Forsiden

Musikalsk lefling med diktaturet

Morten Traaviks Kardemomyang er noe av det mest fascinerende jeg har sett på lenge. Men Traaviks prosjekt er fortsatt famlende.

Morten Traaviks Kardemomyang er noe av det mest fascinerende jeg har sett på lenge. Men Traaviks prosjekt er fortsatt famlende.

Nordkoreanske barn fremførte norske og koreanske barnesanger til trampeklapp i Logen under Festspillene i Bergen torsdag kveld. Anledningen var Morten Traaviks bestillingsverk Kardemomyang, og den noe spesielle tittelen er en kombinasjon av Kardemomme by og Pyongyang.

Stemningen var spesiell. Alle barna er talentfulle. Den lille trommisen har endeløst med ynde, energi og talent. Jenten i det som ser ut som en nordkoreansk festdrakt kunne gått rett på scenen i en blue grass-festival i New Orleans. Publikum er imidlertid smertelig klar over hvor barna kommer fra. Og spørsmålet melder seg: Er vi ikke egentlig med på å ydmyke og latterliggjøre dem?

Da den mye omtalte Kongolandsbyen åpnet i Frognerparken forrige uke, var det uten innbyggere. Publikum var selv innbyggerne i byen, og dem som hadde forventet noe annet, burde gå i seg selv, ifølge kunstnerduoen. Traavik tar performancen helt ut når han inviterer oss til en forestilling med nordkoreanske barn, men det er heldigvis noe mer enn et freakshow vi får se.

Tam politisk kritikk
Det politiske prosjektet Morten Traavik begir seg ut på med Kardemomyang, er famlende. Forestillingen er en smørje av kardemommeviser, «Fairytale», «Ja vi elsker», «Nystemten» og nordkoreanske barnesanger proppet med propaganda om fedreland, skole og arbeidsmoral. Discokulen snurrer i taket, og i bakgrunnen ruller bilder vekselvis av nasjonalromantisk norsk natur, buekorps og det som ser ut som nordkoreansk propaganda.

Dersom Traavik ville kritisere Kardemomme by og det norske sosialdemokratiet, var han dømt til å mislykkes.

Dersom Traavik ville kritisere Kardemomme by og det norske sosialdemokratiet, var han dømt til å mislykkes. Kanskje er det meningen å si noe om norsk nasjonalisme, men det funker i så fall ikke. Ingenting man sidestiller med Nord-Korea kommer tapende ut av sammenlikningen. Det sier seg selv. Hjernevask, null politisk ytringsfrihet og hardt arbeid i de mange fangeleirene var noe av det som ble trukket frem på Civitas frokostmøte om Nord-Korea. FN kom tidligere i år med en knusende rapport om det undertrykkende regimet.

En anstrengt tivolitur
Det er uklart hva Traavik ønsker å oppnå. Smilet sitter som klistret på vidunderbarna, som attpåtil synger på norsk. Men etter de første sangene går noe av fascinasjonen over. Det vil si, inntil trommeslageren, som ikke kan være særlig gammel, setter i gang en solo uten sidestykke – mens han snurrer en slags vimpel fra hatten sin i en rasende fart. Klimakset i forestillingen er definitivt nådd. Herfra begynner det hele å kjennes litt ut som en anstrengt tivolitur. Likevel er det en rød tråd et sted som fenger.

Det er ingen nyansering av diktator-regimet vi er vitne til.

Én ting er sikkert: Det er ingen nyansering av diktator-regimet vi er vitne til. Er det da en latterliggjøring av uskyldige barn? Eller lurer han det nordkoreanske diktaturet ved å la disse barna få besøke norske skoler og gå i Bergens 17.mai-prosesjon? I så fall er han snedig. Kanskje må forestillingen være så merkelig for at myndighetene skal godta den? Og kanskje er det umoralsk, men kunstens mål er ikke å være moralsk.

Performancedrøm
«En forestilling om forestillinger» var introduksjonen publikum i Logen fikk til Kardemomyang. Og her ligger nok nøkkelen til verket. Traavik er kjent for sine performanceforestillinger fra Nord-Korea. Det er forståelig at han har valgt seg Nord-Korea: Det er så mye kitsch, så mange ritualer å gjøre narr av. Hovedstaden Pyongyang er bokstavelig talt en forestilling 365 dager i året, hvor vestlige turister ikke får kikke bak kulissene. Det er dette Traaviks prosjekt handler om: iscenesettelse og propaganda.

Hovedstaden Pyongyang er bokstavelig talt en forestilling 365 dager i året.

I 2012 ble Traavik invitert til å arrangere en norsk kulturfestival 17. mai i Pyongyang. Festivalen ble hetende «Yes, we love this country», og Traavik omtalte den som verdens lengste teaterforestilling. Også den oppsetningen møtte massiv kritikk.

«Selvfølgelig handler ikke dette bare om Nord-Korea. Det handler om vår såkalte toleranse, som egentlig bare er en toleranse for folk som er som oss selv», sa Morten Traavik om festivalen i en dokumentar på NRK. Dette er et problematisk utsagn. Toleranse for det nordkoreanske diktaturet er malplassert. Men igjen spør jeg meg selv om han sier det for å få innpass. Er han da lur eller dum?

«Jeg er nyttig, men ikke en idiot», sa Traavik i en NRK-dokumentar i 2012. Det oppsummerer nok ganske godt Kardemomyang, som er kommet i stand i samarbeid med nordkoreanske myndigheter. Traavik sitter kanskje igjen med samme følelse som publikum etter gårsdagens forestilling. Hver gang jeg klappet for de talentfulle barna, slo tanken meg at jeg selv var med på å hylle diktatorregimet.

Utopisk å tro på undergrunnsmiljøer?
Stykket har møtt massiv kritikk i forkant. Civitas Bård Larsen har karakterisert Festspillenes ønske om dialog med Nord-Korea som naivt. Det er meget mulig han har rett i at en slik dialog er utopisk.

Nordkoreanske myndigheter gjør det vanskelig å kjenne landet, sa forskningsdirektør i Liberty in North Korea (LiNK) i Seoul Sokeel Park på Civita-møtet. Skal vi tro Park, er det imidlertid noe på gang. Over 100 000 flyktninger fra Nord-Korea har vært i Kina og blitt hentet hjem igjen. De snakker ifølge ham om hva de har sett når de kommer hjem. Flere hus har DVD-spillere, USB-pinner og laptop som de bruker til å dele nyheter fra utenlandske medier.

Asia-forsker ved PRIO Stein Tønnesson uttalte dessuten til Bergens Tidende (18.02.14): «Det skjer noe i hovedstaden Pyongyang nå, og det er interessant og kan være en kime til forbedringer.»

Traavik tar en risiko
Kardemomyang er i alle tilfeller fascinerende. Det er lenge siden noe har klart å få meg til å føle både glede, vantro, vemmelse og usikkerhet på samme tid. Barna er dyktige og disiplinerte, og det ser faktisk ut som de koser seg på scenen. Samtidig er jeg klar over at jeg applauderer for at Morten Traavik lefler med det nordkoreanske diktaturet. Traaviks forestilling er en forvirrende men sjarmerende provokasjon. Spørsmålet er hvem som står igjen med svarteper i prosjektet: Hvem lurer hvem?

Når Traavik beveger seg inn i verdens mest lukkede diktatur, er han på meget tynn is.

Når Traavik beveger seg inn i verdens mest lukkede diktatur, er han på meget tynn is. Men god kunst må ta risiko. Noen ganger faller man heldigvis ned på riktig side. Morten Traavik balanserer hårfint.

Han er nok også tvunget til å bevege seg meget sake for at isen ikke skal briste under ham. «Komiteen ville aldri satset på dette samarbeidet hvis de ikke hadde en grunnleggende tillit til at jeg ville holde meg på, men også innenfor, den grensen som systemet tillater. (…) Den grensen er heller ikke konstant», sa Traavik i NRK-dokumentaren.

Kritikerne vil nok si at det ikke er verdt forsøket. Jeg synes han er modig som prøver å skape interessant kunst av et av verdens mest lukkede diktatorregimer. Det kan virke naivt, men for et diktatur er kunst farlig, nettopp fordi kunst kan være tvetydig og kritisk uten at det er synlig ved første øyekast.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden