Minerva Debatt

Moral på resept

Løsninger på verdensproblemer kan raskt dyrke frem nye og verre utfordringer. Aksel Braanen Sterris moralmedisin er intet unntak.

Løsninger på verdensproblemer kan raskt dyrke frem nye og verre utfordringer. Aksel Braanen Sterris moralmedisin er intet unntak.

Det er mye positivt å si om sosialdemokratenes enfant terrible Aksel Braanen Sterri. Med sin høylytte tankelek med forskjellige ideer har Sterri blitt en unik debattant, tidvis befriende fri for politisk korrekthet. Men av og til kan ideene lede statsviteren ned noen rare stier, nå senest tanken om en moralmedisin som skal løse de største problemene verden står overfor.

Dette er altså en medisin som skal gjøre mennesker mer moralske, og for Sterri ser «moralsk» ut til å være ensbetydende med «altruistisk».

Vi lever fremdeles i farlige tider. Det er riktig nok ikke sikkert at terrorister får tak i atomstridshoder, eller at vi kan stanse den globale oppvarmingen. Men selv om det er «en marginal risiko for at du treffer en motgående bil», argumenterer Sterri, bør ikke det forhindre deg fra «å ta på deg sikkerhetsbeltet». Som om det å feste et bilbelte ikke skiller seg nevneverdig fra det å injisere et medikament designet for å endre menneskets natur.

Jeg er enig med Sterri i at «privatlivets hellighet må jekkes ned et par hakk i møte med [trusselen representert ved terrorister med våpen som kan drepe millioner av mennesker]». Sannsynligvis medfører et endret verdensbilde, med ny teknologi, at vi må tillate onder som økt overvåking. Men Sterri strekker strikken lenger. Han vil ha andre metoder. Han vil ha medisinen sin. Og for at andre også får den i seg, kan den eksempelvis spres i drikkevannet, gis ut på resept til «mennesker med spesielt dårlig moral», eller man kan få folk til å ta medisinen i bytte mot goder som skattelette eller «forrang i køen for å motta organer».

Så kan man jo undre seg over hva som blir neste steg når de mest medgjørlige av oss frivillig tar moralmedisinen og blir enda mer medgjørlige, og de kyniske nekter å ta den.

Halvgode institusjoner
Kravene Sterri stiller til det han kaller «hjelpesløse» institusjoner som rettsstaten, demokratiet og markedsøkonomien, er høye: Disse ser ikke ut til å kunne løse verdensomspennende problemer knyttet til global fattigdom, klimakrise og dyrevelferd. Om urealistisk mange skulle la seg forføre av Sterris halvfordøyde tanke, får vi en slags oppfyllelse av Joseph Schumpeters profeti om kapitalismen: den vil feile – ikke fordi den i seg selv er feilslått – men fordi den fungerer godt, noe som får publikum til å stille virkelighetsfjerne krav systemet ikke kan imøtekomme. I skuffelse vil man la seg lokke av utopiske alternativer som lover paradis på denne siden av graven.

Sterris påstand om at velferdsstaten har «nærmest utryddet absolutt fattigdom» er mildt sagt problematisk; svaret på hva som ligger bak verdiskapingen ligger i produksjon, konkurranse og innovasjon – drivere som forutsetter andre ting enn at vi er snille med hverandre, nemlig egeninteresse.

Paradoksalt nok vil en moralmedisin som gjør oss nettopp snillere og mindre egoistiske, løfte færre ut av fattigdom. Husk at vi høster frukter av andres profittjag, av kapitalister som investerer klokt og kynisk fremfor å ødsle bort formuene sine, av entreprenører som finner kostnadseffektive måter å produsere på, av markedsaktører som strekker seg lengre enn langt for å tilfredsstille forbrukeren.

Om det er fattigdom man vil til livs, er det med andre ord fullstendig meningsløst å utvikle en medisin som eliminerer eller hemmer menneskets egoistiske natur.

Perfekt kunnskap
Sterris forslag forutsetter perfekt kunnskap om verden (vi vet nøyaktig hva som må til for å løse de store, komplekse problemene, vi er bare ikke snille nok til å gjennomføre handlingene). Noe slikt vil vi aldri besitte, men vi kan alltid få mer kunnskap enn det vi har. Men da trenger vi seriøs forskning, erfaringer, nye ideer, vi trenger diskusjon og vi trenger dynamikken og meningsbrytningen som følger med uenighetene rundt årsaker og virkemidler. Å dope et folk inn i et medgjørlig modus vil neppe bringe verden intellektuelt sett videre.

Det bør for øvrig bemerkes at ikke alle såkalte klimaskeptikere krangler fordi de er umoralske, noen er oppriktig uenige i postulatene til andre forskere. At noen står opp imot konsensuser gir ingen god grunn til å medisinere dem.

En ufullkommen verden
At en pille aldri vil være i stand til å bryte ned den evolusjonsmessige utviklingen som har pågått i hundretusener av år, er ingenting å sørge over. Det som virkelig ville være trist, er om en slik medisin ble utviklet og faktisk fungerte. Grunnleggende egenskaper som egoisme er iboende mennesket av en grunn. Egeninteressen er ikke en defekt ved mennesket. Den er helt essensiell for menneskets overlevelse.

Dessverre må vi nok bare leve med at verden er og forblir et ufullkomment sted. I stedet for å aspirere mot perfeksjon, bør vi heller respektere vår uunngåelige utilstrekkelighet og uvitenhet – og anstrenge oss for å gjøre det beste ut av det vi har. Det innebærer å forbedre de institusjonene som spontant har vokst frem og utviklet seg over lang tid, som vi ikke alltid forstår fullt ut, men som vi har erfaring med at fungerer noenlunde godt, og som kanaliserer egeninteressen inn i produktive formål.

Radikale forsøk på å endre menneskenaturen fra et skrivebord i håp om å oppnå en mer levelig klode… vel, la oss ikke glemme at det har blitt utprøvd tidligere, og at empirien ikke akkurat taler til den unge konstruktivisten Sterri sin fordel.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden