KULTUR

Kanoniske høstfarger med Oslo filharmoniske orkester

I disse identitetspolitiske tider hvor den europeiske kulturkanon er forsøkt demonisert og demontert, representerer våre åtte norske symfoniorkestre et solid kulturelt fundament.

Publisert Sist oppdatert

Torsdag 15. oktober var det en stor opplevelse å få sitte i salen da Oslo filharmoniske orkesters finske sjefdirigent Klaus Mäkelä og orkesterets egen harpist Birgitte Volan Håvik som solist, fremførte et spennende program der ungarsk folkemusikk møtte fransk impresjonisme, kristiansandske spektralklanger og finsk melankoli.

Først ute var den ungarske komponisten Zoltán Kodaly (1882-1967). Han fremføres alt for lite i Norge. Hans landsmann Béla Bartók (1881-1945) er mye mer kjent. De var begge musikketnologer og samarbeidet om å samle musikk fra Balkan. Kodalys Galantadansene (1933) er et variert, lekent og virtuost verk som til fulle viser hvilket flott orkester Oslo filharmoniske orkester og hvilket funn Mäkelä er. En komplementerende kontrast til de øvrige komposisjonene på programmet.

Aftenens solist Birgitte Volan Håvik har uttalt at hennes aller beste opplevelse med orkesteret var Sibelius første symfoni i Musikverein i Wien med Jukka-Pekka Saraste som dirigent i 2009. Hennes fremføring av Debussys Danse Sacrée & danse profane (1904) for harpe og strykere ble virtuost innsmigrende fremført. Selv om den moderne harpen har syv pedaler som harpisten kan stemme om strengene individuelt med underveis, er det en begrensning i hvilke strukturer som klinger godt for instrumentet. Dette har Debussy løst forbilledlig ved å la strykerne ta hånd om det som ikke ligger så godt til rette for harpen.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS