Kulturkommentar

Mot skogen – Knausgård om Munch

I utstillingen «Mot skogen» må man jobbe litt for å finne sammenheng og mening, men følelsene blir desto større når man oppdager dem, skriver Aurora

Skal man gjenoppdage en kunster som Munch, må man se ham alene og uten hjelp. Kurator Karl Ove Knausgård og Kari J. Brandtzæg lykkes med å la publikum gjøre akkurat det.

Utstilling.
Munchmuseet
6. mai – 8. oktober  

Det aller første som møter blikket i det du kommer inn i utstillingen Mot skogen – Knausgård om Munch, er det berømte Solen fra 1913. Her stopper imidlertid nesten all bekjentskap de fleste av oss har med Munch, og resten av utstillingen er man nesten så alene som maleren var store deler av livet. Vi må på egenhånd oppdage denne kunstneren på nytt, noe som har vært Knausgårds ambisjon for utstillingen. Han mener vi har sett de samme, kjente bildene fra 1890-årene (Skrik, Madonna, Vampyr) så mange ganger at vi til slutt har sluttet å se dem, og med sluttet å se det Munchs kunst. Skal man gjenoppdage en kunstner må man se andre verk, og man må helst se dem alene, uten innflytelse fra andre.

Kunst handler like mye om å lete som om å skape. Men i så fall, etter hva? Etter innganger til virkeligheten, etter åpninger til verden.

At Munchs ensomhet er noe Knausgård har ønsket at publikum skal oppdage, er tydelig, men likevel ikke åpenbart. Først må man nøye studere maleriene, se dem sammen, og på egenhånd identifisere den følelsen som har sneket seg inn med sanseinntrykkene. Noen sier at man må jobbe litt med en god bok de første hundre sidene, for å gjøre seg fortjent gleden av å lese videre. Det virker som det er tilfelle i Mot skogen også: man må jobbe litt for å finne sammenheng og mening, men følelsene blir desto større når man oppdager dem.

Men tilbake til Solen og inngangen. Ved siden av maleriet sier Knausgård selv:

«Kunst handler like mye om å lete som om å skape. Men i så fall, etter hva? Etter innganger til virkeligheten, etter åpninger til verden.»

Knausgård gir oss et hint til både utstillingen og til Munch: vi må lete litt for å finne den virkeligheten Munch har sett, slik Munch har lett etter et fast grep om virkeligheten ved å male, å skape, den slik han ser den.

Vi opplever denne virkeligheten (og dens ensomhet) i fire forskjellige deler av utstillingen. Det er ingen informasjon utover selve verkene: ikke engang årstall eller navn. Fokuset er kun på kunsten. Dette er dristig, siden nesten alle verkene er fra den siste, mindre kjente, fasen av Munchs kunstnerliv. Etter et psykisk sammenbrudd i 1908 sluttet han både å drikke og å dykke ned i angsten og lidelsen i kunsten sin.

I den første delen av utstillingen, Lys og landskap, er solen som trenger seg inn i bildet og landskapet gjennomgående. Det hersker en idyll og harmoni i disse maleriene som er uvant hos Munch. Vår- og sommerlandskap er scene for anonyme mennesker som pludrer med livet; jobber i åkeren, bader, plukker frukt eller er opptatt med andre ting som understreker at de er en del av harmonien og fullbyrder den, mens kunstneren, som ikke er en del av bildet, som ikke kjenner de ansiktsløse menneskene, står utenfor. Sin idyll må han finne i maleriene han skaper.

Sommer i haven

Vi forlater idyllen og går inn i Skogen, billedlig talt. I dette rommet er lyset dempet og fargene annerledes, og dette sammen med komposisjonen av bilder viser hvor grundig utstillingen er utformet og gjennomtenkt. Maleriene av almeskogen på Ekely gir inntrykk av å henge like tett som de avbildede trærne. Det lurer noe lumsk over skogen, som om Pan gjemmer seg bak trærne, eller kanskje bare i Munchs ubevisste sjeleliv. Den eksistensielle angsten Munch er så kjent for å skildre, er ikke å se noe sted. Det er vakkert og rolig, menneskene som skaper angst finnes ikke, men her og der dukker det opp nesten utviskede menneskeskikkelser, slik som i Knudrete trestammer fra 1923. Ser du den grønne skikkelsen mellom trærne? Hva gjør den der, hva vil den fortelle oss?

Knudrete trestammer

Det som ikke kommer tydelig fram, er hvorfor vi presenteres for dette fokuset på skogen, selv om jeg kan se for meg at denne uvissheten og mystikken er noe av poenget. Men allikevel fører mangelen på informasjon til at jeg føler at jeg går glipp av noe essensielt i utstillingen og hos Munch. Opptatt som jeg er av å vite, blir det en liten frustrasjon. Men igjen: kanskje er nettopp denne frustrasjonen og forvirringen poenget.

Det samme kan sies om tittelen – det er ikke klart hvorfor utstillingen heter Mot skogen, som er et tresnitt Munch lagde flere av i 1897. Det er underlig vakkert i sin enkelhet, med skogen nesten forsvunnet bake menneskene. Disse tresnittene finner vi flere av i tredje del: Kaos og kraft, som umiddelbart gjør stort inntrykk. Arkitektfirmaet Snøhetta har bidratt til at det å komme inn i dette rommet, er den mest overveldende følelsen jeg har fått i et galleri. På hvilken måte vil jeg ikke røpe, men heller oppfordre leseren til å dra å oppleve selv.

Mot skogen

Uansett befinner vi oss nå i rommet der inspirasjonen bearbeides og kunsten skapes. Fokuset er ikke lenger idyllisk, Arkadia og den pastorale utopien er forlatt og blitt erstattet av kaos. I denne mørke delen er det lettere for oss å kjenne igjen Munch, selv om flere av bildene er ukjente, spesielle, og som Knausgård selv sa under pressevisningen, muligens direkte dårlige. Vi har beveget oss fra den ytre idyllen i de tidligere bildene, til dypt inn i Munchs skaperprosess. Flere av bildene her er rettet mot denne prosessen, med motiver fra atelieret, slik som Kunstneren og hans modell (1919-21). Her dukker imidlertid noen av de mer kjente motivene også opp, slik som Sjalusimotiv (1929-30).

Sjalusimotiv

Nå forlater vi mørket og kommer tilbake til lyset i rommet som viser De andre. Vi kommer også litt «tilbake» til Munch i og med at portrettene som utgjør denne delen av utstillingen, er umiskjennelige. Et flott rom og interessante portretter, men jeg føler likevel at denne delen fungerer dårligst i helheten. Fram til nå har jeg hatt en følelse av å kunne følge en prosess og en tanke, men de stopper her. Det er ikke vanskelig å forstå tanken om «de andre»; malerens avstand, hans forhold til andre mennesker, hvordan han møtte dem og dem. Men det ubevisste sjeleliv forlot vi i kaoset og skaperprosessen, og her lar vi oss heller sjarmere av pene portretter og fascineres av tresnitter av små barneansikter (og skvette litt når vi plutselig møter Elisabeth Förster-Nietzsche fra 1906).

Alt i alt er dette en utstilling som overlater det aller meste til den enkelte. Det gjør at man involverer seg på en måte som fører til dype inntrykk og gjør denne utstillingen til noe man sent vil glemme. Det er også tydelig at Karl Ove Knausgård har tatt oppgaven med å stille ut Munch på største alvor og nedlagt enormt mye arbeid i Mot skogen. Han har også skrevet et lengere essay, Så mye lengsel på så liten flate, som utgis på Oktober forlag samtidig med utstillingsåpningen. Den kan være en glimrende guide til utstillingen for den som vil ha litt mer støtte. Den er også en veldig god og lett tilgjengelig innføring om Munch.

Alt i alt er dette en utstilling som overlater det aller meste til den enkelte.

Mot skogen – Knausgård om Munch er en imponerende utstilling som man absolutt må få med seg, aller helst flere ganger, før den tas ned den 8. oktober. Den er estetisk flott, litt mystisk, og krever mer av de besøkende siden den er såpass fri. Men mest av alt er jeg imponert (og litt betatt) av inderligheten utstillingen uttrykker, slik som tresnittet med samme navn.

Det er et inderlig ønske om at vi skal oppleve Munch på nytt og at vi skal gjøre det uavhengig av andre – og siden det lykkes, gjør det utstillingen til noe av det beste jeg har sett.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden