Ideer

Møtet mellom kirken og islam

Bilde: Pixabay

Religionsdialog kan bryte ned murer og konflikter. Men den kan også tilsløre de reelle teologiske forskjellene mellom kristendom og islam.

Under årets Olavsdager i Trondheim ble boken «Tro på tvers» (Vårt Land forlag) av presten Synniva Gylver og den muslimske samfunnsdebattanten Bushra Ishaq lansert og presentert.

Boken er skrevet i religionsdialogens tegn, med personlige trosfortellinger som ligger nært opp til andaktsformen. Den er altså ikke en debattbok eller en teologisk avhandling om forskjeller og likheter mellom kristendom og islam, men må forstås som en bok om «hverdagstroen» i møtet mellom to troende mennesker.

En slik bok kan sees som et tegn i tiden: forholdet mellom kirken og islam har endret seg radikalt de siste tiårene. Sånn sett kan boken knapt sies å være kontroversiell innenfor Den norske kirke (Dnk) i dag, men er heller et uttrykk for det som kan sies å være Dnks holdning til muslimer og Islam.

Veien er lang fra korstogene og kampen mot «de vantro muhammedanerne» og til kirkens holdning til muslimer og Islam i dag, noe som unektelig kan regnes som et framsteg fra et liberalt og humanistisk perspektiv. Det finnes kristne i Norge som ser muslimer og islam som et fremmedelement og en trussel mot Norge som en kristen nasjon, men i Dnk er dette en marginal gruppe.

Som en følge av innvandring er det ikke lenger nødvendig å dra til misjonsmarken for å møte annerledes troende, og dette har tvunget kirken til å forholde seg til andre religioner på en ny måte.

Det mest oppsiktsvekkende med boken er kanskje at begge forfatterne er ansatte ved Det teologiske menighetsfakultetet (MF), ikke bare presten Gylver, men også muslimen Ishaq. Det er ikke mange år siden dette ville vært fullstendig utenkelig.

Professor i kirkehistorie Bernt Oftestad ble plassert i arkivet da han konverterte til den katolske kirke i år 2000. MF har siden forlatt kravet om at ansatte skal bekjenne seg til den evangelisk lutherske tro – først ved å åpne opp for andre kristne konfesjoner og å bli et økumenisk (felleskirkelig) fakultet. Men når Ishaq ble ansatt som stipendiat, innebar det et radikalt nytt steg mot å åpne seg for religiøs pluralisme.

For 50 år siden ville det trolig ha blitt sett som et uttrykk for at avgudsdyrkelse og synkretisme hadde fått plass i den konservative teologiens høyborg. Ole Hallesby, MF -professoren og indremisjonsgeneralen som holdt sin beryktede og kompromissløse helvetestale på 50-tallet, snur seg nok i graven.

Fra misjon til dialog

Misjonsvirksomhet var lenge en grunnleggende del av kirkens kall og selvforståelse. Fra kirken og lavkirkelige misjonsorganisasjoner reiste det ut misjonærer for å vitne om Jesus. Motivasjonen var at alle folk skulle bli nådd med evangeliet og få sjansen til å omvende seg til den kristne tro før Jesu gjenkomst.

Sett fra et kritisk perspektiv dreide dette seg også om en form for vestlig kolonialisme, som en del av et sivilisasjonsprosjekt blant «hedningene». I løpet av 1900-tallet skiftet misjonsorganisasjonene strategi, fra direkte evangelisering og misjon rettet mot konvertering, til samarbeid med lokale kirkesamfunn i deres arbeide. Etter hvert fikk misjonsvirksomheten også et mer humanitært fokus, i form av bistand og utviklingsarbeid.

Som en følge av innvandring er det ikke lenger nødvendig å dra til misjonsmarken for å møte annerledes troende, og dette har tvunget kirken til å forholde seg til andre religioner på en ny måte.

Kirkelig dialogsenter i Oslo ble etablert i sin nåværende form i 2010. I dag er dialogsenteret også etablert i Stavanger og Bergen, og flere av bispedømmene har ansatt egne dialogprester. Religionsdialog kan slik sies å være et satsningsområde for den norske kirke.

Misjon er blitt tabu

Dialogen i møte med troende fra andre religioner har sin egenverdi i at den bygger ned murer og fordommer, i møtet med mennesker ansikt til ansikt, der gjenkjennelse og gjensidighet er viktigere enn teologiske ulikheter.

Dette er grunnleggende positivt – ingen er tjent med konflikt og et fiendtlig forhold mellom troende fra ulike religioner. Likevel må spørsmålet stilles om ikke noe har gått tapt i religionsdialogen – er det slik at den har blitt et substitutt for misjon og evangelisering?

Innenfor religionsdialogen er ethvert forsøk på misjon med konvertering som mål et definitivt tabu.

Den norske kirke definerer seg som «en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.» Men i den grad kirken er opptatt av misjon i møte med muslimer i Norge, så er den i det minste svært vanskelig å få øye på.  Finnes det i realiteten et ønske om konvertering og omvendelse, dåp og disippelskap jf. misjonsbefalingen?

Innenfor religionsdialogen er ethvert forsøk på misjon med konvertering som mål et definitivt tabu. Gylver og Ishaq sier også eksplisitt at de ikke har noen ønsker om at den andre skal konvertere.

Dette vitner om at religionsdialog har blitt et substitutt for misjon og om en endret forståelse av kirkens teologi. Hvis målet for misjonen ikke lenger er at «hedningene og de vantro» skal bli frelst og unnslippe fortapelsen og helvete, så har den grunnleggende motivasjonen for misjonen forsvunnet. Igjen står religionsdialogen som et mål i seg selv.

«For så høyt har Gud elsket verden..»

Innenfor religionsteologien kan det skilles mellom tre ulike posisjoner når det gjelder å forstå forholdet mellom kristendom og andre religioner; eksklusivisme, inklusivisme og pluralisme. Gjennom kirkehistorien er det eksklusivisme som har vært den dominerende posisjonen.

Teologisk uttrykkes dette klarest gjennom den katolske læresetningen «extram ecclesiam nulla salus»: «utenfor kirken finnes ingen frelse». Dette gjelder ikke bare i forhold til andre religioner, men også i forhold til andre kristne konfesjoner. Det kan slik sies å representere en teologisk absolutisme, der det bare er den «smale vei» som leder til frelse.

Her til lands finner vi i dag denne forståelsen i konservative kristne miljøer, på bedehuset, i lavkirkelige organisasjoner, samt i frikirkelige og karismatiske miljøer. I en slik forståelse er det bare den som omvender seg til den kristne tro, og bekjenner Jesus som Guds sønn, som vil bli frelst og få adgang til det evige liv.

Dette finner sin støtte i en rekke bibelvers, blant annet i «Den lille Bibel», Johannesevangeliet kapittel 3, vers 16:

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

De færreste prester ser seg tjent med å bli identifisert som mørkemenn som tror på fortapelse og helvete for de som ikke bekjenner seg til den kristne tro.

Implikasjonen av Joh 3.16 er i en eksklusivistisk forståelse at hver den som ikke tror på Jesus vil gå fortapt. Innenfor en slik forståelse dominerer «frelsesnød» og misjonsiver overfor mennesker som ikke bekjenner seg til Jesus, enten dette skyldes manglende tro eller at de tilhører andre religioner.

Det finnes fortsatt konservative prester i Dnk som har en eksklusivistisk forståelse av forholdet mellom religionene, men i et samfunn der flerreligiøsiteten har en dominerende plass, er det stor sjenanse knyttet til å gi en slik forståelse til kjenne. De færreste prester ser seg tjent med å bli identifisert som mørkemenn som tror på fortapelse og helvete for de som ikke bekjenner seg til den kristne tro.

Inklusivisme

Fra midten av det forrige århundre, og det andre vatikankonsil, har det derimot vært inklusivisme som har dominert når det gjelder den teologiske forståelsen av andre religioner. En slik forståelse innebærer å se Jesus skjulte nærvær i andre religioner, og håpet om at Gud har en skjult frelsesvei for mennesker som tilhører andre religioner.

Dette er likevel en posisjon som klart definerer andre religioner ut fra et kristent ståsted, den kristne tro forståes fortsatt som Guds sanne åpenbaring, men de andre religionene søkes å inkluderes i et slikt perspektiv.

En slik forståelse kan sies å være dominerende innenfor kirken i dag, ettersom det i stor grad tar bort fortapelsens trussel overfor mennesker som innehar annen tro. Like fullt kan den kritiseres for å representere en imperialistisk og kolonialistisk forståelse av andre religioner, der disse ikke blir forstått fra sin egenart, som likeverdige religioner.

Pluralisme

Den posisjonen som de siste tiårene har vunnet en stadig større innflytelse i kirken kan dermed sies å være en pluralistisk forståelse av religion, der en søker å forstå religionene i sin egenart og på egne premisser. Her er det religionsdialogen som er det dominerende, og i likhet med inklusivismen leter man etter likhetstrekk mellom religionene, men respekterer i langt større grad den andres tro i sin egenart som likeverdig.

I en slik forståelse kan misjon og ønsket om den andres omvendelse og konvertering sies å ha blitt erstattet av dialogen, i respekt for mangfoldet som dyrkes i åpenhetens, toleransens, likestillingens navn. For kirkens del innebærer det også den samfunnsmessige anerkjennelse som følger av å stå på riktig side i kampen mot religiøs fundamentalisme.

Religionsdialogens pris

Religionsdialogen sees slik som et viktig virkemiddel mot radikalisering og religiøs vold. Likevel har omfavnelsen av religionspluralismen sin pris: den står i fare for å relativisere religiøse dogmer. Når kristendommen ikke lenger har en eksklusiv stilling, utfordres også Bibelen som åpenbaringsvitnesbyrd og Jesus som Guds endegyldige åpenbaring og inkarnasjon.

Det kan sees som positivt at en prest og en muslimsk samfunnsdebattant møtes som troende, på et mellommenneskelig plan. Spørsmålet til Gylver og Ishaq er likevel om de er villig til å ta de teologiske konsekvensene av omfavnelsen av den religiøse pluralismen. Er Gylver villig til å forhandle bort Jesus unike posisjon som frelser, og er Ishaq villig til å gå på kompromiss med Koranen som åpenbaringen av Guds vilje? Svaret på dette er ganske sikkert nei, noe som åpenbarer en teologisk inkonsistens og kognitiv dissonans i møte med den andre.

Like fullt finnes det fundamentale forskjeller som det ikke er mulig å harmonisere uten å gjøre vold på religionenes egenart.

Et annet spørsmål, som er for stort til å diskutere innenfor rammene av denne teksten, er hvor representativ denne dialogen er for forholdet mellom kristne og muslimer, i et samfunn som i økende grad preges av polarisering og etablering av parallellsamfunn, der kristne forfølges og fortrenges fra den muslimske verden.

Teologisk er det lett å peke på likhetene mellom islam og kristendom: begge er monoteistiske religioner som kan føres tilbake til Abraham, begge bekjenner seg til troen på den ene Gud, himmelen og jordens skaper, som er historiens herre og dommer. Like fullt finnes det fundamentale forskjeller som det ikke er mulig å harmonisere uten å gjøre vold på religionenes egenart. Det fremste er forståelsen av Jesus, som i kristendommen blir forstått som Guds enbårne sønn, herre og frelser, den inkarnerte Guddom, mens han i islam reduseres til en profet.

Dette får følger for forståelsen av Gud. I kristendommen har Gud et menneskelig ansikt, Gud åpenbares i og gjennom Jesus, slik evangeliene vitner om. I islam vektlegges derimot Guds absolutte transcendens, dvs. hvordan Gud skiller seg radikalt fra den menneskelige verden, og er dens suverene dommer. I islam åpenbares Gud ikke gjennom et menneske, men gjennom sin ufeilbarlige skrift i Koranen, slik den ble gitt til Mohammed.

Religionsdialogen mellom kristne og muslimer kan være fruktbar hvis den bidrar til å bygge ned murer og konflikter, men den kan også fungere tilslørende i forhold til reelle teologiske forskjeller og de samfunnsmessige utfordringene i møte med islam.

Religion handler ikke bare om enkeltmenneskers tro, i form av personlig overbevisning og religiøst liv, det handler også om de rent praktiske, politiske og samfunnsmessige konsekvensene av religiøs tro og praksis. Det sprenger rammen for religionsdialogen og personlige trosfortellinger i møtet mellom to venner.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden