Kommentar

Muslimproblemer

Hvis man spør en hvit nordmann om vedkommende blir bekymret over å tenke seg at hvite nordmenn kan bli en minoritet i Norge i overskuelig fremtid, vil svaret avhenge i betydelig grad av hva han da ser for seg, skriver Nils August Andresen.

Photo: Mahlum, Wikimedia Commons.

En meningsmåling fra Chatham House viser at et flertall i store europeiske land mener at all innvandring fra muslimske land bør stoppes. Hva faen gjør vi nå?

Undersøkelsen, som ble presentert forrige uke og i kjølvannet av Donald Trumps presidentordre om innreisestopp fra syv muslimske land, hadde 10 000 respondenter fra ti europeiske land – Belgia, Frankrike, Hellas, Italia, Polen, Spania, Storbritannia, Tyskland, Ungarn og Østerrike.

I gjennomsnitt svarer 55 prosent av respondentene, vektet for landsstørrelse, at de er enige i at all videre innvandring fra majoritetsmuslimske land bør stoppes. 25 prosent var usikre. Bare 20 prosent var uenige.

Hvis du er en velutdannet, liberal nordmann som i hovedsak mener at det norske samfunnet er et godt sted å leve, kan det være verdt å ta seg tid til å lese den siste setningen igjen: Bare 20 prosent var uenige.

– Du blir aldri norsk

Jeg kommer tilbake til dem som vil stoppe muslimsk innvandring straks, men la oss først prøve å se for oss hvordan dette ser ut for nordmenn med muslimsk bakgrunn – og for så vidt mange andre med minoritetsbakgrunn:

Det er en følelse av å være uønsket, uønsket i det eneste hjemlandet mange kjenner. En hjelpeløshet over å føle seg som en annenrangs borger, over at det ikke hjelper hvor hardt man enn prøver å integrere seg. En fortvilelse over at man vet at det argumentet – «du blir aldri god nok for dem, hvorfor prøve?» – vil bli brukt av dem som tar til orde for ikke å integrere seg, eller, verre, rekrutterer unge muslimer til ekstremisme.

Noen lesere vil irritere seg allerede her: Her skal det snakkes om hvor synd det er på muslimene igjen! Det er politisk korrekt babbel, føleri som ødelegger samtalen. Hvis vi skal tro at tallene fra andre europeiske land gir en pekepinn om forholdene i Norge, er det mange lesere som vil irritere seg over dette.

Les også: Hvor norsk kan man bli?

Og man kan innvende: Å si nei til ytterligere muslimsk innvandring er ikke det samme som å avskrive dem som allerede er i landet. Man kan til og med si at en forutsetning for bedre integrering av dem som er her, er lavere innvandring i tiden som kommer. Jeg har forståelse for en slik innvending, uten at jeg tror den er egnet til å berolige mange norske muslimer.

Dessuten finnes det mer å bekymres seg over for minoriteter i Norge. De siste dagene har det gått en stor debatt i sosiale medier om bekymringen for raske demografiske endringer, som blant annet fremkom i Asle Tojes merknader i Brochmann-utvalget. Der skriver han at med mindre innvandringen reduseres, vil etniske nordmenn komme i mindretall. (Og jeg tror vi her med fordel kan se bort fra diskusjonen om hvorvidt etniske nordmenn havner i mindretall – uroen handler om den raske endringen, snarere om en konkret andel.)

Når minoriteter leser dette, leser de det som om også deres barn og barnebarn vil betraktes som fremmede.

Når minoriteter leser dette, leser de det som om også deres barn og barnebarn vil betraktes som fremmede, i hvert fall om de ikke gifter seg med hvite nordmenn.

En presisering er kanskje nødvendig når det gjelder begrepet «etnisk norsk», for mange opplever et ubehag ved det. Slik jeg ser det, er noe av problemet at vi mangler gode begreper for forskjellen mellom «norsk» som en etnisk identitet og «norsk» som en nasjonal identitet – blant annet fordi skillet inntil nylig i liten grad var relevant.

Som jeg har skrevet om tidligere, kan man sammenligne med situasjonen i USA, der «American» er en nasjonal identitet som er relativt åpen for tilflyttere, mens de etniske identitetene til de opprinnelig statsbærende etniske gruppene forstås annerledes, og har andre navn, for eksempel «White Anglo-Saxon Protestant». En innvandrer fra Puerto Rico eller India kan bli American. Men skal hun bli WASP, er det en prosess som tar flere generasjoner og typisk involverer ekteskap på tvers av grupper.

Forståelsen for denne distinksjonen er dårlig utviklet i Norge, og når det snakkes om etnisk norsk, er ubehaget dermed ikke bare misforstått, for også mange av dem som bruker begrepet, skiller det i liten grad fra «norsk» som en nasjonal identitet. Og i kommentarfeltene på Facebook får den frykten ben å gå på: Der skrives det at «islam» og «norsk» er uforenlig: Du blir aldri norsk.

Ubehaget i situasjonen bør være forståelig for alle som forsøker å sette seg inn i hvordan den oppleves for minoriteter.

Takk for at du leser Minerva! I denne borgerlige nettavisen skriver vi om politikk, kultur og annet. Det er billig å abonnere, 49 kr. i måneden, og du kan tegne abonnement her!

Tojes forståelige bekymring

Men: Det betyr ikke at det ikke er mulig å forstå hva slags bekymring som ligger bak Tojes merknader også. Svært mange hvite nordmenn jeg har snakket med den siste uken, forstår instinktivt hva som ligger i den. Da er lesningen ikke at det ikke er mulig for minoriteter å bli norske; det er en bekymring for at det ikke skjer. Det er ikke en påstand om at bare hvite nordmenn er gode nordmenn; men en bekymring for at utviklingen av en norsk nasjonal identitet går langsomt, at vi er usikre på hvordan den ser ut, og at mange innvandrere ikke slutter seg til den.

I den sammenhengen er for eksempel ekteskapsmønstre relevant. Frem til i dag har det vært slik at også for andregenerasjons nordmenn er det mindre enn fem prosent av dem som har bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia og Marokko, som gifter seg med etniske nordmenn. Hadde dette skjedd i en kontekst der integreringen ellers var på skinner, ville det kanskje ikke oppleves som bekymringsfullt; i stedet skjer det i en situasjon der både økonomisk og kulturell integrering er blant de vanskelige spørsmålene vi står midt oppe i.

Les også: De liberale bidrar til at demokratiet i USA forvitrer.

Hvis man spør en hvit nordmann om vedkommende blir bekymret over å tenke seg at hvite nordmenn kan bli en minoritet i Norge i overskuelig fremtid, vil svaret avhenge i betydelig grad av hva man da ser for seg: Ser man for seg en situasjon der det er små kulturelle og økonomiske forskjeller mellom hvite og ikke-hvite, der muslimer i all hovedsak er omtrent like sekulære som norske kristne, og der ekteskap på tvers av grupper er utbredt, slik at de fleste har slektskapsbånd på tvers av etniske grupper? Eller ser man for seg et Norge som er preget av en betydelig grad av parallellsamfunn, en for oss fremmed religiøsitet, der andre politiske verdier gjør seg sterkere gjeldende? I et slikt lys er bekymringen mer forståelig, selv om den ikke alltid vil bli uttrykt så presist.

For noen skaper en slik bekymring en blindhet overfor politiske verdier hos hvite nordmenn som også er, eller burde være, fremmede i vårt system; hos andre er fremveksten av slike politiske bevegelser i stedet nettopp en del av bekymringen for hvordan et slikt Norge vil arte seg.

Det er selvsagt mye man kunne innvende mot slike bekymringer. For velintegrerte innvandrere er det vondt å tro at deres barn og barnebarn skal oppleves som en trussel mot det norske, fordi deres besteforeldre kom fra Pakistan eller Somalia for et halv hundre år siden. Og ikke alle bekymringene er basert på korrekte forestillinger. Mange av dem som er mest bekymret, tror for eksempel at andelen muslimer i Norge er langt, langt høyere enn den faktisk er. På den annen side kan det innvendes at mange av dem som er minst bekymret, tror innvandringen har vært lavere enn den faktisk er, og ofte er relativt dårlig kjent med strømninger i islamsk teologi i norske moskeer.

Før man fordømmer bekymringene en masse, gjør man klokt i først å ta inn over seg både hvor utbredte de er, og det rimelige grunnlaget som finnes for en bekymring.

Blant dem som er bekymret, finnes hele spekteret av holdninger, fra det dypt rasistiske til det fullstendig akseptable. Men før man fordømmer bekymringene en masse, gjør man klokt i først å ta inn over seg både hvor utbredte de er, og det rimelige grunnlaget som finnes for en bekymring.

Her vil andre lesere irritere seg – mer enn det, kanskje: bli skremt. Skal vi forstå rasismen, intoleransen, etnonasjonalismen?

Jeg skrev om noe av dette forrige uke – at vi som samfunn må klare å møte bekymringene konstruktivt, på en måte som beroliger dem som er bekymret. Alternativet er at bekymringen blir til panikk, og at panikken blir til et politisk flertall. En venn skrev da på Facebook at det er bedre å gå ned med flagget til topps. Har man konkludert med at skuta synker, er det kanskje en naturlig konklusjon. Jeg mener det er et bedre alternativ å få den på rett kjøl. Da må politikken rebalanseres.

Hvor går vi videre herfra?

Så er det her vi står: Etter rekordhøy innvandring over lang tid sier et flertall i store europeiske land nei til all innvandring fra muslimske land.

Vi har ikke tall fra Norge – jeg ville gjette at andelen som ville støtte dette her, gitt vår gode økonomiske situasjon gjennom mange år og relativt sett mindre integreringsproblemer, er lavere; men Norge er ikke en øy i Europa, og det som skjer ute, påvirker oss.

Dette skjer i en situasjon der mange europeiske muslimer med gode grunner er urolige. I USA ble Donald Trump valgt til president etter en valgkamp der han hintet om å registrere amerikanske muslimer. I viktige valg i Nederland og Frankrike denne våren ligger partier med lignende tilnærming til muslimer godt an. Og, kan man føye til: Dette skjer i en situasjon der store deler av befolkningen er urolige for manglende integrering og medfølgende økonomiske og sosiale problemer.

Spørsmålet er: Hvor går vi videre herfra?

Det er lett å si at man må ha to tanker i hodet samtidig. I innvandringsdebatten er det ofte vanskelig i praksis: Debatten blir lett slik at man avkreves svar om hvilken side man står på. Har man forståelse for – sympati med – hvor ubehagelig dette oppleves for norske muslimer, vil noen se en som en del av det politisk korrekte hylekoret. Har man forståelse for det som kan kalles den demografiske uroen, vil andre se en som en medløper for Trump, proto-fascisme og etnonasjonalisme.

Det er helt avgjørende at de to gruppene av bekymrede klarer å snakke sammen.

Men det er helt avgjørende at de to gruppene av bekymrede klarer å snakke sammen – også om sine bekymringer. Gjør de ikke det, vil begge grupper miste tillit til det politiske systemet, og polariseringen som oppstår, vil skape en type politiske rifter som ikke bare rammer minoriteter, men som også truer det gode norske politiske systemet som de bekymrede vil bevare.

Mitt forslag er som følger: De som er bekymret for fremmedfrykt, bør likevel ta mål av seg til å utvikle en innvandringspolitikk som flest mulig av dem som er bekymret for de raske demografiske endringene i landet vårt, kan beroliges av. De som er bekymret for rask innvandring, derimot, bør ta mål av seg til å utvikle en politikk og en retorikk som minoriteter opplever at faktisk virker inkluderende og faktisk tar deres bekymringer på alvor.

Noe slikt er krevende så lenge fiendebildene tilsier at motparten syter og klager uten grunn, er lettkrenkt, lettskremt, selvsentrert og urimelig. Men testen på om en politikk er egnet til å dempe spenninger, er bare sjelden om de som allerede er enige med deg, synes det høres fornuftig ut; men om de som i utgangspunktet er bekymret for ditt standpunkt, kan komme nærmere å forstå det. Hvis man aksepterer at det er noen spenninger her som har potensial til svekke hele det politiske systemet, er spørsmålet for den som vil redusere dem ikke om Jonas Gahr Støre synes Arbeiderpartiets innvandringspolitikk er «streng, men rettferdig» – det er om folk som er bekymret for raske demografiske endringer eller for vekst i salafistiske tendenser hos norsk-muslimsk ungdom, blir beroliget. Og spørsmålet er ikke om Sylvi Listhaug selv synes hun er inkluderende: Det er om minoriteter i landet, muslimer i landet vårt faktisk får opplevelsen av at det strekkes ut en hånd, og at de inviteres med inn.

Det er det vi må lykkes med. Men det er forutsigbart at mange i stedet vil lese denne teksten slik: Veik, ullen, ute av stand til å ta stilling til vår tids store politiske konflikt: Det vi trenger nå, er ikke mer forståelse, det er så allikevel umulig, men en strammere innvandringspolitikk (jeg er enig) som gir mindre problemer i fremtiden, vil noen si, mens andre vil si at det vi trenger nå ikke er forståelse, men kamp mot den fremvoksende etnonasjonalismen (jeg er enig i det også).

Og uten en vilje til de-eskalering, blir det heller ingen avspenning. Og lykkes vi ikke med avspenning, blir det også vanskeligere både å få brede politiske flertall for en strammere innvandringspolitikk, og å få en for minoriteter mindre fremmedgjørende politisk debatt. Da vil konflikten kunne vokse, og vi har lite annet å gjøre enn å vente bekymret på neste undersøkelse fra Chatham House. Til sist vil den komme og vise et flertall mot muslimsk innvandring også i Norge.

Og hva gjør vi da?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden