Leder

Mye skrik – lite ull

100 dager med ny regjering har i hvert fall vist at politikk ikke alltid handler om de store pengene. Men en ny regjering må vise at den skifter ut mer enn fargene på de mange utredningenes forsider.

100 dager med ny regjering har i hvert fall vist at politikk ikke alltid handler om de store pengene. Men en ny regjering må vise at den skifter ut mer enn fargene på de mange utredningenes forsider.

Det er 100 dager siden Høyre-Frp-regjeringen inntok regjeringskontorene. Her skulle feies, børstes og kostes rødgrønt støv ut av kriker og kroker. Pipa skulle få en annen låt, det skulle bli nye løsninger og bedre ideer. Eller var det omvendt.

De små vippepartiene
Selv må jeg innrømme at jeg var en av dem som ikke synes det var helt upassende å brøle et aldri så lite “morna, Jens” på valgnatten. Mitt eget parti, Venstre, har i åtte år har vært låst i politikkens mest frustrerende posisjon – et lite opposisjonsparti som har stanget hodet i en ultra-arrogant, selvbevisst rødgrønn flertallsvegg. I løpet av åtte år har vel Venstre fått gjennomslag for én fattigslig liten sak i Stortinget, nemlig at det ikke er greit å drive uanmeldte narkorazziaer med hund i skolen. En prinsipielt viktig sak, men ikke akkurat god betaling for åtte års slit.

Etter mange, lange dager i Nydalen valgte altså Venstre og Kristelig Folkeparti å stå utenfor regjeringssamarbeidet. Med en omfattende avtale i bunn satset de heller på å være støttepartier. Det kan selvsagt diskuteres frem og tilbake om denne strategien gir mer eller mindre uttelling i form av gjennomslag for egne saker eller muligheter for profilering. For de to partiene var det uansett en særdeles uvant og interessant opplevelse når deres gruppemøter ble beleiret av journalister som tidligere knapt nok hadde unnet dem et nikk i vandrehallen.

De to partiene valgte uansett å stå utenfor, og outsiderne var også klare på at de valgte å henge sammen, “i stedet for å bli hengt hver for seg”, som floskelen sier. (Ja, med unntak av at denne sammenhengen ble brutt allerede i Nydalen-avtalen, da. Allerede der dannet det jo seg et flertall uten Venstre i saken om reservasjonsrett for leger.)

En plattform full av viktige satsingsområder
Etter noen intense dager på Høyres faste konferansested, Sundvolden Hotell, ble de blå lyskasterne skrudd på den 7. oktober, og regjeringsplattformen presentert. Da hadde allerede den første lekkasjen kommet: Segway skulle bli tillatt i Norge! Deretter fulgte en lengre debatt om hvorvidt det var OK å trekke fram tåpelige forbud som skulle fjernes, når man jo hadde viktigere ting å stri med som frafall i videregående skole eller bærekraftig velferdsstat.

Men uansett, plattformen ble lagt frem, og der stod det svart på hvitt at viktige satsingsområder skulle være konkurransekraft, innovasjon, kunnskap og en enklere hverdag for folk flest. I tillegg til infrastruktur, trygghet og beredskap, eldre, syke, et sosialt sikkerhetsnett, og et levende lokaldemokrati. Blant annet.

Budsjettjusteringer
Det er selvsagt lett å henge ut en ny regjering for at den ikke klarer å kaste om på budsjettene i første budsjettrunde. Fasiten på om Høyre-Frp-regjeringen klarer å flytte på mer enn småpenger, og ikke minst om de klarer dette uten at det kun handler om påplusninger, får vi ikke før i neste budsjettrunde. I denne runden fikk de to partiene lurt inn noen små skattekutt. Fjerning av arveavgiften ble prioritert høyest, men den generelle skatteprosenten på lønnsinntekt ble også satt ned med ett prosentpoeng (til 27), noe som mange vil si var en nødvendighet etter at den rødgrønne regjeringen senket selskapsskatten tilsvarende i sitt budsjettforslag.

Deretter ble det noen runder med Kristelig Venstreparti, som blant annet fikk reversert et foreslått kutt i pressestøtten, samt plusset betraktelig (og ytterligere) på samferdselsbudsjettet (les: tog og slikt). Knut Arild Hareide sa det som nok både han og Trine Skei Grande følte sterkt: “Vi har fått mer innflytelse på fire dager enn på 8 rødgrønne år”.

De store småsakenes æra
Parallellt med budsjettarbeidet skulle mediene kjøre sitt sedvanlige hardkjør for å “finne noe” på noen av de nyslåtte statsrådene. Og det var regjeringens kanskje mest usannsynlige minister – landbruksministeren fra Frp – som fikk oppleve det største presset. Sylvi Listhaug ville nemlig ikke gå ut med taushetsbelagte opplysninger om sin tidligere arbeidsgivers kundeforhold – opplysninger hun har signert på at skulle holdes konfidensielt. En interessant sak sett fra et juridisk-teknisk, og kanskje medieteoretisk, synspunkt. Men ikke akkurat en viktig sak verken for Frps kjernevelgere eller rikets fremtid.

En annen føljetong har vært striden om ostetollen. EU-minister Vidar Helgesen (H) pådro seg bonde-Venstres vrede ved å anta at Venstre mente det by-Venstre sa før valget om at endringene i tollsatsene skulle reverseres, og å plumpe ut med dette i møter med EU-representanter. Så feil kan man ta. Etter at Venstre hadde diskutert lenge og vel med Venstre, ble det klart at Venstre ikke ville støtte regjeringen i denne saken, i hvert fall ikke før konsekvensene var grundig utredet og reverseringene ble en del av en større pakke.

Slik ostetoll-saken i stor grad var en sak som handlet om Venstre, er reservasjonsrett-saken en sak som hører til Kristelig Folkeparti. Høyre har selv tidligere gått imot at fastleger skal få rett til å reservere seg mot bl. a. henvisning ved abort, det er KrF og KrF alene som har dette som sin kampsak. Det er dermed med begrenset entusiasme den nye regjeringen har måttet kjempe for og forsvare denne saken, og det er vel neppe noen vinnersak for dem.

Må levere mer enn plussord
Felles for mange av debattene som den nye regjeringen har stått i så langt, har vært at det er økonomisk ubetydelige saker. De kan være en styrke – og viser at politikk ikke alltid handler om hvem som får mest penger.

Mer problematisk er det at noen av de store debattene virker noe ugjennomtenkte og lite forberedte, som statssekretær Åmås’ litt omtrentlige bemerkninger om å kaste krim ut av innkjøpsordningen. Der man kunne startet en debatt om hvorvidt innkjøpsordningen fungerer godt, eller hvilke kriterier man skal velge bøker etter, hvordan man skal sikre at kostnadene ikke løper løpsk når stadig flere får utgitt sin bok eller lignende, blir det en krangel om hvorvidt krim er høyverdig litteratur eller ikke, og om regjeringen (og Åmås) er snobbete.

Den nye regjeringens største problem er imidlertid at den må levere mer enn høylytte krangler om småsaker. Og selv om det er bra for regjeringen at mer av debatten føres på borgerlig side av politikken, slik at de rødgrønne på den andre siden får mindre oppmerksomhet, må det komme tydelig frem at vi har fått en ny regjering i landet – og at denne, sammen med støttepartiene, danner en kontrast til den forrige, rødgrønne regjeringen.

Den nye regjeringen kan ikke bare strø om seg med plussord som “kvalitet i utdanningen”, og sette ned utvalg som skal utrede mulige endringer i den ene eller den andre loven. De må levere håndfaste og konkrete bevis på at de er en borgerlig regjering, og det må de klare med to sentrumspartier, som stritter imot på hver sine måter, som støttepartier. Det har Erna Solberg og hennes mannskap ennå ikke klart.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden