Kultur

— Munchmuseets opptreden er flau

Museumsdirektør Erlend Høyersten ved ARoS.

Bilde: ARoS / Joachim Ladefoged

— Episoden tyder på at museet ikke har gode nok retningslinjer for kommunikasjonen sin, sier AROS-direktør Erlend Høyersten.

Munchmuseet delte fredag morgen en statusoppdatering på sin egen Facebook-side der de skriver at Tusvik og Tønne har anmeldt utstillingen Emma & Edvard — Kjærlighet i ensomhetens tid i sin podkast. Selv om det i selve podkasten opplyses om at innholdet er sponset av Munchmuseet, er det ingenting som tyder på at innslaget er sponset på museets Facebook-side.

«Når Munchmuseet kaller innholdsmarkedsføring for anmeldelse på denne måten, sår det tvil om museets troverdighet”, skriver kurator Susanne Grina Lange her i Minerva.

Hun mener det å kalle sponset innhold for anmeldelse, truer utstillingskritikkens eksistensgrunnlag; den frie, uavhengige lesningen.

I en tid der reklame i form av redaksjonelt innhold har blitt hverdagskost i kunstfeltet, og mange medier kutter i kulturstoffet og kritikkene, er grensedragningene mellom kritikk og reklame mer aktuelle enn noen gang.

Er innholdsmarkedsføring greit så lenge det er merket? Hvem har det største ansvaret for å dra grensene mellom kritikk og reklame — er det institusjonene, kritikerne eller redaksjonene?

Markedsføringsloven sier klart og tydelig at sponset innhold skal merkes, men hva gjelder i sosiale medier? Er Munchmuseets opptreden uredelig?

“Fake news”

— Opptredenen er rett og slett flau, sier Erlend Høyersten, direktør ved AROS, Aarhus Kunstmuseum, til Minerva.

— Man kan alltid skylde på enkeltpersoner i en sånn sak, men episoden tyder på at Munchmuseet ikke har gode nok retningslinjer for kommunikasjonen sin, sier Høyersten

Selv om det å bli anmeldt er viktig for kunstinstitusjonene, mener Høyersten det må være et vanntett skille mellom anmeldelser utenfra og anmeldelse som markedsføringsstrategi.

— Dette er det nærmeste vi kommer “fake news” i kunstbransjen, sier Høyersten, og viser til at kulturinstitusjoner også er kunnskapsinstitusjoner.

Enten så er man troverdig, eller så er man det ikke

— Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan være leken — men når man skal drive formidling av kunnskap, er troverdighet og integritet viktigere enn noe annet, fortsetter han, men han understreker at han ikke er ute etter å moralisere.

— Det er bare det at enten så er man troverdig, eller så er man det ikke.

Kunstinstitusjonene engasjerer for lite

Men er det ikke forståelig at institusjonene tyr til innholdsmarkedsføring når kulturstoff og anmeldelser kuttes i stort sett alle store aviser?

— Det er forståelig, men det fremstår likevel som desperat, og tyder på at produktet ens er for dårlig, sier Erlend Høyersten.

En institusjon må ha både appell, relevans og integritet. Hvis pressen velger å ikke skrive om institusjonene, bør man vurdere om det man arbeider med ikke er så interessant, mener Høyersten, som mener ting kanskje ville sett annerledes ut hvis flere mennesker hadde vært interessert i det institusjonene driver med:

For å sette på spissen: Man vil ikke ha matoppskriften hvis maten smaker dårlig, sier Høyersten.

Minerva har prøvd å hente inn svar fra Munchmuseet, men uten hell.

Oppdatert: Les også svar fra Munchmuseet: Innrømmer at sponset innhold må merkes tydelig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden