Fra papirutgaven

Myter og sannhet fra venstre til høyre

Bilde: Adam Jacobs/ Wikimedia Commons / CC BY 2.0

Jordan Peterson har åpnet opp en samtale om venstresidens spirituelle dogmer. Kan konservatismen bli den nye eksistensielle frelsen?

Den britiske psykoanalytikeren Stephen Grosz skriver i boken Fortellinger fra livet om en ung kvinne som har utviklet en spesiell paranoia. Hun fantaserer om at det vil skje henne noe alvorlig idet hun låser seg inn i London-leiligheten hun bor i. Kanskje står det en morder på andre siden av døren, klar til å forgripe seg på henne og senere kappe henne i småbiter. Eller kanskje har terrorister plantet en bombe som går av idet hun vrir om nøkkelen. Uansett er hun redd noe grusomt vil skje henne, og denne frykten opptar henne så mye at det går ut over hennes evne til å fungere i hverdagen.

I løpet av den terapeutiske prosessen kommer kvinnen gradvis til en erkjennelse av hvor ensom hun føler seg, og hvor vondt det er å ikke vite om hun betyr noe for andre eller ikke. Hun lever alene, uten nære relasjoner, uten noen å komme hjem til. Hun lengter til barndommen da det alltid var noen som ventet på henne hjemme. Nå, som voksen, er alt hun kommer hjem til en kvelende tomhet. Som et forsvar mot tomheten har hun utviklet paranoide forestillinger om at noe kan skje henne. En morder eller terrorist som legger ondsinnede planer tillegger i det minste hennes eksistens en viss betydning. Gradvis innrømmer hun for seg selv at det at noen ville henne noe vondt i det minste er bedre enn at ingen bryr seg i det hele tatt. Til grunn for de paranoide forestillingene hennes ligger ønsket om å bli sett, å bety noe for andre, å oppleve større mening og kraft enn det karriere og storbyliv kunne gi henne.

Fortellingen om kvinnen slutter like brått som den starter. Vi får ikke vite hva hun gjør med innsikten hun får gjennom samtalene med Grosz. Kanskje flytter hun til et mindre sted. Kanskje flytter hun hjem, til barndommens trakter, til aldrende foreldre og til gater og postnumre hun kjenner. Kanskje søker hun utover, finner andre som lengter etter tilhørighet, kanskje starter hun sin egen familie og blir sitt eget anker der hun er. Kanskje jobber hun mindre, eller bytter til et annet selskap. Kanskje reiser hun mer, leser mer, eller starter med tango. Erkjennelsen av tomheten gir henne valgmuligheter som før var usynlige for henne. Frykten pekte mot et problem hun kanskje ikke ellers hadde vedkjent seg. Kanskje ble psykens absurde forsvar hennes eksistensielle redning.

INTELLEKTUELL SPLITTELSE

Tradisjonelt har eksistensiell angst blitt behandlet av venstresidens tenkere. De franske eksistensialistene med Jean Paul Sartre i spissen frigjorde en hel generasjon fra rollene de var tildelt i samfunnet de var født inn i, ved å påpeke at individet først og fremst er alene, og at alle sosiale bindinger er midlertidige av natur, og kanskje aldri helt sanne. I hvert fall ikke like sanne som relasjonen en person kan ha til seg selv, som et alt eller et ingenting.

Høyresiden eller de konservative tenkerne ble på samme tid ansett som forsvarere av institusjonene som ordner samfunnet, heller enn som forsvarere av det individuelle livsuttrykk. Sjeldent har dette blitt tydeligere eksemplifisert enn i debattene mellom Gore Vidal og William F. Buckley i forkant av det amerikanske presidentvalget i 1968 – foreviget i dokumentaren The Best of Enemies.

Vidal, som var homofil, og således identifiserte seg med alle som står på utsiden av de ordnete samfunnsstrukturene, ønsket ingenting mer enn å rive ned de konservatives verdenssyn. Buckley, på sin side en dypt troende katolikk, så Vidal som en opprører uten evne til å holde noe hellig. I spydige ordskifter hisset de hverandre opp. Til slutt virket venstre- og høyresiden så uforenlige at man måtte velge side, jo før jo heller, for å ha en sjanse til å fortsette å leve og tenke uten smertelig intellektuell splittelse.

EKSISTENSIALISME OG VENSTRESIDEN

Venstresiden hadde lenge de mest frigjorte stemmene i debatten. Selv da sosialismens bekmørke bakside var tydeligere enn noen gang før, under den kalde krigen, holdt eksistensialistiske tenkere seg til en fundamentalistisk antikapitalistisk og sosialistisk ideologi. Individer var frie kun dersom de gjorde opprør mot det etablerte, og ufrie i det øyeblikket de godtok de rollene som ble tildelt dem av samfunnet.

Dermed var det naturligvis venstresiden man søkte til når man hadde eksistensielle kvaler. Med sekstiåtternes demonstrasjoner og hippienes blomsterliv ble spiritualitet, mytologi og identitetsopprør venstresidens svar på høyresidens etablerte religiøsitet. Sentralt sto viljen til å velge selv, og et moralsk ansvar overfor dem som falt utenfor de institusjonene samfunnet var tuftet på.

På 60- og 70-tallet vokste eksistensialistisk psykologi frem som en egen sjanger innenfor psykoterapifeltet. De eksistensialistiske terapeutene var særlig opptatt av å adressere de store, underliggende temaene som pasientene gjerne selv unnlot å snakke om.

Forgjengelighet, utilstrekkelighet, guddommelighet og kjærlighet var alle temaer som nå fikk større plass i den terapeutiske prosessen. Sentralt var menneskets søken etter mening, i en verden som stod tom igjen etter to verdenskriger –  en verden der religion ikke lenger fylte rollen som meningsgiver og autoritet i enkeltmenneskets virkelighet.

I boken Myter og identitet skriver psykologen Rollo May om hvordan det moderne samfunnet har mistet sine myter av syne. Han skildrer en kultur der rotløshet, rastløshet og eksistensiell tomhet er virkeligheten for mange, og han mener at dette skyldes at vi ikke lenger er enige om fortellingene om hvem vi er og hvorfor vi er her. I boken trekker han linjer fra de gamle greske dramaene til moderne litteratur, og beskriver hvordan fortellingene dreier seg om de samme arketypene, de samme krisene, og de samme valgene. Slik er det ved å gjenoppdage mytene som menneskeheten til alle tider har fortalt om seg selv, at vi kan gjenfinne vår tilhørighet og identitet.

May oppsummerer mytenes bidrag under fire punkter. Først og fremst gir mytene en følelse av personlig identitet, som svar på spørsmålet ”hvem er jeg?”. Videre gjør mytene fellesskapsfølelse mulig, fordi de så ofte vektlegger tilhørighet og opphav. I tillegg underbygger mytene våre etiske verdier, ved å løfte frem moralske dilemmaer som karakterene møter. Helt til slutt hevder May at mytologi er en måte å beskrive skapelsesmysteriet på, ikke bare når det gjelder klodens opprinnelse, men starten for alt nytt, enten det er innovasjon innen forskning, eller inspirasjon som bringer frem nye kunstverk eller romaner. Løsningen for det moderne mennesket ligger dermed i å gjenkjenne samtidens og fremtidens myter, og innordne livet etter dem.

Men hva er mytene vi lever etter nå? Hva er det vi forteller hverandre, gjennom filmer, bøker og avisoverskrifter? Den russiske forfatteren Maria Stepanova skrev i artikkelen The Haunted House – Contemporary Russia between past and past om hvordan popkulturens idé om fremtiden forandret seg på starten av totusentallet. Der fremtiden tidligere hadde vært et utopisk teknologisk paradis, med flyvende joggesko og tabletter i stedet for måltider, forandret bildet seg til en dystopisk katastrofefremtid, der den ene katastrofen etter den andre utslettet alt liv, eller i det minste nesten alt.

Fremtiden som sekstiåtterne tryllet frem med sin opprørske spirituelle søken ble ikke så lys og blomstrende som de hadde håpet på. Klimakriser, massearbeidsledighet, massemigrasjon og realpolitiske kriser kaster lange skygger over fremtiden vi ser for oss. Da Brexit-minister David Davies tidligere i år skulle forsøke å roe ned stemningen rundt britenes EU-utmeldelse, sa han at utmeldelsen ikke vil bringe noen dystopisk Mad Max-virkelighet med seg. Referansen var til katastrofefilmene der samfunnet kollapser, og kun hevnlysten overlever. Kanskje uten å vite det, grep Davies fatt i en av mytene vi forteller om samtiden og fremtiden. For det er kanskje ikke så lett å avvise den, når idéen om fremtidig kollaps har tatt rot i vår felles historie.

MYTOLOGIENS KONSERVERENDE NATUR  

Men myter er ikke bare felles fortellinger som vi griper til når krisen inntreffer. De er også deler av vår menneskelighet som vi kan lære av, før katastrofen inntreffer. Det er dette Jordan Peterson formidler til sitt stadig voksende publikum. Når han foreleser om kulturkriger, totalitære ideologiers grusomheter og verdien av ytringsfrihet, bygger budskapet på en fortelling som går igjen i mytologi fra alle verdens kulturer – nemlig heltens kamp mot dragen, eller, i Petersons fortolking: kampen mellom orden og kaos.

De siste årene har han også basert sin kritikk av det han kaller den radikale venstresiden på innsikter fra de gamle mytene. Kanskje er det mytenes dype sannhet som gjør ham så urokkelig i sin overbevisning om at venstresidens kulturelle dominans ikke bringer annet enn kaos med seg?

I boken 12 Rules for Life: An Antidote to Chaos har Peterson basert rådene på myter fra alle verdens kulturer. I sin første bok, Maps of Meaning, presenterte han disse mytene og fortolkninger av dem. Den nye boken er ment å være mer tilgjengelig enn den første, men det filosofiske utgangspunktet er det samme – det er menneskenes fortelling om seg selv som til syvende og sist bestemmer hvilke liv de ender opp med å leve. Kun ved å forankre hver dag, hver uke, hvert år i en større fortelling om oss selv, kan vi utnytte det enorme potensialet som mennesker er utstyrt med.

Det kan virke som om høyresidens og venstresidens intellektuelle tenkere møtes nettopp her – omsluttet av kraften fra fortellingene vi skaper om oss selv. For verken sosialistene eller de liberalkonservative har råd til å la være å adressere eksistensens store kvaler. Som Rollo May skriver i Myter og identitet: ”Enten eksistensens mening bare er det vi kan tilføre livet ved våre egen karakterstyrke, som Sartre hevdet, eller om det finnes en mening vi trenger å oppdage, som Kierkegaard forfektet, blir resultatet det samme: Mytene er vår måte å finne denne meningen og betydningen på.”

Peterson har truffet en nerve blant unge menn og kvinner som leter etter mening i livet. Unge mennesker som lengter etter tilhørighet, mening, og et narrativ som gir styrke til å stå i det kaoset som verden er.  Dette er en meningsfullhet som venstresiden ikke lenger klarer å levere, etter at opprøret som preget sekstiåtterne for lengst har stagnert og blitt til dogmer fundert ikke på varige sannheter, men midlertidige følelser av selvgodhet og selvrettferdighet.

Kampen mot dragen har utspilt seg på venstresiden. Men kan konservatismen fortelle en historie som gir mening til livene våre igjen? Om ansvar, selvstendighet, frihet og ro? Som gir oss fotfeste i våre egne liv, uten paranoide katastrofetanker og dystopiske fremtidsscnearier? Peterson synes å mene det. Og med mytologien som sverd, hisser han gamle og nye sosialister til kamp.

Slik har liberalkonservatismen fått en ny kriger på laget. Peterson formidler at ethvert menneske har ansvar først og fremst for seg selv. At endring starter hos den enkelte. Og at venstresiden har bygget en ideologi på det motsatte – ansvarsfraskrivelse og rettighetstenkning, heller enn ansvar og plikter. Kan konservatismen bli den nye eksistensielle frelsen? Vel, den fortellingen haster det i få fall å få skrevet. For venstresiden har for lengst lagt ned sverdet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden