Forsiden

Mote og moral

September er den store måneden for fornyelse i motebransjen. Etter at et av de største norske motebladene nylig ble felt i PFU, er det på høy tid at bransjen også fornyer egne prosesser og ikke minst innhold.

September er den store måneden for fornyelse i motebransjen. Etter at et av de største norske motebladene nylig ble felt i PFU, er det på høy tid at bransjen også fornyer egne prosesser og ikke minst innhold.

Det var i mai i år at generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, for første gang gjorde bruk av egen initiativrett. Denne retten består av at Stavrum selv kan be Pressens Faglige Utvalg (PFU) behandle saker av ”stor prinsipiell interesse”.

Bakgrunnen for saken var at daværende redaktør i motebladet Costume, Vanessa Rudjord, hadde blandet sine roller som venn, stylist og redaktør. Hvordan? Jo, over to store reportasjer fikk Rudjords venninner, Pia Tjelta og Jenny Skavlan, vise frem sine designkolleksjoner. Reportasjene var på henholdsvis ni og 18 sider, noe som må anses som betydelig i et moteblads sammenheng. Den tredje saken omhandlet Rudjord personlig, da hun i bladet Costume Living over åtte sider hadde vist frem egen leilighet – og det noen dager før den ble lagt ut for salg.

Spørsmålet som stod til vurdering, var hvorvidt Costume i disse tre sakene hadde brutt med god presseskikk? Utvalget besvarte spørsmålene bekreftende.

De nylige sakene som omhandler Costume og STYLEMag, illustrerer at norsk motebransje står overfor betydelige utfordringer.

Oppsummert hadde Rudjord blandet rollene sine og dermed brutt god presseskikk, ved at Vær Varsom-plakatens punkt 2.2, 2.3 og 2.4 ifølge PFU var brutt. Kjennelsen falt 26. august i år. Derfor er det svært interessant at det samme dag ble kjent at redaktør av STYLEMag, Celine Aagaard, var blitt plassert på forsiden av eget blad. Nå skal det sies at Gjyri Helen Werp, sjefredaktør i KK (Kvinner & Klær, ikke Klassekampen), formelt sett var ansvarlig utgiver for denne utgaven av STYLEMag. Allikevel mener jeg det er riktig å stille spørsmålstegn til det hele. Hvorfor?

De nylige sakene som omhandler Costume og STYLEMag, illustrerer at norsk motebransje står overfor betydelige utfordringer. På den ene siden gjelder det tydelighet og profesjonalitet rundt egne roller. På den annen side mener jeg man med rette kan stille spørsmålstegn til det innholdsmessige. Det må også bemerkes at de to utfordringene har en nær, indre sammenheng.

Felt i PFU
Når det gjelder den første utfordringen, som gjelder tydelighet og profesjonalitet rundt egne roller, mener jeg PFUs fellelse av Costume taler for seg selv. At sjefredaktør Aagaard er på forsiden av eget magasin kan man også med rette stille spørsmål til, men så vidt jeg vet har ikke PFU blitt brakt på banen i denne sammenheng.

Det er sagt at man får de politikerne man fortjener. Kan det samme sies om motebransjen? Nå skal det sies at PFUs uttalelser om Costume var både presise og klare. Allikevel er det en fare at disse sakene oppsummert gir inntrykk av en slags ”bransjestandard”. For det finnes ingen grunn til ikke å stille samme krav til aktører i motebransjen, snarere tvert imot: Mote er jo som nettopp bevist ved Costumes saker, et samfunnsområde og en bransje, der det ofte kan være svært vanskelig å sette skille mellom person og produkt. PFU uttalte følgende i sak nr. 128/4 om Costume-redaktør Vanessa Rudjord og fotoreportasjene i magasinet fra april og juni 2014:

Utvalget minner om at redaktører og journalister er offentlige personer som gjennom sitt arbeid utøver betydelig innflytelse, og man bør kunne forvente at mediefolk viser samme åpenhet i egen publikasjon som man krever av andre innflytelsesrike personer i samfunnet.

Derfor er det heller ikke utenkelig at økonomisk vinning i form av egenreklame for seg selv og bloggen, kan være et resultat av portrettintervjuet.

I forlengelse av dette, er man derfor også nødt til å stille svært kritiske spørsmål til at Celine Aaagaard ble plassert på forsiden av eget blad. For hvor går egentlig grensen mellom sjefredaktøren for STYLEMag og hennes bloggeralias, Hippie, hippie, milkshake? For bloggen som hovedsakelig tar for seg Aagaards ulike livsstils- og klesvalg, har hun blant annet vunnet prisen for ”Årets moteblogg” på Vixen Awards i 2013. Videre er det også kjent at enkelte produkter på bloggen er sponset. Derfor er det heller ikke utenkelig at økonomisk vinning i form av egenreklame for seg selv og bloggen, kan være et resultat av portrettintervjuet. I denne saken har i hvert fall jeg vanskelig for å skille mellom person og produkt.

Mangel på intellektuelt innhold
Den andre utfordringen jeg mener motebransjen står overfor, ble godt oppsummert av Ingrid Rogstad i Dagbladet 08.09.14: Norsk motepresse gir inntrykk av å være en klikk som intervjuer hverandre. Som Rogstad så korrekt påpeker, er Norge et lite land – med en enda mindre motebransje. Allikevel er vi store nok til at bladene bør kunne unngå å intervjue de samme menneskene gang på gang. Jenny Skavlan, Charlotte Thorstvedt og Skappel-søstrene er uten tvil dyktige, men motebransjen bør tydelig etterstrebe intervjuobjekter også utenfor det tradisjonelle motebildet. Det er heller ikke noe innad i bransjen internasjonalt, som tilsier at det ikke skulle fungere. Et eksempel kan tas fra septemberutgaven av britiske Harper’s Bazaar: Like mye som vektlegging av mote og intervjuer med Jason Wu og Ralph Lauren, er det plass til en egen seksjon med kunst og kultur. Her anmeldes for eksempel utstillingen til den amerikanske kunsteren Cy Twomblys, som best var kjent for sine abstrakte malerier. Kunne slikt overføres til norske forhold? Uten tvil. Et blad som Costume kunne ved siden av 654 shoppingstips også gi leserne et dybdeintervju med Siri Hustvedt eller Siv Jensen (Hvorfor ikke? Hillary Clinton stilte nylig til intervju i Glamour Magazine).

Per dags dato mener jeg innholdet i flere norske moteblader undervurderer sin leser – og da især den norske kvinnen. Det er, som Rogstad påpeker, grenser for hvor mange ganger man kan bli med inn i skapet til Jenny Skavlan og finne innholdet interessant. Verden er mer enn metalliske øyenskygger, noe bladene gjør klokt i å huske på.

Per dags dato mener jeg innholdet i flere norske moteblader undervurderer sin leser – og da især den norske kvinnen.

Til illustrasjon kan man fortsette sammenligningen mellom septemberutgavene av henholdsvis Costume og Harper’s Bazaar. Nå skal det sies at Bazaar står i en særstilling med sin litterære tradisjon, ved at både Virginia Woolf og Truman Capote har skrevet for bladet. I fjor arrangerte også magasinet en ”Short Story Competition”, et eksempel til etterfølgelse for for eksempel Stella Magasinet eller ELLE. For det er ingen motsetning mellom skyhøye hæler og skarpe tekster. Der Costumes septemberutgave er nærmest blottet for det, finner man i Bazaar et velskrevet essay av Justine Picardie om Coco Chanels legendariske Paris-leilighet på Rue Cambon, og et iakttagende intervju med Mary-Kate og Ashley Olsen om deres klesmerke The Row. Ville Costume gjøre et forsøk på å følge i deres fotspor, kunne hattekunstner Mona Strands utstilling på Kunstindustrimuseet være et forslag. Gjennom 20 år har Strand designet hatter, blant annet til Kronprinsesse Mette-Marit.

Motebransjen står overfor innholdsmessige utfordringer, men dette er en utfordring som etter min mening den også selv er i stand til å løse. Man kan med rette si at også denne bransjen har et samfunnsoppdrag: Den skal opplyse og engasjere, men også utfordre og kritisere. Derfor bør de oftere gå vekk fra å vise frem en liten, homogen gruppe, til å utfordre, ikke minst intellektuelt. Bare slik kan de vise at de tar seg selv og sine lesere på alvor.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden