Kommentar

Myten om generasjon prestasjon

Det er ikke den befolkningsgruppen som rammes mest av psykisk sykdom, som leder an i å gjøre psykisk helse til et samfunnsproblem, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: Pixabay

Jeg begynte en stund å tro på fortellingen om at ungdom har det verre enn før, men nå er jeg ikke så sikker lenger.

Fortellingen om at ungdommen utsettes for utilbørlige krav og press, på både skolen og fritiden, har de siste årene blitt en allment akseptert sannhet her til lands. Fra flere steder, det være seg Aftenpostens Si;D-spalte eller Kongens nyttårstale, gjentas mantraet om at ungdommen driver rovdrift på seg selv, om at vi må ta et oppgjør med perfeksjonisme og om at vi uansett er gode nok. Det kan ikke være en «flink pike» igjen i landet som ikke har kjent grundig etter om hun er i ferd med å stresse seg syk.

Ikke sjelden får jeg inntrykk av at hyllesten av middelmådighet som gjerne etterfølger fordømmelsen av prestasjonsjaget, kan ha minst like negative konsekvenser. I vår var jeg i en konfirmasjonsgudstjeneste der hele forsamlingen stemte i en låt som målbar det heller tvilsomme budskapet om at man ikke burde anstrenge seg for å lykkes. Noen velmenende eksperter ser ut til å være av den oppfatning at man ikke trenger å utnytte evnene sine, men at man heller skal la være å realisere seg selv.

Reelt i USA

Selv har jeg heller ikke vært helt immun mot alle bekymrings-meldingene som utstedes på vegne av ungdommen. Tidligere i år skrev jeg en kronikk om boken The Coddling of The American Mind av Jonathan Haidt og Greg Lukianoff. På samme måte som i Norge har omfanget av selvrapporterte psykiske plager blant ungdom økt betydelig i USA de siste årene. Forfatterne diskuterer forskjellige årsaker til dette. Blant annet skylder de på popularitetskonkurranser i sosiale medier (økningen i psykiske plager starter samtidig omtrent samtidig som smarttelefonen dukket opp) og en overbeskyttende oppdragelseskultur der amerikanske barn knapt får lov til å være alene eller leke fritt lenger. Slike nye kulturelle trekk har frembragt snøfnugg-generasjonen i USA, mener de to. Spesielt overbevisende er de når de påpeker at også selvmord og selvskading er i markant økning blant amerikanske ungdommer. Dersom vi står overfor en generasjon som faktisk sliter mer enn tidligere, burde det ikke bare gi seg utslag i selvrapporterte plager, men også i slike harde fakta. I kronikken spekulerte jeg på om den samme utviklingen kunne ha gjort seg gjeldende i Norge.

Ikke likt i Norge

For Norges del finnes imidlertid ikke de harde faktaene om selvmord og selvskading. Selvmordsstatistikken gir ingen støtte for at det skal ha vært en dramatisk økning i selvmord blant ungdom i Norge de senere årene. Forekomsten av selvskading har også vært stabil de siste årene. Disse opplysningene står å lese i psykologiprofessor Ole Jacob Madsens nye bok Generasjon prestasjon. Madsen forsøker i boken å undersøke empirien bak forestillingen om at prestasjonssamfunnet tærer på ungdommens psykiske helse. Den norske Ungdata-undersøkelsen har vist stor økning av selvrapporterte psykiske problemer de siste årene. Men utviklingen gir altså ikke utslag i atferd som er umulig å bortforklare. Så lenge det ikke skjer, trenger ikke utviklingen handle om en reell økning i psykiske plager og lidelse, på tross av at spørreundersøkelser og økt etterspørsel etter psykologhjelp gir inntrykk av det. Det kan være slik at vi bare har fått nye definisjoner av og åpenhet rundt psykisk helse.

Selvoppfyllende profeti

Madsen diskuterer muligheten for at utviklingen dreier seg om en selvoppfyllende profeti. Enkelt sagt er det slik at jo mer vi snakker om et tema, desto mer begynner vi å tro på det. Jo mer det forventes av oss at vi skal ha dårlig psykisk helse, desto mer føler vi at vi har det. I så fall er det neppe lurt å ta psykisk helse inn som et fag i skolen, slik det eksisterer et stort press om å gjøre nå. Og for øvrig er det ikke den befolkningsgruppen som rammes mest av psykisk sykdom som leder an i å gjøre psykisk helse til et samfunnsproblem. Isteden er det de ressurssterke og høyt utdannede. Samtidig er det den sistnevnte gruppen som fyller opp landets psykologiske lavterskeltjenester, er Madsen inne på i boken. For eksempel viste en evaluering av tilbudet Rask psykisk helsehjelp at 45 prosent av de som oppsøkte det hadde høyere utdanning, mot 30 prosent i befolkningen. Ungdommen har alltid ment at den har det kjipt, men forskjellen i dag er at foreldregenerasjonen er enig: «Når de voksne ikke lenger ser strengt på ungdommen med moralske briller, men med et terapeutisk, medfølende blikk, så blir også avstanden i vurderingene av hvordan de egentlig har det mindre enn før», skriver Madsen.

Den gamle lukketheten

Sammenlignet med andre land er det all grunn til å tro at norsk ungdom slett ikke lever under noe urimelig forventningspress. Vi holder oss tross alt med en relativt bedagelig kultur der det i liten grad er status å jobbe flest mulig overtidstimer og der vi heller ikke gir utmerkelser til de flinkeste elevene på skolen. Det finnes grunn til å være urolig for at mye skjermtid og usunne idealer ikke er optimalt for den oppvoksende slekt, men det finnes altså ingen klare indikatorer på at den tar alvorlig skade av det.

For min egen del heller jeg mot den oppfatning at det er det den økte oppmerksomheten rundt psykisk helse som er forklaringen på at stadig flere mener at de både har psykiske problemer å rapportere om og at de burde oppsøke hjelp. Med til dette hører foreldregenerasjonens redsel for å virke lite empatisk eller ikke å ta reelle problemer på alvor. Det kan se ut som det ikke bare er fordeler med den nye åpenheten, og at det ikke bare var ulemper med den gamle lukketheten.

For ordens skyld: Jeg kom med et minimalt (ubetalt) innspill til Madsens bok og er nevnt i etterordet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden