Debatt

Multikulturalismen er ikke død

Påstanden om at multikulturalismen råder i Norge, finner ikke støtte i forskningen, skriver Abdi.

Bilde: Dreyers Forlag

Men Norge har aldri ført noen særlig multikulturalistisk politikk, altså tar Terje Tvedt feil.

Et av temaene Terje Tvedt tar opp i sin nye bok Det internasjonale gjennombruddet, er multikulturalisme. I dette innlegget kommer jeg bare til å forholde meg til et referat fra en panelsamtale som Tvedt deltok på i regi av Civita.

Jeg kommer tilbake til boken i et lengre bokessay som jeg skal publisere før jul. Men hvis Tvedts forståelse av multikulturalisme generelt og særlig multikulturalismen i Norge er det som kom fram i panelsamtalen, så kan dette innlegget også være gjeldende for boken.

Først en definisjon av hva man mener med multikulturalismeJeg er stor fan av Stanford-leksikonets definisjoner og artikler om forskjellige temaer som multikulturalisme, identitetspolitikk, anerkjennelse også videre. I mange tilfeller er disse artiklene veldig informative, nøkterne og gjengir også både støtte, kritikk og redegjør for den akademiske diskursen.

Multikulturalisme er ikke noe unntak. Stanford-leksikonet definerer multikulturalisme slik:

«The idea of multiculturalism in contemporary political discourse and in political philosophy is about how to understand and respond to the challenges associated with cultural and religious diversity. The term ‘multicultural’ is often used as a descriptive term to characterize the fact of diversity in a society, but in what follows, the focus is on its prescriptive use in the context of Western liberal democratic societies. While the term has come to encompass a variety of prescriptive claims, it is fair to say that proponents of multiculturalism reject the ideal of the ‘melting pot’ in which members of minority groups are expected to assimilate into the dominant culture in favor of an ideal in which members of minority groups can maintain their distinctive collective identities and practices.»

Så nevner leksikonet at multikulturalisme og identitetspolitikk blir sagt i sammenheng med hverandre:

«Multiculturalism has been used as an umbrella term to characterize the moral and political claims of a wide range of marginalized groups, including African Americans, women, LGBT people, and people with disabilities (Glazer 1997, Hollinger 1995, Taylor 1992). «

Jeg anbefaler at de som er interessert, leser hele artikkelen. Den er en fin introduksjon.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Virkelighet eller ideologi

Det kan være nødvendig å foreta et skille når man snakker om multikulturalisme: Snakker man om multikulturalisme som sosiologisk virkelighet (flerkulturalitet, diversity også videre)? Eller snakker man om praktisk politikk (multikulturell ideologi)?

Norge kan sies å være et multikulturelt samfunn, men det er ikke ensbetydende med at Norge (i lang tid) har ført en multikulturell politikk. Den opplevde erfaring med mangfold og flerkulturalitet (jeg foretrekker dette begrepet) er i mange tilfeller noe helt annet enn multikulturalisme som ikke bare statsbærende ideologi, men også praktisk politikk.

Solhjell og Isaksen hevdet at Norge aldri har hatt en ren multikulturell ideologi.

På Civita-arrangementet satt Terje Tvedt i panel med nåværende kunnskapsminister og høyre-ideolog Torbjørn Røe Isaksen og SV-politiker Bård Vegar Solhjell. I et referat skrevet av Minerva-journalist Lars Akerhaug, kommer det fram at Solhjell og Isaksen har sans for det Tvedt prøver å komme med sin nye bok. Men det ser ut som de er uenig med Tvedt i at multikulturalismen har vært statsbærende ideologi i Norge. Tvedt sa blant annet, ifølge Minerva:

– Den norske staten har slått inn på en ny statsbyggingsideologi og argumenterer for et multikulturelt samfunn. I Norge sier man at det som skal være grunnlaget for det nye politiske fellesskapet, er universelle menneskerettigheter.

– Norge er et flerkulturelt samfunn, det går ikke an å snu klokka tilbake. Men multikulturalisme er en norm, det er en samfunnsforestilling, sa Tvedt.

(…)

Tvedt avviste kritikken. At det mangler et sterkt ideologisk forsvar av multikulturalisme i norsk politikk, betyr ikke at ideologien ikke er rådende. Ideologien – som samfunnsnorm – har blitt propagandert som samfunnets optimale mål, mente han.

Solhjell og Røe Isaksen var ikke enige i denne historiske dommen over norsk integreringspolitikk. Solhjell og Isaksen hevdet at Norge aldri har hatt en ren multikulturell ideologi.

Tvedt på sin side blander sammen det utenrikspolitiske synet på menneskerettigheter (universalismen) med norsk integreringspolitikk de siste tiårene. Men dette er to aspekter man må skille fra hverandre.

Jeg skal prøve å forklare hvorfor Solhjell og Røe Isaksen har et godt poeng i sin kritikk, selv om begge tidligere i år hevdet at multikulturalismen er død (noe den ikke er). Isaksen var først ute med å kopiere  David Camerons «muscular liberalism»-uttalelse i 2011 og Nicolas Sarkozy og Angela Merkel uttalelser fra 2010. I ettertid fikk Isaksen støtte fra Solhjell. På mange måter er alt dette først og fremst politisk retorikk og ikke noe som har noe med fakta eller virkelighet, noe jeg skal komme tilbake til.

Multicultural Policy Index

Hvis vi bytter bort ordet «ren» med «sterk» (eventuelt svak), blir dette mer presist og målbart. Fordi dette er i grunnen målbart. Men da må man ikke bare forholde seg til retorikk og dokumenter som stortingsmeldinger, som det ser ut til at Tvedt langt på vei har gjort.

De ser på hvorvidt påstander som «multikulturalismen er død» i grunnen stemmer.

De kanadiske statsvitere Will Kymlicka og Keith Banting er nærmest nestorer når det kommer til temaet multikulturalisme, og særlig førstnevnte er også en sterk tilhenger av det han kaller for «liberal multiculturalism».

I en artikkel fra 2013 tar de en nærmere titt på hvorvidt det er tilbakegang for multikulturalismen i 21 OECD-land (majoriteten av dem vesteuropeiske, og Norge var inkludert). Kymlicka og Banting ser på hvorvidt påstander som «multikulturalismen er død» i grunnen stemmer.

Konklusjonen er nei. Men det mer interessante med artikkelen er at de ved hjelp av det man kaller Multicultural Policy Index (de går også gjennom de andre måtene å måle slik politikk på: MIPEX og CIVIX), fant ut i hvor stor grad landene har ført en multikulturell politikk. I undersøkelsen analyserer de situasjonen i 1980, 2000 og 2010, og parameterne de bruker, er følgende:

i) constitutional, legislative or parliamentary affirmation of multiculturalism, at the central and/or regional and municipal levels;

(ii) the adoption of multiculturalism in school curriculum;

(iii) the inclusion of ethnic representation/sensitivity in the mandate of public media or media licensing;

(iv) exemptions from dress codes, either by statute or by court cases;

(v) allowing of dual citizenship;

(vi) the funding of ethnic group organizations to support cultural activities;

(vii) the funding of bilingual education or mother-tongue instruction;

(viii) affirmative action for disadvantaged immigrant groups.

Det første punktet er det Tvedt kanskje har undersøkt i sin bok, og som kommer fram i uttalelsen hans som Minerva gjengir: om multikulturalisme er offisiell politikk ifølge myndigheter (stortinget, regjering, offisielle dokumenter også videre).

De andre punktene handler om skolens læreplaner, kvotering av etniske minoriteter/ minoriteter/ folk med innvandrerbakgrunn i statlig media, dobbelt statsborgerskap, statsstøtte til organisasjoner som ønsker å ivareta innvandreres kultur, morsmålsundervisning, og generell kvotering av innvandrere (kanskje i arbeidsmarkedet og utdanning).

Norge scorer lavt

Kymlicka og Banting gir ett poeng til hver politikk som ikke bare er offisiell, men også er gjennomført av myndighetene. Hvis politikken er delvis gjennomført, får landet et halvt poeng. Med andre ord er åtte poeng er det meste man kan få, og det betyr en veldig sterk grad av «multicultural policy» (MCP).

Det er bare Australia som får «full pott», mens Canada (7,5) og Sverige (7) også får relativt høyt. Jeg kommer kort tilbake til Australia og Canada senere. Som flere vet, fører Australia en veldig streng asyl- og innvandringspolitikk som har fått mye kritikk av FN får å være umenneskelig. Men likevel scorer Australia høyt på «multicultural policy». Hvordan henger det sammen?

Det er lite grunnlag for å trekke en konklusjon om at MCP har vært vedvarende og til og med rådende i Norge.

Men først om Norge: Resultatet vårt ble tre og et halvt poeng i 2010 (se tabell A1). Kymlicka og Banting putter Norge i kategorien «Stronger MCP». I 1980 og 2000 var resultatet null poeng, altså har vi en økende grad av MCP. Det kan bety flere ting. Det ene og innlysende er at med 3,5 poeng fører Norge noe MCP (multicultural policy), i alle fall siden 2010, ifølge Kymlicka og Banting.

Men det er lite grunnlag for å trekke en konklusjon om at MCP har vært vedvarende og til og med rådende i Norge siden 1980 eller tidligere, etter 1970-tallet da de ble vanlig med innvandring til Norge. Dette er ikke hva Tvedt selv har sagt, så langt som jeg kan se, (igjen: boken kommer jeg tilbake til). Men dette er en tolkning som kan trekkes av Tvedt og andre som har uttalt seg om boken, når de snakker om multikulturell ideologi som noe rådende og dominerende i norsk politikk og offentlighet. Samtidig er 3,5 poeng ikke nok til å noen bevise noen dominerende multikulturell ideologi i 2010 heller.

Kort angående Canada og Australia: Det er ikke uvanlig at land/samfunn med urbefolkning har en sterkere grad av MCP – det vil i alle fall si de siste tiårene – enn samfunn som ikke har det. Men Kymlicka og Bantings hovedfokus i artikkelen er forholdet mellom staten og innvandrergrupper, og ikke staten og nasjonale minoriteter eller staten og urbefolkninger.

Jeg tviler sterkt på at en borgerlig regjering med statsråder som Sylvi Listhaug har gått inn for mye mer MCP siden 2013.

Man må selvfølgelig undersøke dette nærmere. Men påstanden at multikulturalisme har en rådende og dominerende ideologi i Norge siste tiårene, er i høyeste grad diskutabel. Hvis man skal kritisere noe, må man i alle fall definere det og undersøke nærmere hvorvidt det man kritiserer, bør kritiseres. Hvis ikke ender det med skivebom.  Hvorvidt Tvedt og andre gjør det, kommer jeg tilbake til etter jeg har lest boken.

Man kunne si at det har skjedd en god del siden 2010. Men jeg tviler sterkt på at en borgerlig regjering med statsråder som Sylvi Listhaug har gått inn for mye mer MCP siden 2013 – for å sette det på spissen. Unntaket er hvis de gjør alvor av det å tillate dobbelt statsborgerskap.

Ikke en multikulturell politikk

Avslutningsvis: Man bør ikke akseptere ukritisk mantraen om at multikulturalisme har vært eller er rådende ideologi i Norge. Vi har til og med ikke ennå gått inn for dobbelt statsborgerskap, og som det blir nevnt i denne tilleggsrapporten til artikkelen til Kymlicka og Banting, har Norge hele tiden ført en integreringspolitikk (i alle fall langt ut på 2000-tallet) som ikke akkurat kan kalles for multikulturalisme:

«Norway has not explicitly affirmed multiculturalism, and the term rarely appears in political or public discourse (Hagelund 2002). Nonetheless, some policy documents do assert a commitment to principles that are sometimes associated with multiculturalism, including integration, inclusion and anti-racism (Ellingsen 2009; Hagelund 2002; Lithman 2005). Moreover, the Ministry of Children, Equality and Social Inclusion houses a directorate on Integration and Diversity which in its mission statement notes that the government will “promote a tolerant and multicultural society and combat racism. Diversity enriches us all” (Ministry of Children, Equality and Social Inclusion 2010b).Nonetheless, the focus appears to be largely on the incorporation of immigrants and minorities into Norwegian society rather than on the preservation and promotion of minority cultural heritages.»

Teksten er først publisert på Abdis blogg og republiseres etter avtale.

Les også Minervas intervju med Terje Tvedt:

– Norsk innvandringspolitikk ble formulert uten at folk visste hva som skjedde

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden