlig butikk: – Det finnes ingen kasse. Her er alt gratis.

En stor undersøkelse publisert av Pew i vår, viste at omtrent tre av fire mormoner svarer at det er en helt sentral del av deres religion å hjelpe dem som trenger det. Jeff forklarer: – Vi kaller oss selv «paktens folk». Da vi sluttet oss til Kirken, lovet vi Gud to ting: Elsk Gud, og elsk dine naboer. Alt handler om de to tingene, og for medlemmer i Kirken som er aktive og dedikerte, er dette en meningsfull del av livet.

Eric Hawkins tilføyer: – For meg handler det ikke så mye om en forpliktelse overfor gruppen og samfunnet, som overfor Gud.

PRIVAT ANSVAR. Pew-undersøkelsen bekrefter også at mormonene ser på dette først og fremst som et privat ansvar. Når de blir spurt i meningsmålinger om de foretrekker en omfattende stat som yter mange tjenester fremfor en begrenset en som yter få, holder tre av fire på en liten stat. Blant amerikanere flest er det et betydelig mindre flertall som svarer på samme måte.

Mormoner flest er konservative og stemmer republikansk. Mange av dem er forretningsfolk eller jobber innen finans – og de gjør det gjerne godt, som Romney og hans tidligere konkurrent om republikanernes nominasjon, Kina-ambassadøren John Huntsmann.

Samtidig er det nesten så man kan lure på om Marx har fått realisert sine drømmer om sosialismen på Velferdstorget. Her kan man hente det man trenger etter behov og yte etter evne. Og de fleste jobber frivillig. Profitt er bannlyst i hele produksjonskjeden.

Men selv om det ytes etter evne, bygger velferdssystemet på sterke sosiale normer, både blant dem som yter, og dem som nyter godt av systemet.

ALLE KAN YTE. Newey forklarer hvordan mormonenes velferdssystem vokste frem etter 1935. Under depresjonen manglet mange jobb, samtidig som bøndene i området ikke hadde råd til å betale for å få avlingene høstet. De råtnet på rot. Løsningen ble å koble de to – mat mot arbeid. Dette gjensidighetsprinsippet har alltid styrt mormonenes velferdssystem. Det forventes at mottagerne skal yte noe tilbake.

– Dette er ikke «sosialen», som vi anser som et onde. Latskap er en forbannelse som ødelegger familien. Målet er å gjøre folk selvhjulpne, slik at de kan forsørge sin egen familie, sier Newey. Og han fortsetter:

– Alle kan gjøre noe, selv de som er gamle eller uføre. De kan besøke dem som er syke og lese for dem – eller lese for barn. Det er en del av vår tro at du skal arbeide i den grad du er i stand til det.

Utenfor byen ligger Biskopenes Sentrale Lagerhus. Herfra forsyner 40 heltidsansatte sjåfører 143 lagerhus spredd over hele Nord-Amerika. Ett av dem er Velferdstorget vi nettopp har besøkt.

– Noen er større enn Velferdstorget her i byen, men de fleste mindre, forklarer sjefen her, Richard Humpherys.

Det sentrale lageret er flunkende nytt, nybygd og konstruert for å tåle jordskjelv. Og det er enormt med sine omkring 50 000 kvadratmeter. Humpherys, som tidligere har jobbet for en av de store dagligvaredistributørene, gjør et poeng av at de kommersielle virksomhetene har veldig små lagre.

– Dette hadde de ikke hatt råd til, forklarer han.

Mormonene derimot, er forberedt på det verste. Hver enkelt familie oppfordres til å ha sitt eget lager av mat og nødvendighetsvarer. Kirkens eget lagersystem skal holde i 24 måneder.

Herfra sendes det også mat når store katastrofer rammer andre land, som under jordskjelvet på Haiti i 2010.

SOSIAL KONTROLL. Mormonene har bare frivillige ledere på lokalnivå. De kalles biskoper, og har fullmakt til å skrive ut en rekvisisjon til dem som trenger det, slik at de kan hente gratis mat eller brukte klær fra varehus som det på Velferdstorget. Rekvisisjonen dekker normalt to ukers behov, men kan fornyes så lenge det er behov for det.

Selv om velferdssystemet først og fremst er ment for mormonene selv – og omkring 60 prosent av innbyggerne i Utah er mormoner – har biskopene også fullmakt til å gi til andre.

Mormonene har en klar rekkefølge for hvem du spør dersom du trenger hjelp. Først henvender du deg til din familie og deretter til menigheten, mens myndighetene kommer sist. Humpherys understreker at dersom de finner ut at noen får hjelp fra begge kilder – «double dipping» – kutter mormonene ut hjelpen.

Jeg spør Newey og Humpherys – som begge har erfaring som biskop – hva de gjør dersom de kommer over en latsabb som ikke vil gjøre noe?

– Det er veldig delikat, særlig fordi det gjerne er kone og barn involvert. Vi ber for å få rettledning, og så er det opp til den enkelte biskop. Selv har jeg aldri vært i en situasjon der jeg har følt det nødvendig å si nei, men jeg vet om andre biskoper som har det, sier Newey. Humpherys bekrefter at han har sagt nei noen ganger.

Det ligger mye sosial kontroll – på godt og vondt – i at du ber en du kjenner – en i nabolaget – om hjelp, ikke en offentlig ansatt.

FRIVILLIGHET OG KALL. Professor Ram Cnaan ved University of Pennsylvania og to kolleger har utført den første undersøkelsen av mormonenes frivillige innsats som ikke er gjort av mormonene selv. Konklusjonen la han frem på et møte hos Pew Forum on Religion and Public Life i Washington D.C. i mars:

– Mormonene er de mest sosiale medlemmene av det amerikanske samfunnet. Vi kunne ikke helt tro på det vi fant, men slik er det.

Og lokalene på Velferdstorget er fulle av frivillige. Noen er der som motytelse for det de har fått. Siden dette er tidlig på en hverdag dominerer eldre mennesker i lokalene, men yngre kommer gjerne inn på kveldene og lørdagene.

I bakeriet er det to ansatte, alle andre er frivillige Vi står utenfor og snakker om hvem det er som møter opp på slikt. Og det blir klart at ingenting overlates til tilfeldighetene.

– Listen ble sendt rundt på søndag, etter gudstjenesten, skyter Eric Hawkins inn med en liten latter og hever spøkefullt øyenbrynene. Kona mi var med på pakking i forrige uke. En gang i måneden omtrent får vi en telefon.

Kona jobbet riktignok ikke her, men poenget er det samme. Det sosiale presset er betydelig. Du sier ikke nei når du blir bedt om å bidra. I Cnaans undersøkelse var det bare drøye 4 prosent som noen gang hadde sagt nei til et «kall» i løpet av de siste fem årene.

Hele kjeden, fra korn via ku og meieri til melkekartongen på kjøkkenbordet hos Velferdstorget er basert på frivillighet. Maten produseres på gårder eid av kirken, der frivillige gjør mesteparten av jobben. Melken som utgjør råvaren i meieriet på torget kommer fra kirkens egen gård sør i Utah. Jeff hadde nylig lagt inn en økt ute på jordene, rensket ugress og plukket tomater.

BEST I KLASSEN. Robert D. Putnam vier et kapittel i sin bok om USAs religiøse liv, American Grace, til frivillig arbeid, og mormonenes generøsitet slår alle. Hans data viser at aktive religiøse bruker mer tid og gir mer penger til sivilsamfunnet, også den delen av samfunnet som ikke har med religion å gjøre. De er ganske enkelt mer sjenerøse og utfører flere gode gjerninger.

Her er det på sin plass å skyte inn at andre deler av mormonenes liv og lære er utsatt for kritikk. Helt frem til 1978 kunne ikke svarte bli biskoper. Da ble dette endret etter en åpenbaring, men fremdeles er mormonkirken temmelig kritthvit. Den sterke sosiale kontrollen og begrensede toleransen for dem som velger annerledes, skaper også konflikt. Mormonene har vært sentrale i kampen mot homofile ekteskap over hele USA.

Putnam brukte mormonene i Sandy – en småby sør for Salt Lake City – som eksempel på oppofrelsen. Religiøst og humanitært arbeid tar mesteparten av mormonenes fritid, og egne interesser må ofte vike. Putnam snakket blant annet med biskop Jeff Lovell som bruker femten-tyve timer i uken på sitt kall, og fortalte at han nettopp hadde startet på et MBA-program da han ble kalt, men måtte legge dette til side.

En gjennomsnittsamerikaner yter omkring to timer frivillig arbeid i måneden. Aktive mormoner gir 35 timer. Drøye halvparten av dette er religiøst arbeid, åtte timer går til sosialt arbeid i menigheten og fem timer går til sosialt arbeid rettet mot hele lokalsamfunnet, men i regi av kirken. Etter alt dette, bruker aktive mormoner likevel nesten tre timer på frivillig arbeid utenom kirken.

Pengene som trengs til å finansiere velferdsordningene, stammer fra tienden til kirken, som ni av ti aktive mormoner betaler, ifølge Cnaans undersøkelse. I tillegg hopper de over to måltider hver måned, og gir pengene de sparer til velferdsprogrammet. En gjennomsnittsmormon gir 650 dollar i året til kirkens velferdsprogrammer, i tillegg til tienden, og 1171 dollar til gode formål utenfor kirken. Det er betydelig mer enn gjennomsnittsamerikaneren, selv når tienden holdes utenom.

Som Putnam skriver: «Mormonene er slående mer aktive til å gi – og i alle typer frivillig arbeid.»