Kultur

Et oppgjør med jakten på det «ekte» Nord-Korea

Bilde: Aschehoug

Hvorfor er vi i Vesten så desperate etter å komme bak fasaden i diktaturet? Morten Traavik setter døra til det lukkede landet på gløtt, men gir oss ingen enkle svar.

NY BOK

  • Forræderens guide til Nord-Korea: Din veiviser i verdens hemmeligste land
  • Morten Traavik
  • Aschehoug, 2018

Det er ikke lett å styre nysgjerrigheten når Morten Traavik letter på sløret.

Etter hvert som kunstneren og regissøren snart har samarbeidet med Nord-Korea i et tiår, har jeg blitt mer og mer nysgjerrig på hva motivasjonen hans har vært. Det som først virket som et oppmerksomhetssøkende prosjekt – ta med deg en discokule til Nord-Korea og se hva som skjer – fortsatte som dialog og utveksling, tilsynelatende for å åpne øynene til både innestengte nordkoreanere og fordomsfulle nordmenn.

Og det var ikke hva som helst som ble utvekslet. Nord-Korea fikk sin første rockekonsert med det slovenske bandet Laibach, som i årevis har spilt på totalitære og militære uttrykk. Nordkoreanske barn fikk lære melodier fra Kardemomme by, selve symbolet på det fredelige, nord-europeiske idealsamfunnet, på trekkspill, og fremføre dem på Festspillene i Bergen.

Selv har Traavik vært fascinert av både uniformer og diktaturer langt til venstre, samtidig som han har uttalte motforestillinger mot den politisk korrekte venstresiden. Hva slags cocktail er dette? Er prosjektet narsissistisk eller idealistisk? Er det riktig at norske myndigheter finansierer en slik hybrid mellom kunst og offisielt samarbeid med et ellers isolert diktatur?

Kunstneren selv har sagt fint lite, av grunner som er naturlige når man samarbeider med et regime hvor kritikk kan være dødelig. Nettopp mangelen på hans egen versjon har gjort det vanskelig å diskutere prosjektet, både når det kommer til prinsipper og kvalitet.

Med boka Forræderens guide til Nord-Korea, Din veiviser i verdens hemmeligste land, åpner Traavik den lukkede døra på gløtt. Boka er en mellomting mellom reiseguide, historiefortelling og skildringer egne inntrykk fra det hemmelighetsfulle landet.

Innledningsvis beskriver han greit den nysgjerrigheten jeg selv føler: vi nordmenn, eller i Vesten om du vil, er ofte intenst opptatt av hva som er «ekte» og autentisk. Hva som befinner seg bak fasaden, bak maska. Det gjelder ikke minst når det kommer til et land der så mye er så «skjult» som det er i Nord-Korea.

Hvordan har innbyggerne det, bak all heltedyrkingen?

Vi vet at diktaturet for lengst er blitt forlatt av og isolert fra det de måtte ha av venner, at folket er undertrykt. At det er store forskjeller mellom det som ser ut som en østblokk-hovedstad (Pyongyang) til landsbygda, som ser ut et klassisk u-land. Så har man, på toppen av det, den absurde personkulten rundt Kim’ene, som fullstendig dominerer det vi vestlige tilskuere får se av landet.

Men er det sånn i virkeligheten? Hvordan har innbyggerne det, bak all heltedyrkingen? Hva vet de om resten av verden, og hva vet vi egentlig om dem?

Det befriende med Traaviks reiseguide til Nord-Korea er ikke at den gir svar på disse spørsmålene, men at den effektivt avmystifiserer dem, og med det punkterer jakten på det «ekte» og autentiske.

Traavik sier det flere ganger, enten det dreier seg om hyllingen av lederen Kim, om det nordkoreanske byråkratiet, situasjonen på landsbygda eller kulturen: Fordommer oppstår som regel av en grunn, det er ofte mye sant i dem, men de er sjelden hele sannheten.

Den samme tvetydigheten gjelder Traaviks Nord-Korea-prosjekt. Sammen med Mister Win, hans samarbeidspartner i diktatoren Kim Jong Uns kulturdepartement og etter hvert nære venn, hadde han nok definitivt fore å oppnå dialog mellom de respektive landene.

Men det var ikke alt: samtidig utforsket de to vennene hvor langt det gikk an å strekke grensene for hva som var mulig. Det tiltalte og fascinerte både Traavik og den koreanske vennen, forteller han. Han beskriver dem begge som søkende, som litt politisk ukorrekte og rufsete i kantene. Det ble også til slutt Mister Win som fremførte drapstrusselen mot Traavik da grensen tilsynelatende var blitt trukket for langt, og samarbeidet måtte brytes høsten 2017.

Historien til Traavik og den koreanske vennen fungerer godt som ramme for boka. Foruten brev fra Traavik til Mister Win består boka av historiske fakta, skildringer av livet og kulturen i det lukkede landet, ispedd noe så reiseguide-aktig som matoppskrifter. At historiene er fortalt fra innsiden, men sett med våre egne vestlige øyne, gjør den til en perfekt reiseguide for en togtur til eller i Nord-Korea. Han har utvilsomt et innblikk i landets kultur som det er de færreste unt å ha.

Traavik forteller levende om alt fra fylleepisoder og biljardslag i de sene natterstimer med nordkoreanerne, til opplevelsen endringene i kulturen under en ny leder: alt fra fryktkultur til forholdet til USA til tilgangen på internett og ny teknologi.

Det er interessant hvordan Mister Win og de andre byråkratene i Nord-Korea bruker det (ekstremt snevre) handlingsrommet til å få gjennomført prosjekter, til å åpne opp.

Det er et paradoks at Kim Jong Un på én side sakte, men sikkert har åpnet opp for omverdenen, og har lovet at velstanden skal øke – Traavik beskriver et Pyongyang hvor det har begynt å poppe opp hippe kaffebarer, hvor nettbrett og mobiler blir mer og mer vanlig. Men samtidig har diktatoren strammet grepet om folket ved å tydelig demonstrere at ingen er trygge, blant annet gjennom henrettelsen av sin egen bror og svoger.

Det beste med boka er likevel fortellingen om byråkraten Mister Win, kanskje fordi den er en sårt tiltrengt inngangsport til den menneskelige siden ved det grusomme diktaturet. Fordi det er så få som kjenner Nord-Korea, er det lett å glemme at også i et diktatur består byråkratiet av mennesker, som har kraft til å påvirke innenfor det handlingsrommet de har. Det er interessant å lese om hvordan Mister Win og de andre byråkratene i Nord-Korea bruker det (ekstremt snevre) handlingsrommet til å få gjennomført prosjekter, til å åpne opp.

To spørsmål melder seg mot slutten av boka. Er Mister Win anonymisert i tilstrekkelig grad? Navnet er endret, men jeg tar meg i å lure på hvor mange nordkoreanske byråkrater Traavik har samarbeidet så tett med. Det er mye varme i beskrivelsene av Win, det er tydelig at de har vært nære, men det er ikke tilfeldig at boka kommer nå, etter at samarbeidet er brutt.

Byråkraten fremstilles som lojal mot lederen, men så er det opplevelsen av å ha balansert på kanten flere ganger, hvordan ville den blitt møtt av diktaturet?

«For at du noengang skal kunne lese dette, må hele din tilværelse, altså landet og systemet Nord-Korea, ha falt i grus først,» skriver Traavik til Mister Win, og kanskje har han rett. Men han beskriver også et Nord-Korea hvor globaliseringen, og dermed informasjonen, kommer nærmere for hver dag.

I boka greier Traavik noe jeg ikke synes han har lykkes med tidligere, nemlig å gi oss nordmenn en bedre forståelse av Nord-Korea.

Det andre spørsmålet bringer meg tilbake til start: Jeg kommer fortsatt ikke til kjernen av Traaviks kunstneriske prosjekt. Hvor viktig er dialogen i det hele?

Prosjektet har sikkert gitt et innblikk i verden utenfor til de få nordkoreanerne som har vært involvert. Men de fleste av dem er nok allerede fra et priviligert lag. Det er grunn til å tro at innholdet på de iPadene og mobiltelefonene som nå florerer i landet har langt større mulighet til å forandre og påvirke enn de 1500 som hørte Laibach spille, eller de som lærte å spille Kardemomme By på trekkspill. Her til lands har Traavik fått mye oppmerksomhet, og han skal selv ha uttalt at han ser den prinsipielle debatten om samarbeidet som en del av kunstprosjektet.

Svaret er nok, skal jeg tro Traavik slik han fremstår i boka, litt av begge deler: kunstneren er litt narsissist og litt idealist. Selv blir jeg mer overbevist av boka enn av det kunstneriske prosjektet, selv om det ene naturligvis ikke kunne blitt til uten det andre.

I reiseguiden greier Traavik noe jeg ikke synes han har lykkes med tidligere, nemlig å gi oss nordmenn en bedre forståelse av Nord-Korea. Med andre ord: du får langt mer ut av å lese En forræders guide enn å se nordkoreanske barn spille Kardemomme by på trekkspill.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden