Debatt

Musikalen redder teatrene

Fornyelse i form av en frisk oppsetning er velkomment, men hva skjer når intensjonen til opphavsfolkene er vekk, spør Johan Osuldsen.

Bilde: LP Lorentzen / Oslo Nye

Det er lov å være skuffet over «Hair» og «Grease», men det betyr ikke at musikalen trenger å reddes av den grunn.

Per Christian Selmer-Anderssen etterlyser nye måter å produsere de kjente musikalene på i Aftenposten. I innlegget «Noen må redde musikalene» kritiserer Aftenposten blant annet Hair på Oslo Nye Teater, og har mye på sin ønskeliste, men hovedsakelig ønsker han «fornyelse».

Selmer-Anderssen retter skytset mot musikalregissører, produsenter og teatersjefer, men treffer dessverre stadig vekk feil blink. Ofte er han også uenig med seg selv.

For all del: det finnes dårlige musikaloppsetninger, dårlige musikalmanus og dårlig musikk. Det finnes også dårlig taleteater, opera og dans, og dårlige oppsetninger av gode stykker. Så hvem bestemmer over hva som er bra og dårlig, og hva er kriteriene?

«Fornyelse» har i dagens teaterverden blitt opphøyet til en kvalitet i seg selv, noe det ikke nødvendigvis er. Fornyelse er en mulighet, ikke en kvalitet – hvis det var en kvalitet, ville alle fornyelsesforsøk umiddelbart medføre høyere kunstnerisk kvalitet. Samtidig ville alt som har blitt skapt av kunstnere umiddelbart være falmet etter urpremieren, fordi det ikke lenger er nytt.

Selmer-Anderssen har selv definisjonen på når musikaler går ut på dato og på når de fungerer best: når de har «ett bein i vår egen tid, og en bakpart i fortiden».

Det kan være noe riktig i dette, men samtidig er Selmer-Anderssen utydelig: My fair Lady som absurd teater i Marthalers oppsetning i Basel, var ikke My fair lady som folk kjenner den. Mange regissører klipper vekk, setter inn nytt og kaster rundt på handling og musikk, også Marthaler. Han døpte den riktignok om til Meine faire Dame, men hvordan ble den solgt inn overfor publikum? Og, kan man kjenne igjen det originale verket, eller er det så fornyet at det har blitt noe helt annet? Og er dette nye godt eller dårlig musikkteater?

Fornyelse i form av en frisk oppsetning er velkomment, men hva skjer når intensjonen til opphavsfolkene er vekk, eller kneblet av regissøren fordi han/hun ønsker å skape noe som er mer genialt? Hva sitter publikum igjen med da?

Det kreves mye forkunnskap av en vanlig publikummer for å kunne nyte en klassiker i en moteriktig oppsetning.

Selmer-Anderssen svarer selv: «Forvirring.» Han ble forvirret av Trøndelag Teaters rare (hans ord) Spelemann på taket, men sier samtidig at den innehar «en viss fornyelse», noe man i Selmer-Anderssen-terminologi kan tolke som «en viss kvalitet». Han ble altså litt kvalitetsforvirret.

Han mener også at publikum forventer nye tolkninger av Hamlet, Et dukkehjem osv. Men hvor nye forventer publikum at disse skal være? De fleste ser Hamlet én gang i livet. De har hverken lest manus på forhånd eller har noen annen forventning enn at den er en klassiker og derav innehar kunstneriske kvaliteter.

Det de ofte får er en «moteriktig» versjon. Og motene forandrer seg: postmodernisme, dekonstruktivisme, absurd teater, tysk regiteater, osv. Det kreves mye forkunnskap av en vanlig publikummer for å kunne nyte en klassiker i en moteriktig oppsetning. Skal man kunne henge med på regissørens fornyelse må man ha lest Shakespeare på forhånd, hvis ikke er det komplett umulig å fornemme hva intensjonen til Shakespeare har vært.

Hvis Selmer-Anderssen ikke ønsker fullt så store fornyelser, kommer det ikke helt tydelig frem. Han roser Riksteatrets versjon av Trollmannen fra Oz, og betegner den som stor kunst. Jeg er enig i at det var en meget god forestilling. Samtidig er den tradisjonell i historiefortelling og virkemidler, og veldig langt fra for eksempel Marthaler.

Så hva mener han egentlig? I tillegg til å etterlyse fornyelse skriver Selmer-Anderssen at musikalen trenger kunstneriske visjoner snarere enn musikalfaglig erfaring.

Det er noe annet å modernisere musikaler som er skrevet for 40, 50, 60 år siden, enn operaer som er skrevet for 200 år siden, eller Shakespeare.

Men musikal er et eget fag, et eget håndverk, enten Selmer-Anderssen tror det eller ei. Og, ja, alt teater trenger visjoner, musikaler inkludert. Det er teatersjefenes og produsentens ansvar å sikre kunnskapen som kreves for hver produksjon.

En stor musikal er ofte så kompleks at en musikaluerfaren regissør kan knekke nakken i møtet med kompetansen til musikalsk ansvarlig, orkesteret, sangtekstoversettelser, koreograf, musikalartister, dansere, korinnstuderingsansvarlig, scenograf og kostymeansvarlig.

Vanligvis holder det ikke å være visjonær regissør. Man trenger i tillegg kunnskap om komposisjon, koreografi og teatersangtekster – alt dette som til sammen utgjør det sceniske uttrykket. Stephen Sondheim sier det slik: «Innholdet dikterer formen».

Det er noe annet å modernisere musikaler som er skrevet for 40, 50, 60 år siden, enn operaer som er skrevet for 200 år siden, eller Shakespeare. Og endrer man musikken vesentlig blir intensjonen til musikalen ofte borte. En stor endring av det visuelle vil også kunne gjøre verket forvirrende, som Selmer-Anderssen bekrefter, men allikevel nikker tvetydig anerkjennende til. Hvis det ikke finnes noe universelt i manus og musikk i en klassisk musikal skal det mye til at den tåler en større dekonstruksjon. Og det er kanskje her Selmer-Anderssens musikalskuffelse ligger: Både teaterklassikere og musikalklassikere må visst i dag tåle å bli spilt uten den opprinnelige intensjonen, hvis ikke kan de ikke kalles klassikere.

Kanskje er Selmer-Anderssen først og fremst skuffet over Oslo Nye og Chateau Neufs produksjoner av Hair og Grease. Det er lov å være skuffet, men det betyr ikke at musikalen trenger å reddes av den grunn. Skulle man bli skuffet hver gang man ser en svak eller forvirrende Shakespeare på en norsk teaterscene, burde det jevnlig stå legepersonell utenfor norske teatre.

I følge Musikkteaterforums undersøkelse utgjør musikalene rundt en tredjedel av billettinntektene på norske teatre.

I stedet for å hevde at musikalen trenger å reddes, burde man kanskje si at musikalen redder teatrene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden