Politikk

Moralsk fordømmelse

Ny Tids redaktør klager på at rasiststempelet ikke lenger virker. Moralsk fordømmelse virker bare når den er i takt med tidsånden.

Ny Tids redaktør klager på at rasiststempelet ikke lenger virker. Moralsk fordømmelse virker bare når den er i takt med tidsånden.

Dag Herbjørnsrud hadde nylig en frustrert lederartikkel i Ny Tid, om hvor vanskelig det har blitt å fordømme rasister i Norge. Han påpeker at etter rasismeanklagene mange medier rettet mot ambulansesjåførene i Sofienbergparken, var det til sist nettopp ambulansesjåførene som endte opp med folkets sympati. Og etter moccagate på Spellemannsprisen i januar, synes visst mange at Plumbos ugjennomtenkte hudfargevitser tross alt er bedre enn Kaizers Orchestras ølmoralisering og Madcons dobbeltmoral.

Herbjørnsrud mener dette viser at det finnes en moralsk tyngdekraft i Norge som sørger for at det til sist alltid er offeret for rasisme som får skylda, ikke rasisten selv.

Jeg tror det viser noe annet: At moralsk fordømmelse, det å peke på noen og si at “du, du er et dårlig menneske”, er et upålitelig retorisk våpen. Når det virker, så virker det bedre enn alle andre argumentasjonsmåter. Ingen liker dårlige mennesker, ingen vil være som dem, eller høre på hva de har å si.

Men plutselig en dag slutter den moralske fordømmelsen å virke. Fordømmelsen virker bare så lenge tilhørerne stoler på deg som anklager, og er enige i at anklagen er alvorlig.

En gang var “kommunist” det verste du kunne bli anklaget for å være, men etter hvert kom mange frem til at det ikke var så ille å være kommunist allikevel, mens andre kom frem til at selv om det nok var ille å være kommunist, så var kommunistjegerne så fanatiske og uvitende at du ikke kunne stole på dem. Da sluttet fordømmelsen å virke. Du kunne si “se, en kommunist!” så mye du ville, men det var færre og færre som brydde seg.

Hvis “rasist”-anklagen har mistet mye av den makten den hadde, er det ikke fordi vi alle har blitt rasister, men fordi vi har mistet tilliten til rasistjegerne. De fremstår som fanatiske og uvitende, og ikke minst overmodige, som når Herbjørnsrud mener at ikke bare var ambulansesjåførene i Sofienbergparken rasister, (og altså ikke normale mennesker som gjorde en feilvurdering), denne rasismen farger også av på hele det norske folket, gjennom vår uvilje mot å erkjenne dette.

Rasistjegerne reagerer altså på tilhørernes apati på samme måte som kommunistjegere og andre korsfarere mot ondskapen: Ved å rope enda høyere. Men det var nettopp derfor de mistet tilliten vår i utgangspunktet, fordi de misbrukte makten til å fordømme, brukte den ukritisk, mot alt og alle, alt for lenge.

Kampen mot ondskapen
Jeg plukker ikke opp dette for å begå enda en oppsummering av årets så langt flaueste vannglassorkan, eller for å mane til kamp mot overmodige antirasister, for det trengs ikke. Antirasistene interesserer meg bare fordi de er blant de ivrigste benytterne av moralsk fordømmelse som retorisk våpen.

Men de er langt fra alene om det.

Moralsk fordømmelse handler om å identifisere og bekjempe Ondskapen — ondskapen i samfunnet, ondskapen i oss selv. Det handler om å tro at motstanderne dine er mer onde enn de er dumme, altså at problemet deres ikke er at de tenker feil eller har feil fakta, men at de er dårlige mennesker.

Ingen ønsker å fremstå som moralister, derfor er det få som sier rett ut at de er gode, og at motstanderne deres onde. Det minner for mye om fariseeren i Lukasevangeliet, som ba “Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der”. Du kan tenke det, men å si det høyt er uraffinert.

Argumenter som bygger på moralsk fordømmelse lar derfor ofte selve fordømmelsen være usagt. Men formen er lett å kjenne igjen når du først blir oppmerksom på den. Den ser slik ut:

 «Noen mener A, B og C. Det avslører dem som en X. »

Hvor “X” er noe de fleste er enige om er noe riktig ille, som rasist, ekstremist, sjåvinist, kommunist, nasjonalist, fascist, homofob, mørkemann, kvinnehater, islamofob, eller islamist.

Og her stopper også argumentet, for det er ikke nødvendig å si noe mer. Er du en slik en, så sier det seg selv at du bør skamme deg, og at andre bør markere avstand til deg.

Et argument som bygger på moralsk fordømmelse går altså ut på å vise at motstanderen tilhører en avskyelig kategori.

Argumentet finnes også i andre varianter:

                «Noen er en X. Nå skal vi samle oss om å markere avstand til dem. »

                «Jeg mener A, B og C, og er bekymret for X’en i mitt indre. »

                «Vi må gjøre mer for å bekjempe X. »

                «Noen gjør ikke nok for å markere avstand til noen som er en X. Derfor har de litt X i seg de også. »

Neste gang du leser et debattinnlegg om et opphetet tema, se om du kan oppsummere det på en av disse måtene. I så fall har du å gjøre med et argument som bygger på moralsk fordømmelse.

Her er noen eksempler:

– I følge Framtiden i våre hender er Olje- og energiminister Ola Borten Moe en av fjorårets etikkverstinger, fordi han er uenig med dem i miljøpolitikken. (“Noen mener A, B, og C. Det avslører dem som en X.”)

– I følge Snorre Valen er Bruce Bawer en rasist, og Knut Olav Åmås burde ikke anbefalt en av bøkene hans. (“Noen gjør ikke nok for å markere avstand til noen som er en X. Derfor har de litt X i seg de også.”)

– Lars Gule og flere andre oppfordret nylig til å møte opp og vende ryggen til islamistene som skulle demonstrere mot krigen i Afghanistan, på samme måte som tusenvis vendte innvandringsmotstander Arne Myrdal ryggen i 1991. Abid Raja omtalte de samme personene som skadedyr, som norske muslimer må markere avstand til. (“Noen er en X. Nå skal vi samle oss om å markere avstand til dem.”)

Galt å moralisere?
Du er unnskyldt hvis du trodde at poenget med eksemplene over er å vise at disse personene er moralister, og dermed er dårlige mennesker. (“Noen mener A, B og C. Det avslører dem som en X.”) Langt i fra. Jeg ønsker bare å vise hvordan et argument basert på moralsk fordømmelse ser ut, slik at du kan kjenne det igjen når du ser det. Kjennetegnet er altså at argumentet ikke handler om å forklare hvorfor noen tar feil, men om å understreke at de hører hjemme i en avskyelig kategori.

Jeg liker ikke å blande moral inn i faktadebatter på denne måten. For meg er det handlingene dine som gjør deg til et godt eller dårlig menneske, ikke det du sier.

Men jeg gjør et unntak når ytringene er rettet mot enkeltpersoner. Du gjør deg ikke til en drittsekk i mine øyne ved å mene at muslimer utgjør en kulturell, økonomisk eller politisk trussel mot Norge, selv om du kanskje tar feil. Det som gjør deg til en drittsekk er når du går opp til en jente med hijab på gata, og roper “jævla søppelmenneske!” Det første er en virkelighetsoppfatning, det andre er drittsekkoppførsel.

Når folk oppfører seg som drittsekker på denne måten, synes jeg det er helt greit å møte dem med moralsk fordømmelse. Her er noen eksempler på ytringer som har gjort meg selv moralsk forarget:

– Bloggeren som etter 22/7 laget en liste over navngitte samfunnsdebattanter han mente var medskyldige og hadde “blod på hendene”.

– Tjen Folket-medlemmet som oppfordret en tenåringsjente som var kritisk til partiet til å henge seg.

– Facebook-venner som i forbindelse med de republikanske primærvalgene i USA gjenopptok kampanjen om å bruke Google-bombing til å definere “santorum” som en form for avføring.

– Sofahelter som hånlo da de leste om hvordan noen av de overlevende oppførte seg på Utøya.

Fellestrekket er det personlige, det konkrete.

Ekstreme virkelighetsforståelser
Jeg vet ikke om jeg er konsekvent, og jeg er klar over at det finnes en gråsone hvor drittsekkytringer mot enkeltpersoner glir over i faktapåstander om grupper.

Hvor jeg trekker grensen vet jeg ikke, men jeg vet at jeg som regel ikke reagerer moralsk på “ekstreme” virkelighetsforståelser i seg selv, så som ideen om at noen raser er intelligensmessig underlegne, ideen om at muslimer er i ferd med å overta makten i Europa, ideen om at homofili er skadelig for samfunnet, eller ideen om at personlig, politisk, eller økonomisk frihet fører til samfunnskollaps.

Riktignok er disse virkelighetsforståelsene ofte knyttet til idealer jeg ikke nøler med å kalle onde, så som idealet om at vi bør behandle enkelte som laverestående mennesker, eller idealet om at gruppen er viktigere enn enkeltmennesket.

Men dette blir en mer abstrakt form for ondskap, og det er ikke alltid jeg er i stand til å avsky den som tror på disse idealene. Det er handlinger som for meg utgjør den ypperste formen for ondskap. Da har til gjengjeld motivasjonen lite å si. Det har ikke noe å si at noen som sprenger en bombe i sentrum av Oslo, Tel Aviv eller Oklahoma City tror de gjør det for en god sak. De som gjør det er onde.

Idealene som ligger bak kan også være onde. Men det er ikke i seg selv ondskap å dele virkelighetsforståelsen til den som sprenger denne bomben. En virkelighetsforståelse i seg selv gjør meg ikke sint, det blir jeg ikke før den kobles til onde idealer eller onde handlinger.

Og det er det tross alt få av oss som gjør, i sammenhengen jeg snakker om nå: De politiske debattene i Norge. Få av de som har avvikende virkelighetsoppfatninger har onde idealer, og kun ytterst få av disse igjen begår onde handlinger.

Toleranse med tenner
Er jeg en uhyggelig kald person, som har vanskelig for å bli sint av ekstreme ideer? Det kan hende, men det har en fordel: Det gjør det lettere å være tolerant.

Det kan høres underlig ut, siden det i dag som regel er de som kaller seg tolerante som går rundt og er forarget hele tiden. Toleranse, i deres øyne, handler om at du skal ha de riktige inkluderende idealene, og hvis du ikke har det skal alle markere avstand til deg, slik at du forstår hvilket fryktelig menneske du er.

Denne toleransen er grenseløst aksepterende ovenfor tradisjonelle “svake” grupper, men grenseløst uforsonlig ovenfor de som ikke vil ta del i denne aksepten.

Men de har misforstått. Ekte toleranse er det motsatte. Ekte toleranse handler om hvordan du forholder deg til alle de du ikke kan fordra, de som i dine øyne mener eller lever helt feil. Det handler om at du riktignok dømmer dem, men allikevel anerkjenner retten deres til å tenke selv, og avstår fra å bruke press og tvang til å gjøre dem til bedre mennesker.

Frank Furedi skriver i sin nye bok On Tolerance om forskjellen mellom den gamle og den nye formen for toleranse. Han anklager dagens toleranse for å være tannløs, relativistisk, og gruppeorientert, og minner om at den opprinnelige hensikten med toleranse ikke var å gjøre oss alle til snille mennesker som levde i henhold til de samme gode idealene, men å gjøre det mulig for oss å leve sammen med enkeltmennesker vi er dypt uenige med.

Å gjøre alle mennesker rettskafne og rett-tenkende var målet til de intolerante. Toleransen vokste frem fordi vi skjønte at dette ikke var mulig, og bare førte vondt med seg, og fordi vi innså at det å velge og tenke riktig må komme innenfra, av egen fri vilje, hvis det skal ha noe verdi.

I dag kalles du intolerant hvis du er mot homofili, eller mot bruk av hijab, men i den tradisjonelle betydningen er du intolerant først når du vil bruke rettslige eller sosiale sanksjoner for å bekjempe homofili eller hijab-bruk. Sånn sett finnes det ingen mer tolerant person enn en som sier at homofili er umoralsk, eller at hijab-bruk er kvinneundertrykkende og promoterer islamisme, men som samtidig erkjenner at hver og en må ha friheten til å velge dette selv, selv om de kanskje velger feil.

Den tolerante er ikke redd for å fortelle deg at du tar feil, og lever feil, men respekterer din rett til å tenke og velge selv. Dagens intolerante “tolerante” er redde for å dømme, men når de først gjør det, er avskyen total.  ­

Toleranse bygger altså på tanken om at hver og en av oss er moralsk selvstendige individer, og må velge det riktige av egen fri vilje, ikke tvinges til det av et offisielt eller uoffisielt moralpoliti.

Verdien av å bli motsagt
Budskapet i On Tolerance ligger tett opp mot det jeg snakker om her. Min innsigelse mot moralsk fordømmelse som retorisk våpen i politiske debatter er nemlig ikke at den er moralsk, men at den er intolerant.

Å mene at det finnes rett og galt er både uunngåelig og nødvendig, så vi kan like gjerne ha et gjennomtenkt forhold til det. Pass opp når du møter noen som tror de er hevet over moralske vurderinger, for når de først finner noe å være forarget over, har de ingen hemninger, de blir som en avholdsmann på fylla.

Moral er ikke problemet. Problemet er når vi vinkler politiske debatter på en måte som primært handler om å identifisere og markere avstand mot dårlige mennesker. Dette er en form for myk intoleranse, som ikke anerkjenner verdien av motstridende meninger, og ikke er interessert i å argumentere mot dem, bare sanksjonere dem vekk.

Den tolerante dømmer deg, men bruker ikke moralsk fordømmelse for å peke deg ut og bekjempe deg. Den intolerante er ute etter å avsløre deg som et dårlig menneske, den tolerante kan du føre en samtale med.

Derfor er toleranse en viktig del av ytringsfriheten, ikke bare som begrunnelse for den men også og som et ideal for hvordan den bør brukes.

Debatter om ytringsfrihet kjører seg lett fast i en evig løkke av beskyldninger om sensur og motsensur, men det hele er egentlig veldig enkelt. Ytringsfrihet handler i første rekke om at du ikke skal være redd for å bli arrestert når du sier noe kritisk om regjeringen, eller være redd for å bli myrdet når du slår en vits om Muhammed, men som ideal handler det også om noe mer: At når du mener noe mange er uenig i, skal du bli møtt med motargumenter, ikke sosiale sanksjoner.

Ytringsfriheten lever altså ikke bare i lovverket, men i hodene våre, i måten vi behandler hverandre på.

Intoleranse i en politisk debatt er å si “fordi du mener dette er du et dårlig menneske, og ingen bør ha noe med deg å gjøre.” Toleranse er å si “det du mener er helt feil, eller attpåtil ondt, og nå vil jeg forsøke å forklare hvorfor”. Det handler om den grunnleggende respekten for dem du snakker med som moralsk selvstendige mennesker, som hverken kan eller bør tvinges til å bli som deg.

Toleranse er også i vår egeninteresse. Furedi trekker fram John Stuart Mill, som mente at meningsmangfold har en verdi også når det slipper til ideer som er alldeles feil, fordi også riktige ideer har godt av å bli motsagt. Ensretting er en form for intellektuelt selvmord.

De som har en helt annen virkelighetsforståelse enn deg selv, gjør deg altså en tjeneste ved å kritisere deg, fordi de tvinger deg til å tenke klart gjennom hva du mener, og hvorfor. Toleranse er ikke bare en plikt, men en glede.

Du kan selvsagt velge å bruke ytringsfriheten din til å være intolerant, til å formulere moralske fordømmelser som har til hensikt å markere grensen mot det uakseptable, men det er bedre å bruke den til å være tolerant: Angripe ideene og faktaene så brutalt som de fortjener, men med et stille takk til personen som hevder dem, for at de hjelper deg med å holde dine egne ideer i god form.

Avhengig av tidsånden
Gjør du ikke det, visner ideene dine bort. Men det kan ta en stund før du merker det.

Tilbake til Dag Herbjørnsrud, som er frustrert over at de han beskylder for rasisme ender opp med å få folkets sympati. Nå har jeg aldri helt forstått hva anklagen om rasisme i våre dager går ut på. Jeg får ofte inntrykk av at det dreier seg om en form for svevende ondskap du ikke kan observere direkte, bare gjenspeilet i hverdagslige handlinger, omtrent som Djevelen. Men hva det nå enn betyr, tror jeg han overdriver.  «Rasist » er fremdeles en beskyldning med makt, makten er bare ujevnt fordelt: Noen bryr seg, noen bryr seg ikke, men det er mange nok av de riktige personene som bryr seg til at det å bli fordømt som rasist fremdeles er noe du helst vil unngå.

På samme måte er det fremdeles makt i andre velbrukte fordømmelser, som  «miljøversting » og  «høyreekstremist », og ikke minst er det mye makt i en nyere generasjon av fordømmelser, som  «islamofob » og  «islamist ».  «Kommunist »-anklagen har derimot aldri gjenvunnet makten den en gang hadde, det har gått fra å være avskyelig, til ideelt, til ulidelig kjedelig.

Moralske fordømmelser brukes mye nettopp fordi de gjør argumentene dine mer effektive. Men de har én stor svakhet: Makten er avhengig av tidsånden. Når tiden er riktig for det, får du mye igjen for å trene opp evnen til å identifisere de slemme — enten de er rasister, kommunister, islamofober eller islamister. Da behøver du ikke å trene opp evnen til å argumentere mot disse ideene på en saklig måte. Alt du behøver å gjøre er å bli flink til å rope “se, der er den av dem!”, og så brøler folkehavet med deg i sinne.

Men når tidene endrer seg, og du kommer i utakt med den nye tidsånden, sitter du igjen uten noe som helst. Ingen tilhørere, ingen ideer, bare frustrasjonen over at ingen lenger skjelver når du bruker skjellsordene som en gang hadde så mye makt.

I dag sitter antirasister som Herbjørnsrud til dels igjen som tapere, besittere av et ordforråd som for mange er uinteressant, men dette handler ikke om antirasistene. Det handler om dem som i dag er vinnerne, dem som nå i dag har mest makt til å fordømme, og som lyttes til når de gjør det — f.eks. de som peker ut islamofober og islamister.

Mitt spørsmål til dem er: Hvor lenge tror dere det varer? Hvor lenge tør dere å satse på å vinne debatter ved hjelp av moralsk fordømmelse? Er det ikke bedre å allerede nå komme tidsåndskiftet i forkjøpet, og legge bort fordømmelsen til fordel for argumenter som bygger på saklighet, fakta, og respekt for motparten som moralsk selvstendige individer?

  • Bjørn Stærk (f. 1978) er fast spaltist i Minerva. Han blogger på Bjørn Stærk’s Max 256 blog, der han garanterer at postene er på maks 256 ord. Han jobber til daglig som programmerer.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden