Kulturkommentar

Moralistisk om rasismens farer

Scenarioet i boken slår leseren som totalt urealistisk, skriver Bård Larsen. Illustrasjonsfoto: Pixabay.

I Håvard Syvertsens nye bok blir forsvaret forledet av innvandringsmotstandere til å innføre et terrorregime som skal redde oss fra et gryende kalifat. For noe tull.

Håvard Syvertsen har skrevet Et uoverskuelig mørke, en roman som både er ambisiøs og kortfattet. Dessverre er den også temmelig mislykket.

Handlingen er lagt i et høyreradikalisert Europa i nær fremtid, der sivilisasjonen er i ferd med å bryte sammen.

I Norge har det skjedd et militærkupp så voldelig at overgriperne har funnet det nødvendig å bombe Oslo sønder og sammen. Uniformerte soldater patruljerer byene, og de likviderer og sender folk i interneringsleirer, særlig muslimer, og det meste av boken beskriver folks forskrekkelse og hvordan de legger på flukt, ut av byen, mot et håp om beskyttelse og sikkerhet, men uten at vi rekker å bli riktig kjent med dem.

Gå til krig mot egen befolkning

Bak kuppet og ugjerningene står motstandere av innvandring på høyresiden, og leserne får noen små hint om forhistorien og motivene deres.

I Sverige har høyreradikale allerede kommet til makten, virker det som. I en passasje forteller Syvertsen at ordet «kulturforskjell» har vært et mantra i tiden frem mot kuppet. Vi får vite at det fra bystyrets talerstol i Oslo ble ytret ønske om å sparke muslimske kulturbyråkrater, fordi disse var en «trussel mot alt som var norsk kultur».

Den politiske dimensjonen fremstår som svært underlig, med høy Mor Nille-faktor. At innvandringskritikk og snakk om «norsk kultur» er farlig, levner Syvertsen ingen tvil om. Men det skilles ikke her mellom innvandringskritikk av typen Asle Toje eller av typen Anders Behring Breivik. For Syvertsen er dette detaljer.*

Er det trolig at det norske forsvaret, inkludert flyvåpenet, skulle la seg forlede av mer eller mindre ekstreme innvandringsmotstandere til å gå til krig mot egen befolkning? Eller prøver Syvertsen å fortelle at innvandringsmotstand er kumulativt radikaliserende slik at norske generaler til slutt vil redde Norge fra et gryende kalifat?

Lenge siden autoritære marsjerte i gatene

Syvertsens beskrivelse av «moderne» statskupp står ikke til troende. Nymotens autokratier oppstår ikke på ruinene av hovedsteder der folk deporteres til GULag-leire.

Det er lenge siden autoritære i vår del av verden marsjerte i gatene.

Det er lenge siden autoritære i vår del av verden marsjerte i gatene. I dag ser vi illiberale stater som gjennom manipulering av konstitusjon og lovverk sikrer politisk hegemoni helt uten å ty til vold eller innføre diktatur. Informasjonskontroll er drivakselen i den illiberale nyorienteringen. Nye autokratier simulerer et demokrati der statsoverhodene er gjennomgående populære, og det avholdes valg (som de som oftest vinner).

At Syvertsen fremstiller en maktovertagelse som en fullmilitarisert blitzkrieg kan være et fortellergrep for å understreke romanens moralske subtekst: At krig, sønderbombing og fordrivelse (på syrisk vis) også kan skje i «den beste av alle verdener» – med oss trygge nordboere – og at det er noe vi bør tenke godt over når vi diskuterer og vurderer flyktingene som kommer over Middelhavet (mer om det senere).

Påtatte kjærlighetshistorier

Problemet er at scenarioet slår leseren som totalt urealistisk, for ikke å si overtydelig, og den korte teksten på 150 sider gir ikke leserne rom til å fordøye scenarioet eller bli overbevist av det.

Et uoverskuelig mørke fremstår mest som en politisk pamflett der karakterer og handling er fyllmasse for et overordnet budskap, skriver Bård Larsen.

Det krever en svært stø litterær hånd for å lure leseren forbi sviktende logikk. Cormac McCarthy fikk det utmerket til i The Road (2006), en kort roman om verdens undergang, hvor leserne aldri helt får vite hva som forårsaket apokalypsen. Det er urettferdig å sammenligne de to, men The Road kan være noe å strekke seg etter. Styrken dens ligger i det sparsomme persongalleriet, og i dens menneskelige og stillferdige fabel om anstendighet i et kannibalistisk hobbesiansk kaos.

Syvertsen forsøker også å veve menneskelighet inn i den ytre dramatikken, men uten å overbevise. To kjærlighetshistorier som opplagt har som formål å stå i kontrast til et kaldt og nådeløst regime in spe, fremstår som påtatte og ganske sentimentale.

Syvertsen undervurderer leseren

Her er vi kanskje ved bokas kjerne. Et uoverskuelig mørke fremstår mest som en politisk pamflett der karakterer og handling er fyllmasse for et overordnet budskap.

Budskapet er todelt: For det første skal vi ikke undervurdere rasismens kraft i dagens Europa. For det andre skal vi ikke så inderlig vel tåle den urett som ikke rammer oss selv. Når vi ser bilder fra Aleppo neste gang, bør vi tenke over at det også kan skje med oss – terrorregimet i bokens Norge minner nemlig om Assads regime i Syria – og vi bør handle deretter, særlig med tanke på flyktningene.

Problemet er at budskapet er uoriginalt og undervurderer leseren. Det er få, om noen, som ikke tenker slike tanker når de sitter i sofaen og ser på Dagsrevyen.

Vanskelige moralspørsmål berøres ikke

Dagens flyktningproblematikk innbyr til store moralfilosofiske utfordringer, hvor fravær av handling kanskje er mest påfallende:

Hvorfor hjelper vi ikke så mange flyktninger som mulig? Hvorfor selger vi ikke husene våre og gir brorparten av pengene til de som lider akutt nød? Hvorfor står vi alltid oss selv nærmest, både når det gjelder familien, nærmiljøet og velferdsstatens bærekraft?

Men det finnes ingen moralfilosofisk gordisk knute som kan løses med et sverdslag. Tar vi imot hundre tusen flyktninger i dag, vil flere millioner ønske seg inn, og andre folk vil drukne på havet.

Syvertsen kan ikke berøre alle moralske dimensjoner. Men hvorfor ikke dvele litt ved en større grad av eksistensiell undring; over tap av liv og eiendom, over angsten og over hvordan omgivelsene reagerer på lidelse med eller uten empati?

De allestedsnærværende og uunngåelige farene flyktningene opplever, kan gi innblikk i den maktesløsheten foreldre føler på et allmenngyldig plan. Syvertsen skraper på overflaten når han beskriver skjebner som har liten kontroll over omgivelsene, og som er prisgitt tilfeldige hendelser, men han lar ikke problemstillingene synke inn hos leserne før han haster videre til et slags endelikt. Boken slutter bokstavelig talt uten punktum, noe som oppsummerer verket: det fører knapt noe sted.

Overtydelig moralisme

Karakterene i Syvertsens bok er flyktige og endimensjonale. De forsøker å komme seg bort fra livstruende situasjoner, men den moralske dimensjonen overlates til leseren, og den dårlige samvittigheten vi eventuelt sitter igjen med etter å ha forstått at heller ikke vi er forskånet fra å bli rammet av katastrofen.

Blir moralen for påtrengende, for lite subtil og for enøyd, blir den kjedelig.

En god historieformidler kan riktignok skape ny innsikt av gamle problemstillinger, men da må historien for eksempel oppveies av emosjonelle fortellinger, troverdige personer eller skarpe observasjoner av detaljer.

God litteratur kan også være moralistisk, men blir moralen for påtrengende, for lite subtil og for enøyd, blir den kjedelig. Og skal man først være enøyd og sint, bør litteraturen i det minste ha temperatur og fandenivoldskhet, kanskje også humor.

Viser glimt av skrivekunst

Det er kanskje ikke god kutyme å anmelde en bok ved å fortelle forfatteren hvilken bok han burde ha skrevet, men her kommer det: 150 korte sider er for knapt til å skrive en så omfattende historie både dramaturgisk og intellektuelt.

Resultatet bærer preg av hastverk og utålmodighet, og drivkraften synes primært å ha vært politisk. For en anmelder som er dypt kritisk til og urolig over den nye nasjonalistiske autotarianismen, men som samtidig er begeistret for god undergangslitteratur, er boka som en skuffelse.

For Syvertsen kan skrive når han løsner snippen og beveger seg litt bort fra det politiske prosjektet. Avsnittet fra en kolonial på svenskegrensa, der han beskriver et ublidt møte mellom innehaveren og to av historiens protagonister, henleder tankene til god litteratur om sivilisasjonssammenbrudd: Hvor langt er vi villige til å gå for å sørge for oss og våre egne når sivilisasjonens regler er satt ut av spill?

 

*Oppdatering 07.03: Avsnittet om Anders Behring Breivik er oppdatert for å unngå mulige feillesninger.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden