Forsiden

Moralmedisin bør være ukontroversielt

Ideen om medisinering for å gjøre folk mer moralske er ikke radikalt annerledes fra mye av det som allerede gjøres i dag.

Ideen om medisinering for å gjøre folk mer moralske er ikke radikalt annerledes fra mye av det som allerede gjøres i dag.

I et essay publisert i Dagbladet 13. mars 2015 kom jeg med et, for mange, provoserende forslag: at vi burde vurdere å gi folk moralmedisin for å løse noen av våre tids største utfordringer.

Spesielt på Kjetil Rolness’ og min egen Facebook-side gikk det hett for seg. Civitas Bård Larsen mente forslaget hørtes «ut som et skrekkscenario i en science fiction-film: En cocktail av sovjetisk dissenterbehandling, Brave New World og menneskelig ingeniørkunst fra helvete.» At jeg i det hele tatt vurderte forslaget rystet Larsen dypt. «Slike totalitære ideer som Aksel presenterer her tror jeg nesten vi må gå ned på knærne og be til vår herre om at folk kjenner en viss ryggmargsfølelse mot.»

Fungerende ansvarlig redaktør i Minerva, Kristian Meisingset, fulgte Larsens råd om å følge ryggmargsrefleksen, eller som han selv omtalte det: barnelærdommen fra Unge Høyre. I et svar på essayet i tidsskriftets blogg oppsummerte han kritikken sin på følgende måte: «Grenser for politikk, lærte jeg å si i Unge Høyre, og de grensene vil jeg trekke lenge før vi engang kommer til spørsmålet om tvangsmedisinering.» Framfor å foreslå moralmedisin, burde undertegnede «ta en liberal pille».

Med tanke på mottakelsen denne idéen fikk, kan vi trekke én eller flere slutninger: enten er idéen forferdelig dårlig, eller så presenterte jeg den dårlig, eller så er deler av den norske høyresiden ikke spesielt vant til å tenke utenfor boksen.

Jeg er åpen for at flere av de slutningene er gyldige, men la oss forsøke å rydde litt.

Eksistensielle utfordringer
Forslaget om å gi folk moralmedisin var motivert av følgende relativt ukontroversielle fakta: Menneskeheten står overfor noen enorme utfordringer, som menneskeskapte klimaendringer, risikoen for at nye masseødeleggelsesvåpen kan falle i hendene på terrorister og at over en milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom. Jeg burde også ha nevnt den enorme mengden dyr som på grunn av vår hensynsløse handlinger lever i de aller verste kår; noe som har gjort meg, og burde gjøre alle som tenker over det, til vegetarianere.

Det går an, som noen debattanter gjorde, å kritisere essayet allerede her. For eksempel er det ikke gitt at terrorister vil få tak på masseødeleggelsesvåpen. Det er heller ikke 100 prosent sikkert at vi kan forhindre global oppvarming. Det var heller ikke mitt formål å fastslå dette. Det er tilstrekkelig for mitt poeng at disse eksistensielle utfordringene kan inntreffe med en viss sannsynlighet. At det er en marginal risiko for at du treffer en motgående bil bør ikke forhindre deg fra å ta på deg sikkerhetsbeltet.

Så langt bør dette være ukontroversielt. Det som motiverte letingen etter alternative virkemidler, som moralmedisin, var at vi ikke ser ut til å kunne løse utfordringene innenfor dagens institusjonelle rammer, og det er vanskelig å se for seg noen andre rammer som vil gjøre det spesielt enklere. Bare vurder følgende:

Rettsstaten håndterer ikke moderne terrorisme
Rettsstaten har vært god til å sikre våre grunnleggende sivile og politiske rettigheter. Det bør den fortsatt gjøre. Det er imidlertid noen som også skal ha den til å sikre privatlivets fred. Men hvis det utvikles svært potente våpen som lett kan falle i hendene på terrorister, hvordan forhindrer vi dem i å bruke det? Det virker å være ukontroversielt å si at vi i det minste overfor disse bør bruke ganske illiberale eller radikale virkemidler for å forhindre dem i å drepe flere millioner mennesker. Du skal være ganske rettighetsfetisjistisk for ikke å tåle å ofre i alle fall terroristenes rett til privatliv for å forhindre et slikt onde.

Men så kan man jo spørre seg, hvordan vet vi hvem som er terrorister? Hvis vi kan stole på at etterretningstjenesten har full kontroll med dagens grad av overvåkning, så fint. Da kan vi la det være med illiberale virkemidler overfor terroristene. Men hva hvis potente våpen blir så enkle å lage at de kan lages i hver en kjeller? Hvordan håndterer vi det problemet? Rekk opp hånda de som da vil vurdere en større grad av overvåkning for å forhindre at noen få gærninger dreper millioner av mennesker. Jeg er redd at jeg må rekke opp hånda. Jeg ville ofret privatlivets fred.

Det er selvfølgelig en forutsetning at en slik overvåkning må kunne utføres av datamaskiner som vil reagere på forhåndsbestemte avvik, framfor at vi bruker massiv mengde arbeidskraft på å overvåke hverandre. Jeg håper selvfølgelig at vi finner andre metoder enn overvåkning, men det virker klart at privatlivets hellighet må jekkes ned et par hakk i møte med en slik trussel.

Manglende moral
Men vi kan la terrortrusselen og behovet for overvåkning ligge. For det trenger ikke være relatert til grunnene for at vi må vurdere å ta i bruk moralmedisin. Det kan selvfølgelig hende at man burde bruke medisinsk krigføring mot terrorister i andre land, men det får ligge for nå. Grunnene for å bruke moralmedisin finner vi først og fremst i våre tre andre store utfordringer, nemlig ekstrem fattigdom, lidelsen vi påfører andre dyr og klimautfordringen. Her ser problemet ut til å være at for mange av oss mangler evnen til å være tilstrekkelige moralske.

Til tross for at store deler av menneskeheten lever i enorm velstand og teknologien har gjort det mulig for oss å ha kontakt med og hjelpe folk på andre siden av verden, så gjør vi ytterst lite for å redusere den enorme mengden lidelse som eksisterer i denne verden. Det er ikke vanskelig å forstå. Mennesker er først og fremst utviklet for å leve i relativt små stammesamfunn som konkurrerer med hverandre om knappe ressurser. Selv om vi har tilnærmet vitenskapelig enighet om at menneskeskapte klimaendringer er en realitet og at virkningene vil treffe oss hardt, og hardere om vi ikke gjør noe, så sitter likevel verdens borgere og våre folkevalgte representanter og toer hender.

Hjelpesløse institusjoner
Demokrati, rettsstat og markedsøkonomien, ellers fantastiske institusjoner vi har all grunn til å hylle, ser ikke ut til å kunne gi løsningen på problemet. Jeg skulle også ønske at jeg kunne si som Kristian Meisingset: «Jeg er optimist». Men i disse spørsmålene er ikke optimist det rette ordet. Det er heller faretruende naivt.

Det makeløse med både markedet og demokratiet er at det i mange tilfeller gjør at egeninteressen ofte sammenfaller med den kollektive interesse. Bare tenk på Adam Smiths baker som gir deg brød, ikke utifra altruisme, men hensynet til å tjene mest mulig penger. Eller Frank Underwood som søker makt for maktens skyld i rollen som USAs president i Netflix-serien House of Cards. Han er en kyniker, men siden han må ta hensyn til velgerne og de andre statsmaktene, er hans interesser nødt til å forenes med folkets, slik ingen andre politiske systemer er i nærheten av å få til. Men …

Populistiske politikere og klimautfordringene
… når våre kortsiktige interesser ikke er forenlige med å løse utfordringene vi står overfor har vi problemer. Klimagassutslipp er en typisk negativ ekstern virkning eller eksternalitet om du vil. Det betyr at kostnadene produsenter og konsumenter påfører tredjeparter ikke prises inn. Da oppstår markedssvikt. Eller mer forståelig: Da tar ikke produsenter og konsumenter de nødvendige grep for å forhindre de negative konsekvensene av global oppvarming.

Vanligvis tar myndighetene grep når markedet svikter. Men siden demokratiet virker på nasjonalt plan, og CO2-utslipp ikke begrenser seg til nasjonalstaten står vi overfor det vi i statsvitenskap og økonomi kaller et kollektivt handlingsproblem. Det er i alles kortsiktige egeninteresse å være gratispassasjer på andres velvillighet.

Det er gjort forsøk på å forhindre CO2-utslipp ved hjelp av internasjonale avtaler og enkelte nasjonale tiltak, men det er langt unna det vi trenger. Vi kan håpe at våre politikere vil gjøre det som skal til i møte med andre statsledere. Men med tanke på at alle skal komme hjem til sine velgere og påføre dem store kostnader, er det liten grunn for optimisme. Velgere misliker politikere som påfører dem store økonomiske byrder. En populistisk politiker trives godt i et slikt klima.

Moralsk lokalisme og global fattigdom
Heller ikke global fattigdom har vi noen gode institusjoner for å løse. Handel på tvers av land er et godt tiltak, men det er ikke nok. Fattige stater trenger gode institusjoner, men mange er fanget i sosiale feller. Mangel på tillit, høy korrupsjon og ingen gode institusjoner som er på plass for å sikre borgernes tillit, gjør at verken markeder, demokrati eller rettsstat er i nærheten av å fungere som det skal.

Det finnes heller ingen global velferdsstat. På nasjonalt nivå har velferdsstaten nærmest utryddet absolutt fattigdom. Men i andre land lever som nevnt over 1 milliard mennesker i absolutt fattigdom og av denne grunn dør over 6 millioner barn årlig. I ærlighetens navn ser vi forbedringer. For bare sju år siden var det over 10 millioner barn som døde årlig. Men til tross for framgangen tillater vi likevel så enorme mengder lidelse skje, som vi lett kunne unngått om vi bare hadde betraktet andre statsborgere som våre egne.

For å konkludere denne delen, så ser det altså ut til at verken markedet, demokratiet eller rettsstaten vil løse utfordringene vi står overfor. Og i stor grad skyldes det at vi – ja, du og jeg og alle de andre – ikke er villige til å ta de nødvendige grep.

Hadde vi bare vært mer moralske
Hadde vi gitt store deler av inntekten vår til de mest effektive bistandsorganisasjonene, samt stemt på politikere som ønsket å ta radikale grep for å redusere global fattigdom kunne vi fått til så mye mer enn vi gjør i dag. Hadde vi alle stemt på politikere som ønsket å påføre oss en global karbonskatt og stramme inn på kvotemarkedet i EU kunne vi løst klimautfordringene. Hadde vi alle vært villig til å ofre luksusforbruket for å gjøre planeten mer beboelig, kunne vi greid det.

Men vi ser ikke ut til å være villig til å ta de grepene. Det skyldes ikke at alle er som Meisingset og bare tror at ting skal ordne seg. Det skyldes også at folk ikke orker tanken på å bære store kostnader i dag for å bære fruktene i morgen eller for at folk langt der borte skal komme ut av fattigdom.

Moralmedisin
Det er her forslaget om moralmedisin kommer inn. Når problemet er vår manglende evne til å ta moralske valg må vi gjøre noe med oss selv. La det være sagt. Det finnes ingen tilfredsstillende moralmedisin per dags dato. Men det finnes medikamenter som er laget for helt andre formål, som antidepressiva, som viser at det kan være mulig å utvikle medisiner som gjør at vi blir mer moralske.

I første rekke må vi derfor ta en vurdering av om vi burde forske mer på dette. I neste omgang må vi vurdere en eventuell implementering hvis man skulle finne egnede medikamenter.

Den gylne regel
Jeg forstår at forslaget om å gi folk moralmedisin gir assosiasjoner til overdreven ovenfra-ned-styring. Skal liksom politikerne bestemme hva som er riktig moral? Dette er jo ting vi er uenige om. Skal politikerne gjøre oss til pliktetikere, slik at vi aldri lyver uansett hvor ille konsekvenser det får? Eller skal vi bli utilitarister, slik at vi er rede for å ofre én til fordel for fellesskapet? Men disse innvendingene bommer på hva en slik moralmedisin kan og bør oppnå.

Jeg tenker at en ukontroversiell ting det kunne være fint om vi ble bedre til, var å vurdere andres lidelse og gleder likere eller likt som vi vurderer våre egne. Altså at vi i første rekke vurderer alle menneskeliv som like mye verdt, i betydningen at vi bør behandle dem som om vi var i deres sko. Vi bør altså følge den gylne regel.

Mer fornuftige
Det kan også hende at vi burde tatt medikamenter som gjorde oss mer fornuftige eller intelligente. Jo mer fornuftige vi blir, jo mer sannsynlig er det at vi kan ta de riktige og mest effektive valgene for å løse utfordringene vi står overfor. I Dagbladet 8. april skrev jeg om effektiv altruisme-bevegelsen. De forsøker nettopp å gjøre dette. De kombinerer hjerte og hjerne, følelser og fornuft. Fornuften er helt nødvendig, siden vi kan ønske veldig godt uten å oppnå store resultater.

Som jeg skriver i Dagbladet: «Bare ta følgende scenario: Vi vet at om flere jenter får gå på skole i utviklingsland vil det fremme velstand. Men hvordan oppnå det? Kanskje vi bør gi jentene penger som insentiv til å komme på skolen. Tanken er god, men det ville være å frarøve et stort antall jenter skolegang. Selv om det virker er det 200 ganger mer effektivt å gi foreldre informasjon om at skolegang gir barna høyere lønn i framtida. 100 dollar brukt på informasjon til foreldrene, gir jentene i snitt enorme 20,7 flere år på skolen.»

Et annet eksempel kan være miljøvernere som er mer opptatt av symbolpolitikk enn å få på plass en global karbonskatt som ville løst problemet. Har vi ikke fornuften til å benytte oss av de mest effektive virkemidlene hjelper det ikke at vi gjerne ønsker å hjelpe.

Fornuft ikke nok
Men jeg har heller ikke troen på at fornuft i seg selv er nok. Bare tenk hvor mange smarte folk som ikke er vegetarianere, eller hvor mange fornuftige, rike folk vi har i Norge, som ikke gjør mye for de aller fattigste i denne verden eller som presser på for at våre politikere skal prioritere klima. Ved siden av fornuft trenger vi altså å bli mer moralske. Vi trenger flere som Bill Gates, Warren Buffets og Tim Cook. Vi trenger flere effektive altruister.

Det bringer meg inn på et vesentlig poeng i debatten som florerte på Facebook. Kjetil Rolness spurte sine Facebook-følgere om essayet mitt om moralmedisin var et resultat av at jeg hadde havnet i en transhumanistisk gryte. Hvis vi med transhumanisme mener at jeg tok til orde for å bruke medikamenter for å gjøre flere av oss mer moralske, så er det trivielt sant. Men hvis vi mener at slike moralmedisiner skal gjøre oss mer moralske enn dagens mennesker, så er ikke det en nødvendig følge. Menneskeheten består av tilstrekkelig moralske og fornuftige mennesker. Det som er trengs er derfor at resten av oss blir like gode som dem, ikke at vi nødvendigvis trenger å «transcendere» menneskehetens moralske evner.

Implementering
La oss si at vi hadde greid å utvikle en slik moralmedisin, som gjorde at vi ble effektive altruister. Hvordan burde vi gått fram for å spre det?

Her finnes det mange forslag. En mulighet kunne være å gjøre som med andre medikamenter og la legene skrive det ut på resept til mennesker med spesielt dårlig moral. En annen mulighet kunne være å la det selges og kjøpes i det åpne markedet. En tredje mulighet kunne være at staten subsidierte det, hvis det skulle koste mye penger å gå til anskaffelse av det. En fjerde mulighet kunne være at man tilbød folk noen goder for å ta slike medikamenter, for eksempel en skattesubsidie eller forrang i køen for å motta organer. En femte mulighet er å påføre folk en kostnad hvis de ikke tar den. For eksempel ved at de ikke lenger kan motta andres organer, eller at de må betale en straffeskatt. En sjette mulighet er at det ikke blir valgfritt i det hele tatt. For eksempel kunne man puttet det i drikkevannet. En sjuende mulighet er at det kun gis til den oppvoksende generasjon.

Hver av disse alternativene har sine styrker og svakheter, og det vil nok ta for mye plass å gå gjennom dem grundig alle sammen. Så jeg vil nøye meg med å si at med tanke på alvoret i situasjonen vi er i, så burde vi vurdere de mest drastiske tiltakene.

Moralsk utdanning
Jeg forstår at ideen om å administrere moralmedisin kan virke fremmed på mange, men er den virkelig så radikalt annerledes enn mye annet vi allerede gjør og som vi anser for å være den beste løsningen vi har? Tenk bare på at vi allerede gir medikamenter til folk med konsentrasjonsvansker. Vi gir også medikamenter til folk vi anser for å ikke være tilstrekkelige moralske. Ritalin fremmer ikke bare konsentrasjon, den reduserer også impulsiv aggresjon.

Vi har allerede stor grad av «moralsk indoktrinering» i skoleverket. Her lærer vi at demokrati og FN er bra, at alle mennesker er like mye verdt og at fattigdom er dårlig. Dette er nå en del av status quo, og det ser ut til å forhindre konservative folk som Bård Larsen fra å forstå hvilket stort statlig inngrep det faktisk er. Barn fra seks års alder blir lært om rett og galt, en læring som for alltid endrer hjernestrukturen deres. Et irreversibelt inngrep i våre unge. Og foretatt av staten. Å slippe unna er mulig, men veldig vanskelig. De fleste av oss tenker likevel at det er en fin ting, siden de tross alt blir bedre mennesker av det.

Det er vanskelig å måle virkningen av denne utdanningen, men kombinert med en hel del andre tiltak, så har vi i det minste blitt fredeligere og inkludert stadig flere i vårt moralske univers. Problemet vi står overfor nå, er ikke å redusere den moralske indoktrineringen i skoleverket og i andre samfunnsinstitusjoner, men at virkningen ikke ser ut til å være stor nok. Det er ikke rart. Vi kjemper tross alt mot naturen. Vi er ikke utviklet til å føle tilhørighet med hele menneskeheten eller med andre dyr. Det kunne imidlertid moralmedisin gjort noe med.

Moralske, men også autonome
Andre er redd for at vi ikke lenger vil kunne ta frie, autonome valg hvis vi skulle få moralmedisin fra en ung alder. Men det virker som en lite gjennomtenkt kritikk. Om barna læres til å bli mer moralske på skolen, vil vi si at de som har mest virkning av den utdanningen foretar mindre frie og autonome valg, enn de som ikke blir moralske som følge av det? Eller tenk bare på følgende faktum: grad av altruisme varierer mellom mennesker, enten av biologiske eller sosiale grunner. Vil vi si at de som tilfeldigvis er mer altruistiske har mindre autonomi?

Før man skulle finne på å gi deler eller hele befolkningen medikamenter for å bli mer moralske, er det selvfølgelig en hel rekke forutsetninger som må være på plass. Medikamentene må ikke være spesielt skadelige, de må ha ønsket virkning og implementeringen må ikke møte massiv motstand i befolkningen. Dette er ikke trivielle utfordringer, men de er ikke store nok til at vi bør skrinlegge ideen om å kunne ta i bruk mer virkningsfulle grep for at vi bli mer moralske enn vi har i dag.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden