Nyhet

Mørke skyer over europarlamentsvalget

Samtlige av Europaparlamentets 705 seter er på valgt i mai

Bilde: Andrijko Z / CC BY-SA 4.0

Med to måneder igjen til europaparlamentsvalget leder de konservative, men hele valgkampen kan havne i skyggen av brexit og høyrepopulismen.

I perioden 23. til 26. mai avholdes valgene til Europaparlamentet. Samtlige av parlamentets 705 seter står på valg og de som velges til å fylle disse vil få avgjørende innflytelse på EUs politikk frem til neste valg i 2024. Men det er ikke bare setene som skal fylles opp. I praksis blir også Kommisjonspresidenten (øverste leder for EUs regjering) valgt gjennom denne prosessen ved at partiet med størst oppslutning i valget bestemmer hvem som skal bli Kommisjonspresident. Etter alle solemerker betyr dette at kampen om å bekle vervet som kommisjonspresident vil stå mellom de to største partiene – European People’s Party og Progressive Alliance of Socialists and Democrats.

European People’s Party er en sammenslutning av de konservative og liberalkonservative partiene i EU-landene. Om Norge var fullverdig medlem av EU, ville nok partiet Høyre og KrF tilhørt denne partigruppen. Både Høyres søsterparti i Sverige (Moderaterna) og KrFs søsterparti (Kristendemokraterna) i Sverige tilhører EPP. Denne partigruppens «spitzenkandidat» eller presidentkandidat er tyskeren Manfred Weber. I Tyskland er han partikollega med kansler Angela Merkel i CDU – et parti som følgelig tilhører EPP. Han har vært parlamentsmedlem i Europaparlamentet siden 2004.

Den andre store partikonstellasjonen er Progressive Alliance of Socialists and Democrats. I Norge har Arbeiderpartiet store likhetstrekk til den nevnte partigruppen med forkortelsen S&D. Arbeiderpartiets svenske søsterparti (Socialdemokraterna) plasserer seg i denne fløyen. S&Ds «spitzenkandidat» er nederlenderen Frans Timmermans. Av politisk erfaring har han vært Nederlands utenriksminister og er i dag første vise-kommisjonspresident under dagens president Jean-Claude Juncker.

Ytterligere integrasjon

Både Weber og Timmermans er tilhengere av ytterliggere europeisk integrasjon. Derfor vil spørsmålet om mer europeisk samarbeid trolig ikke bli noe stridstema mellom dem. Rivalisering mellom de to vil nok heller utspille seg i form av uenighet om økonomiske spørsmål, ikke ulikt fra hva vi kjenner igjen fra venstre- og høyresiden i nasjonal politikk. Dermed er det også åpent for at den tradisjonelle venstre-høyre-striden kommer i skyggen av kritikken mot økt integrasjon og overnasjonalt styre. En utvikling som nok vil være skadelig for begge kandidatene, da de istedenfor å vise ulikhetene seg imellom må svare på kritikk fra de euroskeptiske partigruppene. Det finnes derfor tilløp til at kandidatene forsøker å gjøre denne problematikken til en implisitt del av egen valgkamp.

Sosialdemokratiske Timmermans har blant annet uttalt at en stemme til EPP også vil være en stemme til de mer EU-kritiske røstene i parlamentet. Han er redd for at de høyrepopulistiske partiene skal få økt innflytelse om EPP inntar Kommisjonspresident-vervet. Til Politico har han blant annet uttalt:

– Jeg ville aldri ha inngått en avtale med ytre høyre for å bli president i Europakommisjonen.

Uttalelsen reflekterer at Weber og EPP lenge har blitt kritisert for å være for vennlig i møte med euroskeptikerne. Her har Weber uttalt at han ønsker å bygge broer fremfor skyttergraver.

– Jeg tror det er nødvendig å sette seg ned å høre på hverandre, og på den måten finne kompromisser, har han uttalt til samme medium.

Weber er klar på at han ønsker å unngå nye utmeldelser fra unionen etter brexit. I samme intervju minner han derfor om hvordan det britiske Tory-partiets utmeldelse av EPP var et tidlig tegn på at brexit var i emning. Med Ungarns regjeringspartis – Fidesz – ønske om å forlate samme partigruppe, kan man tenke seg til hva han frykter.

Brexit

Samtidig er faren for at hele valget vil bli satt i skyggen av brexit er også overhengende. Fremtiden etter britenes utmeldelsesdato – 29. mars – er svært usikker. Med en såkalt hard brexit uten en avtale, vil nok en stor del av fokuset til parlamentarikerne i Brussel være å håndtere denne krisen. Det kan medføre mindre valgkamp og mer brannslukning. Det kan være dårlig nytt for et parlamentsvalg som siden begynnelsen i 1979 har hatt laber valgoppslutning i forhold til valgoppslutningen til nasjonale parlamentsvalg. Ordningen med spitzenkandidater fra 2014 var nettopp et tiltak for å forsøke å krydre den politiske debatten i EU, og gjøre den interessant for EUs innbyggere. Ordningen ga lite utslag på oppslutningen i 2014. Det gjenstår å se hvilket utslag brexit gir i valget.

Hvordan ser så meningsmålingene blant europeerne ut? Ifølge målinger kartlagt av Politico viser gjennomsnittet av alle målinger at EPP leder i favør S&D med henholdsvis 24,9 prosentpoeng mot 18,8 prosentpoeng. Det gjenstår å se om dette forspranget holder seg når valgkampen virkelig sparkes i gang i april og mai.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden