Politikk

Myten om Nisseluelandet

Myten om nisseluelandet lever, særlig blant akademikere som Iver B. Neumann og Thomas Hylland Eriksen. Det finnes trolig ikke andre land hvor deler av eliten er så forlegne over sin egen provinsialitet, eller er så opptatt av å påpeke at de selv lever i en kulturell bakevje.

Myten om nisseluelandet lever, særlig blant akademikere som Iver B. Neumann og Thomas Hylland Eriksen. Det finnes trolig ikke andre land hvor deler av eliten er så forlegne over sin egen provinsialitet, eller er så opptatt av å påpeke at de selv lever i en kulturell bakevje.

En kortversjon av denne teksten sto på trykk i Aftenposten lørdag 5. februar.

Jeg er ingen generell tilhenger av tesen om elitenes folkeforakt, rett og slett fordi den stort sett ikke stemmer. Men i dette tilfellet er det grunn til å gjøre et unntak. Ikke bare fordi Thomas Hylland Eriksen og Iver B. Neumanns kronikk dessverre eksemplifiserer en slik folkeforakt, men også fordi den illustrerer hvorfor fenomenet finnes: Deler av den akademiske eliten synes helt systematisk å ville generalisere seg bort fra det bestemte. De er nærmest monomant opptatt av å ignorere det nasjonale til fordel for en eller annen høyere enhet, det være seg det europeiske eller universelle.   Gjennom å rive ned alle forestillinger om hva som gjør oss ”spesielle” eller ”overlegne” skal vi forstå at Norge slett ikke er en unik nasjon, at vår historie er et lappeteppe av lån og tyveri — rester fra Europa, rasket sammen med ”periferiens karakteristiske etterslep.” Resultatet av denne historien er et selvbilde preget av sneversynthet og oljesmurt arroganse, et land hvor Europa kun sees som ”en serie reisemål for norske turister, samt som kilde til forbruksvarer og kontrollert import av nødvendig arbeidskraft”, et ”ikke-sted”. Kort sagt: resultatet av beskrivelsen er myten om nisseluelandet Norge.

Problemet er ikke bare at diagnosen i seg selv er en klisjé (ikke minst i Europa-debatten!), men at den synes å bygge på en bevisst eller ubevisst tilsidesetting av det nasjonale. Hensikten blir ikke å forstå hvordan bestemte verdier formet oss, vårt selvbilde og vår tradisjon; men å rive ned alle illusjoner om at denne nasjonale identiteten består av noe annet enn kollektivt selvbedrag.

Det skjer delvis gjennom en bevisst eller ubevisst fordreining i språkbruken. La meg ta et eksempel: ”For norsk identitet blir det selvfølgelig vesentlig at odelsretten er rotnorsk (selv om den er et generelt germansk fenomen)”, skriver kronikkforfatterne og mener nok at vi skal humre over alle dem som ikke vet eller forstår at odelsretten slett ikke er en norsk oppfinnelse. Men det er jo en total fordreining! Det oppnår kronikkforfatterne ved å elegant se bort i fra forskjellen mellom å si at noe er en norsk verdi eller tradisjon (og dermed godt kan deles av andre), og å si at noe er en særnorsk verdi eller tradisjon (og dermed bare tilhører oss). Dermed har man konstruert et fiendebildet av ”noen” som tviholder på en særnasjonal tolkning, mens andre (les kronikkforfatterne) skal knuse mytene og den nasjonale illusjon.

Dette dreier seg dog ikke om semantikk, men om en konsekvent innsnevring av synsfeltet. Paradoksalt nok blinder kronikkforfatterne seg i den tro at de dermed vil se bedre. Dette innstendige og ensidige fokuset på at alt vi oppfatter som norsk egentlig er noe annet, er ikke bare en grov nedvurdering av vanlig sunn fornuft (hvem tror egentlig at likestilling er en særnorsk verdi?), men gjør at vi blir i mindre stand til å forstå vår egen historie, våre egne tradisjoner og våre egne verdier. Vi hører stadig om hvordan bunaden har sine røtter i Europa, om hvordan folkeeventyrene bygger på universelle og tilbakevendende formler, om hvordan Ibsen først kunne dikte fritt da han flyktet fra hjemlandet, om hvordan grunnloven egentlig var et resultat av opplysningstenkningen fra Europa og så videre. Dette er riktig og vesentlig, og det har vært viktige påpekninger og korrektiver til overdreven nasjonalorientert historieskrivning. Men Hylland Eriksen og Neumann kaster seg tilsynelatende i den motsatte grøft: betydningen av den nasjonale konteksten — av hvordan dette er blitt våre tradisjoner — ignoreres under den enkle henvisningen til at også andre kan vise til noe lignende. Med det virker det som man ønsker å ”avkle” den norske folkesjela, men uten å gjøre noe forsøk på å forstå den — eller se hvilke gode verdier som ligger i vår historie. At det gjøres med arroganse og spissformulerte lettvintheter gjør ikke saken bedre.

Det norske folk anklages for å være sneversynte og navlebeskuende, vårt politiske system reduseres til at ”en håndfull bygdebeboere (…) kan få landets statsminister til å forbarme seg” i samferdselssaker.   Det tidligere nasjonal-radikale prosjektet er blitt til et universal-radikalt prosjekt; nasjonalstaten skal avsløres som en konstruksjon av myter og fortellinger uten verdi. Typisk nok er den eneste sympatiske omtalen i kronikken av ”en papirløs jente født i Kaukasus”. Maria Amelie fortjener vår forståelse, men det gjør da vel vitterlig også et politisk system som har røtter mange århundrer, ja årtusener, tilbake?

Enhver nasjon har sine fortellinger og historier — sin 9. april, OL på Lillehammer eller 17. mai (barna er våre våpen) — men disse historiene, de kollektive minnene, er ikke vilkårlige eller uviktige; de kan ikke reduseres til avskygninger av noe annet og større. Å forstå Norge er å forstå at disse mytene ikke er biprodukter fra resten av verden, men verdier og tradisjoner som er blitt våre egne. De lever, påvirker oss og binder oss sammen som nordmenn.

Man kunne lett snudd historiefortellingen hos Hylland Eriksen og Neumann. Det finnes trolig ikke mange andre land hvor deler av eliten er så opptatt av hva de der ute gjør, er så forlegne over sin egen provinsialitet, eller er så opptatt av å påpeke at de selv lever i et kulturelt bakvendtland hvor Europa er et ”ikke-sted”. Sannheten er at selv om historien om nisseluelandet, som alle myter, har noe sant i seg, er det like fullt en myte. Norge er et av verdens mest åpne samfunn. Vi har alltid søkt utover — fra vikingene til handelsflåten til oljeindustrien. Men vi har gjort det med stolthet og forståelse av hva som er vårt eller er blitt vårt — som jærbu og europeer.

Dét burde Hylland Eriksen og Neumann skrive en rapport om og forsøke å forstå.

  • Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er stortingsrepresentant for Høyre og samfunnsredaktør i Minerva.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden