Kommentar

Møt de nye radikale

Hvis andre europeiske land skal lære noe av Brexit, må det derfor være å ikke la fløyene diktere politikken og samfunnsdebatten, skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Wikimedia Commons

Utbrytere fra Labour og de konservative er i full gang med å danne et eget parti. Det politiske sentrum i hele Europa bør følge etter og heve stemmen.

I spalten sin i sist utgave beskriver Observer-kommentator Nick Cohen hvordan millioner av innbyggere er blitt helt borte fra den nasjonale fortellingen om Brexit.

Millionene han sikter til er de politisk moderate:

Leave-velgere som ønsket seg en mykere Brexit. Konservative som stemte Remain. Moderate Remain-velgere som har akseptert resultatet, og gjerne vil komme seg videre. Europeiske innvandrere som har bodd i landet så lenge at de føler seg britiske. Ja, alle briter som gjerne vil være en del av EU, men som nå får rettighetene sine inndratt mot sin vilje.

Brexit Britain er the Britain with no middle, only extremes, skriver Cohen: now the moderate millions must act.

Ikke vet jeg hvor gode kilder Observer-spaltisten har i parlamentet, men dagen etter at teksten ble publisert ble det kjent at syv parlamentsmedlemmer forlot Labour for å danne en uavhengig moderat gruppe. Så fulgte tre konservative og nok en Labour-representant etter.

Den nye sentrumskoalisjonen går under navnet Independent Group. En viktig motivasjon for utbryterne har vært misnøyen med partiledernes dreining mot henholdsvis venstre og høyre. I tillegg vil de hindre en no-deal-Brexitog aller helst få gjennom muligheten for en ny folkeavstemning om skilsmissen med EU.

Jan Arild Snoen sammenlikner lederen for utbryterne, Labour-stjerneskuddet, Chuka Umunna, med franske Macron, men innvender at enmannskretsene i det britiske valgsystemet gjør det vanskelig for et nytt parti å få gjennomslag. Det har Snoen rett i. Men på den annen side lever vi i en tid der alt kan skje, særlig i en så kaotisk situasjon som det vi ser i britisk politikk nå.

I dag varslet BBC om at flere representanter fra Labour og de konservative vurderer å slutte seg til Umunnas gruppe de neste dagene. Ferske målinger fra Sky og Yougov viser at den nye gruppen allerede får mellom 10 og 14 prosent oppslutning.

Uttrykket «den tause majoritet» klinger kanskje hult, men her kan det brukes med rette.

Å være så nært utmeldelsesdatoen 29. mars og ikke ha noen avtale på bordet, er en nærmest umulig situasjon for britene. Den litt typisk britiske strategien, som er å lukke øynene og håpe på det beste, halvflau akseptere realitetene eller late som om det fremdeles finnes en lykkelig slutt, er snart utenfor rekkevidde. Det gjelder særlig alle de moderate velgerne som slett ikke ønsker en kaotisk no-deal.  

Man kan naturligvis argumentere for at moderate parlamentarikere, også fra Labour, burde gått inn for å støtte Theresa Mays avtale i stedet. I det som nærmer seg en nasjonal krisesituasjon, ville det kanskje vært det mest ansvarlige. Som jeg har skrevet før, er avtalen May har forhandlet frem sannsynligvis det beste britene kan få til under de forutsetningene hun har satt seg.

Likevel er det forståelig at utbryterne gjør som de gjør: tilliten til May er tynnslitt. Selv om hun har forsøkt å få til en fornuftig avtale, har hun hele tiden virket besatt av å smiske med de harde Brexit-tilhengerne. Hun har fortsatt å love ting som at britene skal bli sterkere etter bruddet med EU, i stedet for å være ærlig overfor folket om de negative konsekvensene av Brexit.

Her har Observer-spaltisten Cohen et poeng når han skriver at i stedet for de moderate, er det «den sinte mannen» som har fått diktere fortellingen om Brexit: Den sinte mannen som for enhver pris må få det som han vil. Å antyde at han tar feil, at å følge rådene hans kan føre landet ut i uløkka, gjør deg til en mindre lojal innbygger, mindre «ekte» og autentisk, respektløs overfor dine egne.

Alle andre, derimot – forskeren, bedriftseieren som vil eksportere, studenten som vil reise og lære, han som er redd for å miste jobben, hun som er bekymret for de offentlige helsetjenestene – i Brexit-æraen er alle disse menneskenes følelser underordnet denne sinte mannens raseri.

Cohen mener naturligvis ikke å si at de sinte og frusterte Brexit-tilhengerne ikke finnes. De utgjør Corbyn-venstre og Brexit-høyre – men de er ikke hele Storbritannia. Uttrykket «den tause majoritet» klinger kanskje hult, men her kan det brukes med rette: I Brexit-debatten har majoriteten havnet helt i skyggen, godt hjulpet av to partiledere som er blitt så opptatt av å tilfredsstille den sinteste, hardeste Brexit-tilhengeren at landets beste er forsvunnet ut av syne.

Moderate politikere må rett og slett lappe sammen stoltheten, heve stemmen og argumentere for sitt syn, med sine egne politiske programmer.

Mange vil si at det politiske sentrum har fått som fortjent. De har mistet grepet om velgerne, og Brexit-avstemningen ga utvilsomt uttrykk for et overveldende ønske om forandring hos mange briter.

Svaret, å passivt «respektere» de populistiske argumentene i stedet for å komme opp med egne løsninger – for nåde den som havner i kategorien «elitistisk» – har imidlertid ikke ført mye godt med seg. Det gjelder særlig i innvandringsspørsmålet, men også mer generelt. 

Hvis andre europeiske land skal lære noe av Brexit, må det derfor være å ikke la fløyene diktere politikken og samfunnsdebatten. Moderate politikere må rett og slett lappe sammen stoltheten, heve stemmen og argumentere for sitt syn, med sine egne politiske programmer.

Derfor er det noe forfriskende og utypisk britisk over at de moderate nå gjør seg selv til radikale og bryter med partiene sine. Om the moderate millions våkner og får gjennomslag, gjenstår å se – det er bare å holde pusten frem mot 29. mars. Men i et politisk landskap der man må være radikal for å bli hørt, er det på høy tid at de moderate blir de nye radikale.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden