Kommentar

Moralsk panikk

Hva hadde skjedd om det var Jordan B. Peterson som sa at menn ikke burde håndhilse på kvinner på jobben?

«Josef» har mistet jobben som lærer på Ekeberg barneskole fordi han av religiøse grunner ikke håndhilser på kvinner. La oss begynne med å slå fast den hellige treenigheten, så vi kan gå videre i materien:

Selvsagt: Menn bør håndhilse på kvinner. Javisst: Det er greit at han ikke fikk fortsette i stillingen etter at vikariatet utløp. Og joda: Store deler av islam har et kvinnesynproblem, og denne typen utfordringer viser hvordan integrering er vanskelig og hvorfor innvandringen bør begrenses.

Alle vil kanskje ikke slutte seg til alle siste påstand, men om de to første er konsensusen nå så sterk at politikere og kommentatorer nærmest unisont og uten forbehold erklærer berufsverbot for lærere som ikke håndhilser. Når Sylvi Listhaugs rådgiver Espen Teigen retvitrer Eivind Trædal i skjønn enighet, er det som en eim av paradis, der ulven, ifølge Jesaja, gresser med lammet i det nye Jerusalem.

Jeg tror ikke på noe paradis på jord, og derfor blir jeg skeptisk til denne konsensusen, der alle iler til for å la seg innskrive blant dem som ikke vil bagatellisere kvinnesynet hos muslimer. Et tu, Trædal, spør man seg likesom ufrivillig, hvor er PK-politiet når man for en gangs skyld kunne trenge litt mangfold?

Ikke at jeg forarges av at mannen ikke får forlenget vikariat: Det finnes en myriade av grunner for ikke å forlenge et vikariat, og en bedre begrunnelse enn manglende håndhilsing er at «Josef» heller ikke ville utføre en del av jobben, nemlig å bære mat til elevene på SFO. «Josef» fremstår også ellers som en temmelig rigid arbeidstager, som også krevde nedsatt stillingsbrøk for bønnefri. Det er lett å se for seg at summen av mange slike saker kom i veien for arbeidsoppgavene. Og ikke minst: At det finnes bedre arbeidstagere der ute, når vikariatet altså utløp.

Hvem vet, kanskje er det en lignelse som egentlig handler om at gutter bør rydde rommet sitt, snakke sant og respektere autoriteter.

Men likevel: Er tvungen håndhilsing virkelig den nye nasjonalhelligdommen? Da PEGIDAs Max Hermansen mistet lærerjobben, var det i hvert fall spredte politiske protester.

Jeg har prøvd å gjøre følgende tankeeksperiment: Hva hadde skjedd om det var Jordan Peterson som tok til orde for at menn ikke burde håndhilse på kvinner på jobben? Det er en mindre spinnvill sammenligning enn man kunne tro: Han har i hvert fall uttrykt skepsis til hvorvidt det egentlig er en god idé at menn og kvinner jobber sammen overhodet.

Sminke og klare regler

Det kreves som kjent høyeregradsstudier i teologi for å tolke Jordan-evangeliet, og ulike sekter har formodentlig vidt forskjellige tolkninger av videosnutten i lenken over. Hvem vet, kanskje er det en lignelse som egentlig handler om at gutter bør rydde rommet sitt, snakke sant og respektere autoriteter. Men i utgangspunktet er hovedpoenget hans ganske lett forståelig: Menn tiltrekkes av kvinner, og kvinner prøver å gjøre seg attraktive for menn. Det ligger dypt i vår biologiske natur. Derfor har de på seg sminke og dertil egnede klær, også på jobb. I fravær av klare regler for omgang mellom kjønnene går det lett galt, mener Peterson, og vi får i stedet #metoo. Vel – en slik klar regel kunne være at kjønnene ikke håndhilser på hverandre.

Dette er ikke heller ment som uthenging av Peterson. Han har rett, frem til et punkt: Kjønnsdriften er sterk, den er ulik hos menn og kvinner og det underkommuniseres i blant at kvinners bevisste bruk av begjærvekkende strategier er en del av bildet når kjønnsrelasjoner i arbeidslivet skal beskrives. Derfra til å postulere at vi ikke vet om det går bra å blande kjønnene – sammenlignet med alternativet – eller til å hevde at ingen vet hvilke regler som gjelder, er et par skritt for langt for meg, skjønt enkelte amerikanske selskaper har innført retningslinjer for klemming blant kolleger.

Hvis Jordan Peterson hadde tatt til orde for at man unngikk håndhilsing på tvers av kjønn, og begrunnet det med behov for klare regler og den biologiske forskjellen mellom menn og kvinner, kan du banne på at debatten hadde sett annerledes ut. Da ville anklager om at manglende respekt for kvinner blitt møtt med at dette gjelder begge veier: Kvinner håndhilser ikke på menn, menn ikke på kvinner. (Det dårligere, men morsommere, forsvaret ville vært at menneskelige samfunn er hierarkiske, bare se på hummeren.) Anklager om at dette seksualiserer kvinnen (eller mannen), ville blitt møtt med at menn og kvinner i arbeidslivet faktisk ofte seksualiserer hverandre, og at dette derfor er en grei kjøreregel. Hvis en eller annen Trædal hadde ment at slike folk ikke kan jobbe i skolen, ville det blitt ropt opp om politisk sensur.

Dårlige argumenter er ikke absurde argumenter

Jeg synes dette er dårlige argumenter. I et samfunn der kjønnene skal omgås hyppig og som likeverdige, er det kontraproduktivt å sette opp slike barrierer mellom kjønn, og det er kontraproduktivt å lage regler som, blant annet fordi de er oppsiktsvekkende for majoriteten, ikke gjør annet enn å understreke, snarere enn å forhindre, seksualiseringen. Men det er ikke så absurde argumenter at jeg uten videre vil slutte meg til en så massiv konsensus – et  par dissenser  til tross – om at folk som ikke håndhilser ikke bare ikke får forlenget vikariater, men i det hele tatt ikke bør kunne jobbe i skolen.

Når vi har kriget mot IS og Taliban, er det tross alt ikke på grunn av fravær av håndhilsing.

For å gjøre posisjonen konsistent er hele det norske folk plutselig blitt enige om at håndhilsing står like sentralt i læreryrket som faglig bakgrunn. Likevel er det åpent spørsmål om det er særlig mange steder håndhilsnekterne kan jobbe, ettersom håndhilsing står omtrent akkurat like sentralt i de fleste andre jobber.

Slik forteller du elever at det finnes flere måter å hilse på

Dette har også en taktisk side: Yrkesforbud er ikke uten videre konstruktivt for å endre normer og praksiser blant norske muslimer som ikke håndhilser. Hvis vi gjør en slik praksis til et sentralt symbol for kampen mot islam, risikerer vi også at det blir en identitetsmarkør for unge, søkende muslimer. Balansen her er ikke alltid lett: Normer endres heller ikke uten debatt og uten press. Radikal islam må derfor også kontinuerlig utfordres. Men når konsensusen er så massiv, kan det være vanskeligere å finne balansen, særlig når en grunn til at dette symbolet kan være attraktivt for ganske mange, er at det i utgangspunktet nettopp ikke er så veldig radikalt. Når vi har kriget mot IS og Taliban, er det tross alt ikke på grunn av fravær av håndhilsing.

Selvsagt er det en kontekst her: Det er ikke unaturlig å se slike religiøse regler for omgang mellom kjønnene som en del av et større sett med regler, der kvinnen er underordnet mannen, som går igjen i islamsk teologi. Noen ganger gir det mening å rette skytset også mot de mindre utslagene av slike systemer, for å ta ondet ved roten; andre ganger gjør det ikke det. Det er i stor grad en pragmatisk vurdering og en rimelighetsvurdering. Klarer vi å påvirke noen gjennom berufsverbot for fravær av håndhilsing? Klarer vi å være nogenlunde konsistente i prinsippet som i så fall legges til grunn, eller risikerer vi at reglene blir så inkonsekvente at de skjerper motsetninger og fungerer radikaliserende, snarere enn integrerende?

Kanskje er svaret ja. Men når Trædal og Teigen gresser sammen, kan det jo også hende at det er en ulv i fåreklær noe sted, enten det er Trædal som har lokket Teigen med islamkritikk til å omfavne autoritær feminisme, eller det er Teigen som har lokket Trædal med feminisme til å omfavne kulturkrigen. Og da kan konsensusen like gjerne skyldes moralsk panikk som fornuftig refleksjon.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden