Kommentar

Motforestillinger ikke ønsket

Kjønn og kjønnsidentitet er både sterkt og sårbart – for flere enn transkjønnede, skriver Nils August Andresen.

Photo: Pixabay

Transpersoner krever – og fortjener – storsamfunnets empati. Men empatien må gå begge veier.

Sist uke fikk Norge en av sine første konflikter knyttet til transpersoner og kjønnsdelte rom. Transkvinnen Mathilde Decaen fikk beskjed om at hun ikke var ønsket på de rene kvinnedagene på Vestkantbadet.

Dette førte til en storm av protester på Vestkantbadets Facebook-side. Decaen sa til Dagsavisen at «all denne mikroaggresjonen går ut over min psykiske helse». Ole Magnus Kikut i Vestkantbadet svarte første at dette «er en ny situasjon for oss og siden Mathilde har et mannlig kjønnsorgan vil det kunne oppleves som utrygt for de damene som er der helt nakne». Men litt senere la Vestkantbadet seg flate, og Kikut sa til Dagsavisen at han hadde «lest meg opp på saken, og forstår nå at kjønn handler om identitet heller enn ytre kjønnsorganer».

Kjønn handler om mer enn ytre kjønnsorganer, men saken ender ikke der. Det ligger nemlig reelle interessekonflikter under denne saken, illustrert ved Kikuts første svar til Dagsavisen. Og om det er til noen særlig hjelp for «de damene som er på Vestkantbadet helt nakne» at Kikut har lest seg opp, sier saken intet om.

Jeg skrev om dette temaet i forbindelse med at radikalfeministen Julie Bindel ble tatt av plakaten på SVs kvinnekonferanse tidligere i år. Bindel er en omstridt og stridbar person, og ikke ellers noen naturlig alliert for konservative. Men som radikal feminist vekket hun transkjønnedes vrede første gang da hun støttet et voldtektssenter for kvinner som ikke ønsket å ansette en transkvinne – av hensyn til kvinner som i den situasjonen ønsket hjelp av omsorgspersoner som var biologiske kvinner.

Stridens kjerne er enkel: Kjønn og kjønnsidentitet er både sterkt og sårbart – for flere enn transkjønnede. For Decaen er det derfor vondt når hennes kjønnsidentitet ikke anerkjennes fullt ut av omgivelsene; men av nøyaktig samme grunn kan det å anerkjenne den fullt ut være vondt for andre. Kjønnsdelte dager på et sted som Vestkantbadet er et tilbud som oppstår blant fordi kjønn og kjønnsidentitet er sårbart. Jeg har ikke klart å finne noen undersøkelser som viser hvem som benytter disse tilbudene; men det er rimelig å anta at kvinner som på ulike vis kan ha negative erfaringer med menn – og med mannskroppen – er blant dem som oftere vil benytte et slikt tilbud.

Decaen understreket overfor Dagsavisen at hun ville være påkledd under besøk. Det kan gjøre problemet mindre, men det er ikke sikkert det fjerner det. Det skaper også uklarhet om hva slags regler som skal gjelde: Skal det være nakenforbud for dem som har et annet biologisk kjønn? Hva med de rene mannedagene? – konturene av bryster er det ikke uten videre så lett å fjerne. Ellers skal man stole på at det løser seg av seg selv?

Dette er altså ikke en sak av den typen vi husker fra Nina Karin Monsens kampanjer mot likekjønnede ekteskap, som hun mener forringer hennes eget. Det er ikke en sak som trenger å ha noe med fordommer eller hat å gjøre i det hele tatt.

Men for transpersonenes talsmenn handler denne type saker stort sett nettopp om at meningsmotstandere må «lese seg opp», slik Kikut visstnok har gjort, læres opp, utdannes. Det er fra en synsvinkel forståelig: Transpersoner er en utsatt gruppe, som ofte møter ikke bare manglende forståelse, men også hat, vold og drap. Kunnskap, opplysning og toleranse trengs. Men det kommer også et punkt hvor det er nødvendig at dialogen blir mer jevnbyrdig, at det lyttes begge veier.

Og her skorter det for ofte i dag. Enkelte av dem som ikke har «riktig» syn, utsettes ofte for negative kampanjer – og er de profilerte nok, kommer krav om såkalt «no-platforming», slik tilfellet er med Julie Bindel. Noen egentlig dialog, noen interesse for eller empati med hvorfor eller hvordan tilstedeværelse av pupp eller penis forståelig og legitimt kan være problematisk for andre i gitte sammenhenger, er det vanskelig å få øye på.

Denne uken var jeg i en debatt om mediene i Stavanger, hvor vi snakket om hvordan mediene kan miste tillit i befolkningen. Et av poengene som ble trukket frem, var at det ofte etablerer seg hegemonier for hva som er godt og riktig og mene. Mekanismene bak slike hegemonier er ofte vanskelige å gripe; men det er lett å føle når man havner på den gale siden. Det var lenge tilfellet i innvandringsdebatten. Det gjør seg også gjeldende i diskusjonen om hvordan vi tenker om transkjønnedes rettigheter.

Men slike hegemonier gjør lite for å overbevise eller endre holdninger; det gjør bare at de uttrykkes sjeldnere. Dagsavisens dekning av saken på Vestkantbadet var i så måte paradigmatisk: En forstokket mann forsvarte først undertrykkende praksiser mot transkjønnede, men leste seg så opp, ble opplyst, og skiftet mening.

Men i spørsmål der reelle interesser, identiteter og opplevelser står på spill, endres ikke holdninger slik. Motforestillinger på frem, høres, prøves – ikke behandles som noe som ikke er ønsket. Av og til må kompromisser finnes, og dilemmaer erkjennes. I denne saken har det vært lite av slikt. Ingen andre medier har tatt i saken; ingen har forsøkt å snakke med andre brukere av kvinnedagene ved Vestkantbadet for å høre deres syn. Og det er neppe mange som i et slikt debattklima har veldig lyst til å stå frem med «gale» holdninger. Bare Vårt Land har ellers omtalt saken: Alf Gjøsund etterlyser «innestemme» i disse debattene. Det gjør han for så vidt klokt i, men det spørs om han likevel ikke burde snakket litt høyere hvis målet er å bli hørt.

Vi står i fare for å få en debatt om kjønnsidentitet der motstemmer ikke høres. Det er i så fall problematisk ikke bare for flere andre grupper, men også med tanke på å skape et solid fundament for transkjønnedes rettigheter.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden