Politikk

Møtet med et oktoberbarn viser asylsystemets svakheter

Yosef Andar i besøksrommet på Trandum.

Bilde: Helge Øgrim

Yosef Andar venter på tvangsretur til Afghanistan.

Det er ettermiddag den 13. november. Vi har kjørt feil et par-tre ganger på leting etter inngangen til Politiets utlendingsinternat på Trandum, der de fengsler asylsøkere som skal sendes ut. Skiltingen er mildest talt beskjeden, og GPS-signalet svikter hyppig på de flate jordene rett ved Gardermoen flyplass. Til slutt finner vi fram med hyggelig telefonhjelp fra resepsjonen.

Tori Snerte kjører, datteren Amelia Gomez Snerte (15) og jeg sitter i baksetet. De er aktivister i støttegruppa for den unge afghaneren Yosef Andar. Samme morgen opptrådte Amelia i TV 2s God Morgen Norge med en sang til ham.

De har forberedt meg på at Yosef kan være litt taus. Samtidig skryter begge uhemmet av vennligheten og evnene hans, særlig som danser.

Tori var musikklæreren hans i Hemsedal, Amelia og Yosef ble kjent på ungdomsskolen.

Aktivistene er rystet over at staten vil sende Andar tilbake til Afghanistan. De forteller om selvmordsforsøk og umenneskelig behandling. Om en ung gutt som maksimalt er 17 år og barnslig for alderen. Kanskje veldig umoden, traumatisert eller litt tilbakestående.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

− Jeg vil dø

Yosef blir ført inn. Under nesten hele besøket er han brydd og ser ned, men han tar imot en klem fra de to vennene og smiler en sjelden gang. Gjennom den korte timen oppmuntrer de ham, spør hvordan han har det, hilser fra alle i bygda, fra lærere og ansatte ved mottaket, andre afghanske ungdommer og klassevenner.

− Vi gjør alt for at du skal være her.

Tori forteller om støttekonserten i Hemsedal kvelden før. Det var 250 til stede, og aktivistene samlet inn penger til advokathjelp. Sent i november var 85.000 kroner kommet inn.

− Jeg vil dø, sier Andar.

− Du vil leve! sier Tori. − Vi gjør alt for at du skal være her. Hun råder ham til å fortelle alt om hånden Taliban skadet, og om broren som forsvant.

Yosef gjentar at han ikke har noen familie.

Han svarer mest med korte stavelser, er litt urolig i kroppen og virker absolutt umoden. Senere skal jeg oppleve at den unge afghaneren har flere sider enn førsteinntrykket antyder.

Politisk oppvask

Under flyktningestrømmen i 2015 kom 3.500 enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan til Norge. 1.600 fikk innvilget beskyttelse, og 611 fikk begrenset oppholdstillatelse til de fyller 18 år.

Yosef Andar er et av de såkalte oktoberbarna. Fordi ungdommene oppga at de var mindreårige og manglet ID-papirer, fikk de bli til de ikke lenger har særskilt krav på beskyttelse som barn. Mange fikk en vilkårlig fødselsdato i oktober, derav oppnavnet.

Da utsendelse nærmet seg nå i høst, skapte det en heftig politisk strid som endte med at regjeringen ble nedstemt av et flertall på Stortinget. Mange saker skal behandles på nytt. Andar er besluttet hjemsendt til hjemprovinsen Maidan Wardak, der utlendingsmyndighetene mener det er tilstrekkelig trygt, men støttespillerne og advokatene prøver å forhindre utsendelsen.

Saken hans illustrerer mange av utfordringene det norske asylsystemet står overfor.

Mediene rapporterer skjevt

Notatene fra det første møtet med Andar forteller at han har sår på armene, trolig selvpåført. Han virker helt oppriktig, men strever med å finne ord.

Striden om Yosef Andars skjebne berører mange kjernespørsmål i norsk asylpolitikk: Hvorfor kommer så mange til Norge uten papirer? Lyver de på alderen? Kan man stole på det de forteller om farene som møter dem hvis de ikke får bli her? Er mange av asylsøkerne egentlig innvandrere som benytter seg av svakheter i systemet?

Les også: Vi trenger et nytt asylsystem.

Jeg har aldri vært i Afghanistan og er ingen ekspert på ungdomspsykiatri. Dessuten er jeg ganske skeptisk til mye jeg hører og tilbøyelig til å lete etter feil i andres fortellinger. Det er ikke alltid en fordel, men kanskje nødvendig i møte med saker som denne.

Støttegruppa og Andars skjebne har fått bred dekning i lokalavisa Hallingdølen, som gjennom årene har vunnet flere priser for god journalistikk. Det er gjennomgående den svake partens beretning som legges til grunn, slik det ofte er i medienes asyldekning.

Det er meningsløst å ville informere publikum om disse vanskelige sakene uten å be om fullt innsyn.

Samtidig er det et paradoks at spørsmål som også er så gjennomført politiske, belyses på denne måten av mediene. For én av forutsetningene for å kunne gi en balansert og allsidig omtale av slike saker, er åpenbart at man gjør seg best mulig kjent med fakta. Det krever at man ikke bare lytter til asylsøkerens fortelling, men også gjengir hva Utlendingsdirektoratet (UDI) og ankeinstansen Utlendingsnemnda (UNE) mener.

Skal man det, må man ha asylsøkerens tillatelse til innsyn som løser myndighetene fra taushetsplikt i enkeltsaker. Som journalist kan man også overvære rettssaker eller lese dommer dersom saken til slutt når domstolene.

Støttegruppa i Hemsedal og Andars advokat Silje Stridsklev bidro til at Minerva fikk et slikt samtykke til innsyn. Avisa Hallingdølen søkte ikke, noe redaktør Embrik Luksengard delvis forklarer med at avisa har lagt mest vekt på det lokale solidaritetsarbeidet og på Andars helse.

Erfarne medarbeidere i den norske utlendingsadministrasjonen sier til Minerva at det er meningsløst å ville informere publikum om disse vanskelige sakene uten å be om fullt innsyn i dem. De mener også at alle reportasjer som presenterer en omstridt asylhistorie, bør vært utstyrt med informasjon til leserne der det framgår om mediet har fått innsyn i alle sider av saken.

Reisen til Norge ikke tema

På novembers siste dag får vi et nytt møte med Yosef Andar. Det går litt lettere å finne inngangen til den tidligere militærleiren denne gangen.

Seks dager før intervjuet har Oslo tingrett behandlet advokat Silje Stridsklevs innvendinger mot at fengslingen av Andar skal forlenges til han etter planen skal sendes ut.

Stridsklev argumenterer med at det er usikkert om han skal hjemsendes, og at innesperringen strider mot lovens høye terskel for fengsling av mindreårige. Men dommeren er ikke enig og forlenger oppholdet på Trandum med tre uker.

Politiets utlendingsinternat på Trandum.

Helge Øgrim

Når vi treffer ham andre gang, ser den unge afghaneren bedre ut, og jeg begynner med å spørre ham om oppvekst og flukt. Vedtaket fra Utlendingsdirektoratet og politiets rapport forteller nemlig ingen ting om hvordan Andar tok seg til Norge.

Det store antallet asylsøkere som kom fra sommeren 2015 var grunnen, forklarer PUs kommunikasjonsavdeling i en epost:

«Dette var på et tidspunkt med svært høye ankomster av asylsøkere, og det ble derfor kun foretatt en innledende registrering av ham før UDI overtok saken. [I den innledende registreringen av Andar ble det ikke innhentet informasjon om reiserute til Norge. Dette var også tilfellet blant de aller fleste andre.»

UDI skriver at reisen fra Afghanistan til Norge har ikke hatt noe å si for utfallet av saken. Derfor er den ikke omtalt i direktoratets vedtak.

Mistet lillebror på veien

 Når dro du fra Afghanistan?

Yosef sukker. − Jeg vet ikke. Disse spørsmålene klarer jeg ikke å svare på. Jeg kan ikke vite det.

Svaret er underlig målt opp mot det han snart skal fortelle. Det kan skyldes forsiktighet og skepsis. Jeg forklarer at hensikten er å kunne beskrive livshistorien hans nærmere, men er også nysgjerrig på hvor troverdig han virker.

− Kanskje i 2012, forteller han. Han reiste til Norge til fots, med bil og med fly, sier han først. Han krysset grensen til Iran med lillebroren og med litt penger fra en onkel på morens side. Han har opplyst at broren forsvant fra ham kort etter at de kom til Iran.

Noen ganger la vi en trestokk over veien.

Snart dro han videre til Tyrkia og levde en god stund i Istanbul, der han livnærte seg ved å samle tomflasker og annet som kunne selges. Han holdt sammen med noen han kjente. De er pashtunere som ham selv og kom både fra Afghanistan og Pakistan.

Det var vanskelig å leve i Istanbul. Om natta sov han der de leverte flasker og annet gods. Han dro fra Tyrkia til Bulgaria sammen med noen av vennene. Reisen skal ha gått med bil og til fots og tok lang tid.

− Da må du også ha hatt noen penger?

− Jeg betalte ikke noe for reisen. Noen ganger gikk vi til fots. Noen ganger la vi en trestokk over veien. Når lastebilen stoppet, krøp vi under presenningen og gjemte oss på planet.

− I Kroatia var det mye bedre enn i Norge. De hjalp oss, men her er jeg i fengsel og blir behandlet som om jeg har drept noen.

Andar har tødd opp og snakker i lengre setninger. Han sier han var døden nær flere ganger på reisen, men at han har vært heldig. Han var innom Sofia i Bulgaria, Serbia, Tyskland, Danmark og Sverige før han kom til Norge. Flyturen han nevnte først, dukker ikke opp igjen i reisebeskrivelsen.

En iransk jente hjalp ham i Danmark. Hun advarte ham mot Norge, men han hørte ikke på henne. Andar forklarer valget med at afghanerne han reiste sammen med, ville til Norge. Danskene som ville hjelpe ham, kjøpte billett til Malmø og ga ham mat og 500 kroner. Dermed ble det buss videre nordover.

«Jeg har ingen»

Andar sier ar han ikke har hatt kontakt med moren på fire-fem år. Han vet ikke engang hvor hun befinner seg.

Hjemme jobbet han med å følge familiens geiter til beite om morgenen og tilbake på ettermiddagen. De var 30-40 dyr. Han forteller at søstrene døde unge, og at faren var svært brutal. Selv gikk han aldri på skole før han kom til Norge. Han fikk først undervisning på Kongsvinger, der han først ble plassert på mottak. Så i Hemsedal.

Faren ble angivelig drept av Taliban, og morderne var Yosefs fettere. Det har tilsynelatende vært strid i familien, men den er vanskelig å få tak på.

Staten mener at når Andar har opplyst om at han fikk hjelp fra moren og onkelen til å forlate hjemlandet, så viser det at han har familie som kan støtte ham i Afghanistan. Det er naturlig nok vanskelig å bevise utover enhver tvil når identiteten kan være usikker.

Når Norge behandler søknader fra asylsøkere uten ID-papirer, er det fordi noen kan stå ribbet tilbake etter en desperat flukt. Men mange fagpersoner mener også at det har gitt en ekstra mulighet til å tåkelegge bakgrunn og svekke kontrollen.

Hvor gammel er Yosef?

UDI gjennomførte asylintervjuet Andar 6. juni 2016. Han hadde gitt direktoratet tillatelse til å foreta en medisinsk aldersundersøkelse ved å sjekke tenner og skjelettet i håndroten.

Røntgenundersøkelsene ved Universitetet i Oslo og det private selskapet Unilabs konkluderte med at asylsøkeren var omtrent 17 år gammel i november 2015. «Det kan ikke utelukkes at han var eldre enn 18 år, men det anses som lite sannsynlig», heter det i UDIs vedtak.

UDI utelukket heller ikke at han var yngre enn 16 år, men med samme sannsylighetsgrad. Hans oppgitte alder på 15 år og 1 måned ble regnet som «svært lite sannsynlig».

Andars kommunalt oppnevnte verge og UDIs intervjuer mente begge at han var 15-16 år gammel i 2016.

Utlendingsnemda (UNE) sluttet seg til UDIs vurdering da Andar klaget på avslaget. For noen dager siden var alderen igjen tema da Oslo byfogdembete behandlet kravet om at utsendelsen skulle legges på is gjennom en såkalt midlertidig forføyning.

Psykologspesialist Karl Eldar Evang vitnet til fordel for Yosef Andar i Oslo tinghus. Han har møtt Andar og sier afghaneren er sterkt traumatisert. Yosef er barnslig og minner om barn rundt ni år, mente Evang.

Helge Øgrim

Advokat Stridsklev pekte på den usikkerheten som hersker om aldersbestemmelsenes pålitelighet. Christian Galtung, som forsvarte staten, framholdt at UDI og UNE hadde gitt betydelig slingringsrom i sin vurdering av røntgenundersøkelsene, og at testen er myndighetenes eneste mulighet til å kontrollere asylsøkeres opplysninger om alder.

Uenighet om Taliban

Det er ikke bare alder og reiserute som er omfattet av motstridende fortellinger i Andars sak.

Allerede første gang vi møtte Andar, fikk vi høre at Taliban hadde skåret av ham fingertuppene som straff for at han ikke ville slutte seg til dem og gjennomføre en selvmordsbombing.

Det er ingen uenighet om at hånden er skadet, men strid om hvordan det skjedde.

Noen ganger når mor så på fingrene mine, gråt hun.

Andar har forklart norske asylmyndigheter at Taliban oppsøkte ham 8-9 måneder etter at faren, som skal ha støttet gruppen Hezb-e Islami (også kalt Hezbian, journ.anm.), ble drept. Yosef nektet å gjennomføre et selvmordsangrep for dem.

«Fordi du nektet, har du opplyst at Taliban kappet av deg fingrene», heter det i UNEs gjengivelse av UDIs asylintervju.

Utlendingdirektoratet kom til at påstanden om Talibans forsøk på tvangsrekruttering er lite sannsynlig fordi flere rapporter om Afghanistan slår fast at det er ytterst sjelden gruppen tvinger uvillige til å kjempe for dem. UNE sluttet seg til den vurderingen.

I Oslo byfogdembete framholdt statens advokat også at Andar ikke hadde forklart seg detaljert om lemlestelsen før etter at han fikk avslag. Christian Galtung viste til at en slik «utbygging» etter høyesteretts mening svekker asylsøkerens troverdighet.

I det nesten seks timer lange asylintervjuet UDI gjennomførte og som Minerva har fått tilgang til, sier han at fingrene ble skadet for lenge siden:

«Min mor fortalte ikke hva som skjedde med meg, […] jeg husker ikke heller. Noen ganger når mor så på fingrene mine, gråt hun.» Det framgår ikke noe sted i referatet at Taliban skal ha skadet fingrene hans.

Rømte til Paris

− Da du fikk avslag på asylsøknaden i Norge i januar 2017, reiste du ganske snart til Frankrike?

−  Jeg var redd, og kameraten min maste om at vi kunne reise sammen. Han hadde vært der før.

Yosef forteller ivrig om reisen. I Frankrike presenterte han seg etter hvert med nytt navn og ny alder, en illustrasjon på hvor flytende informasjonen noen asylsøkere gir om seg selv, kan være.

ID-registreringen Politiets utlendingsenhet fikk oversendt fra franske myndigheter.

− Det framgår av dokumenter at du brukte identiteten Yosef Tarakhil i Frankrike. Alderen oppgis til 24, alternativt 22 år. Hvordan hadde det seg?

−  Franske myndigheter ville først ikke ta fingeravtrykk av meg siden jeg var mindreårig. Men en av lærerne mine i Norge sa at jeg måtte komme tilbake. Og at jeg måtte dra til den norske ambassaden for å få hjelp der.

Borgarting lagmannsrett bekreftet 10. november tingrettens vurdering av Andars alder og viste til at han i Frankrike oppga 1. mai 1995 som fødselsdag.«Opplysningen fra Frankrike er […] forenlig med UDIs vurdering av alder», heter det i kjennelsen.

− Ambassaden kontaktet UDI og spurte hva de skulle gjøre med meg. De fortalte ambassaden at jeg måtte søke asyl i Frankrike for å bli sendt til Norge via Dublin-ordningen, sier Andar selv.

De såkalte «dublinerne» er asylsøkere som sendes til landet der de først søkte asyl, i pakt med avtalen i EU og EØS om retur til førsteland.

−  Så jeg søkte som Yosef Tarakhil og med høyere alder.

For snart to måneder siden kom Andar tilbake til Norge fra Frankrike. Denne uken faller en ny kjennelse i saken hans i Oslo byfogdembete.

Kjennelsen ble: Yosef Andar blir sendt tilbake.

Yosef, støttespillerne hans og advokaten forteller at afghaneren har hatt det fryktelig etter at han kom tilbake til Norge. Han har drevet med selvskading og angivelig hatt tre eller fire selvmordsforsøk på Trandum. Da Minerva møtte den unge afghaneren første gang, hadde han flere sår på armene. De lignet bittskader og var mindre framtredende en uke senere.

Det er vanskelig ikke å føle omsorg for den unge gutten uten særlig mange muligheter, selv om historiene han og støttespillerne forteller ikke henger helt sammen.

Men historien er samtidig et vitnesbyrd om et asylssystem som strever med å kontrollere fakta, og der det virker nokså vilkårlig hvem som får bli.

Helge Øgrims journalistikk om det norske asylsystemet er støttet av Fritt Ord.

Les også Øgrims sak om UDIs kontrollsystem:

UDI-ansatte advarer: Kontrollen med asylsøkere svikter

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden