Debatt

Mye forvirring om dekoloniseringsideologien

Bilde: Wikipedia

Den vitenskapelige holdningen som er anerkjent i Vesten i dag, tillater naturligvis at teorier, synspunkter og teknologier fra andre kulturer og etnisiteter tas på alvor.

Vi som motsetter oss ideen om å dekolonisere vitenskapene, beskyldes for en innelukket konservatisme som bør være fremmed for universitetene.

En slik anklage fremføres i et innlegg i Aftenposten 11. september. Rektorene ved UiB, UiT, NMBU og NTNU skriver: «Vi må aldri slutte å utfordre eksisterende sannheter, søke nye vitenskapelige metoder eller ha et vedvarende kritisk kunnskapssyn.»

Det er en ukontroversiell oppfordring som ikke berører kravet om dekolonisering. Det handler ikke der om velkjent akademisk åpenhet, men om å inkorporere i vitenskapene synspunkter og perspektiver ut fra politiske hensyn.

Kan det være tvil om at det utgjør en trussel mot universitetets integritet?

Men mer forvirring gjør seg gjeldende. Idéhistorikeren Dag Herbjørnsrud har i flere artikler gjort seg til talsmann for et program som han misvisende knytter til dekolonisering. Han ønsker «mer balanse» i akademiske fremstillinger, noe som betyr at ikke-vestlige kilder til moderne vitenskap og ikke-vestlige bidrag i nyere tid må fremheves bedre.

Her handler det om en bedre forståelse av basis for de vitenskaper som i dag er godt etablert på verdens universiteter.

I sin siste artikkel i Khrono skriver han:

«Det nye tallsystemet ble importert og overført fra den indiske matematikeren Brahmahupta (600-t.). Europas viktigste pensumbok i medisin ble skrevet av persiske Ibn Sina (Avicenna). Den vitenskapelige og eksperimentelle metode ble formulert av Al-Haitham (Alhazen) Og den som forente Aristoteles med den monoteistiske lære, var Ibn Rushd (Averroes).»

Dette er sikkert ukjent for mange. Hvem kan kan ha noe imot at Herbjørnsrud utbrer slik kunnskap? At indiske Satyendra Nath Bose bidro til kvantefysikken, er også ukjent for de fleste. Det er ikke kontroversielt å gjøre oppmerksom på det heller.

Her handler det om en bedre forståelse av basis for de vitenskaper som i dag er godt etablert på verdens universiteter. Det har ingenting å gjøre med dekoloniserings-programmet, slik det uttrykkes i den famøse SAIH-resolusjonen. Der handler det om en omfattende, nyskapende prosess som tar inn over seg andre kulturers forståelsesformer (epistemologier). Åpenbart kan det ikke da handle om forståelse som allerede er inkorporert i dagens vitenskaper. Det er det Herbjørnsrud skriver om.

Det er kjernen i den ideologien vi har gått imot.

Den vitenskapelige holdningen som er anerkjent i Vesten i dag, tillater naturligvis at teorier, synspunkter og teknologier fra andre kulturer og etnisiteter tas på alvor. Derfor har man ikke a priori forkastet den østasiatiske akupunkturen. Den er omdiskutert, men ikke forkastet fordi den ikke utviklet i Vesten.

En vitenskapelig holdning tillater – men krever ikke – at alt fremmedartet diskuteres og evalueres på lik linje med mer velkjente teorier og synspunkter.

Det den vitenskapelig holdningen ikke tillater, er at man likestiller teorier, synspunkter og teknologier fordi de stammer fra andre kulturer og etnisiteter. Og fordi disse har vært undertrykt av kolonimakter. Det er kjernen i den ideologien vi har gått imot.

Finnes ulike kriterier for vitenskapelighet? Det er en velkjent problemstilling i vitenskapsfilosofi. Den går tilbake til nykantianismen på slutten av 1800-tallet. Skillet mellom naturvitenskap og kulturvitenskap har stått sentralt.

Tolkning av tekster, intensjonsfylte objekter, er noe annet enn tolkning av naturgitte data. Senere har man diskutert særegenheter ved samfunnsvitenskapene, knyttet til f.eks. deltakende observasjon og andre kvalitative metoder.

Antakelig må også dette dekoloniseres.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden