Kommentar

Myter om bistand

Bilde: Pernille Bærendtsen, Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic

Civita lanserer i morges et notat fra en tidligere fagdirektør i UD som viser at bistandens effekt ikke står i forhold til de 35 milliardene som årlig brukes til formålet.

I dag presenterer Civita et langt notat – 44 sider, på et frokostmøte. Svein Dale gjendriver det han mener er myter om bistanden. Han konsentrerer seg om Afrika sør for Sahara, som har vært mottaker av mesteparten av Norges bistand.

Dale er ingen perifer deltaker i denne debatten, men var inntil i fjor vår fagdirektør for utviklingspolitikk i Utenriksdepartementet.

Dale tegner det store bildet, der bistanden ikke har lyktes, eller i høyden i svært begrenset grad, på tross av at man ved å sette sammen en rekke små bilder – vellykkede enkeltprosjekter, kan komme til en langt mer positiv konklusjon. Dette er vel kjent fra bistandsdebatten og kalles mikro-makro-paradokset. Dale er indirekte inne på dette flere ganger.

Hvordan oppstår dette paradokset? En viktig grunn er at bistand innebærer at mottakernes myndigheter kan flytte ressurser, eller gir dem rom for å være ineffektive eller mindre opptatt av sine innbyggeres velferd.

Satt på spissen gir bistand til helse og utdanning rom for presidenten til å kjøpe seg sin egen jumbojet og flere våpen, eller gi privilegier til medlemmer av sin egen etniske gruppe.

Dale skriver om store private aktører som Gates-stiftelsen (som også har støttet Civitas arbeid innen bistandspolitikk). Prosjektene disse står bak fremheves ofte som vellykkede, men det er altså gjerne i mikro:

«Det er ingenting som tyder på at disse har funnet en oppskrift som nå endelig og permanent vil akselerere utviklingen i fattige land. Tvert imot kan det hevdes at disse store fondene i enda større grad enn før tar over oppgaver som politikere i utviklingslandene for lengst selv burde tatt ansvar for og gir dem enda flere muligheter til å skygge unna det ansvaret som egentlig påhviler dem selv, og til å hente ut personlig utbytte på veien.»

Veksten øker ikke

Dale poengterer at i bistandens barndom på 1950-tallet var målet økonomisk vekst. Men det har vist seg svært vanskelig å påvise noen slik effekt, i hvert fall av betydning. Jeg gjorde selv en gjennomgang av forskningen på dette i 2013 (som også inneholder en drøfting av hvorfor bistanden fortsetter ufortrødent).

Dale viser først til den voldsomme suksessen i Sør-Korea, som tidlig gjorde seg uavhengig av bistand, og stagnasjonen i Tanzania, en evig bistandsfavoritt, og skriver så om det store bildet:

«En nylig litteraturstudie fra Magnus Hatlebakk ved CMI bekrefter det eksemplet med Tanzania og Korea antyder. Økonomisk forskning har ikke kunnet påvise noen entydig positiv sammenheng mellom bistand og økonomisk vekst. Det finnes studier som indikerer en slik positiv sammenheng, men det finnes også mange som peker i motsatt retning.»

I oppsummeringen er Dale enda tydeligere: «Det er ikke belegg i fagøkonomisk litteratur for å hevde at bistand skaper økonomisk vekst.»

Da finner vi på et nytt begrep

Når vekstmålet har vist seg vanskelig å nå, endres suksesskriteriet. Dalen peker på at bistanden nå skal være katalytisk.

«Erfaringer og retningen på internasjonal bistandsdebatt har gjort at mange givere, ikke minst Norge, har dempet retorikken og nå sier at bistanden i seg selv ikke kan skape utvikling. Hvis den derimot brukes katalytisk og målrettet, så kan den utløse andre, større og mer varige finansstrømmer og prosesser som fremmer vekst og utvikling.»

Men dette nye begrepet kan gjerne brukes til å tilsløre at målene ikke nås – Dale kaller det et røykteppe:

«De fleste av de innsatsene som nå omtales som katalytiske, har man imidlertid prøvd før med samme begrunnelse, men uten et så flott navn, og det er ingenting som tyder på at vi nå i større grad enn før faktisk har funnet de riktige knappene å trykke på eller at det overhodet finnes slike knapper.»

I tillegg til å slutte å måle suksess som økonomisk vekst, gjøres måloppfyllelsen vagere:

«Ordet bidrar er viktig her. Det betyr at bistanden ikke får skylden om noe går galt, men den har alltid noe av æren når det går bra. Hvor mye bistanden bidrar med i forhold til andre faktorer sies det vanligvis lite om.»

Godt styresett er hjemavlet

Fokus på det katalytiske kan også gjøre det lett å se bort fra alle de faktorene som er nødvendige for å få til utvikling, men som donorene har svært liten kontroll over:

«Et viktig punkt er også at institusjoner og rammeverk bare blir så gode som politikerne ønsker å gjøre dem. Så lenge makthaverne i mange land ikke ser det som tjenlig å utvikle bedre styresett i form av et altfor uavhengig rettsvesen, for mye pressefrihet og et statistikkbyrå som dokumenterer ulik fordeling av godene i samfunnet, fordi dette svekker sentralmakten, får ikke institusjonene vi bidrar til å styrke, rom til å utøve sine funksjoner i henhold til lover og regler.»

Dette henspeiler på et annet paradoks i bistandsdebatten: Land med godt styresett og institusjoner oppnår gjerne god økonomisk utvikling uten bistand utenfra. I land som mangler dette, har bistanden ingen eller liten permanent effekt. Løsningen, også for Norge, har blitt å gi bistand til godt styresett og institusjonsbygging. Men dette er svært vanskelig å fjernstyre utenfra:

«Det er fint lite av dette som har gitt resultater i form av varig velfungerende institusjoner. (…) En rapport fra den norske Riksrevisjonen fra 2015 viser at selv om Norge i mange år hadde styresett og ant-korrupsjon som hovedinnsatsområde i bistanden, så finnes det ingen strategi for dette og heller ikke særlig med resultater å vise til.»

Men likevel ingen avvikling

Det hadde vært flott om Dale, da han faktisk satt på innsiden, kunne ha påpekt at keiseren ikke har klær på. Men det ville nok være litt mye forlangt av en byråkrat. Så da blir min fremste innvending at Dale blir litt uklar når han skal konkludere. Tidligere i notatet skriver han:

«Vi har ventet på forløsningen i Afrika sør for Sahara siden tidlig på 1950-tallet. Hvor mye lenger skal vi vente på at dette ingeniørprosjektet vårt skal bære frukter?»

Men helt på slutten forsikrer han om at han ikke mener at bistanden bør avvikles, selv om den bør nedskaleres. Han vil avgrense den:

«Vår rolle bør i hovedsak være begrenset til å gi humanitær bistand og til så godt vi kan å påvirke politikerne i fattige og nødstedte land til å gjøre en innsats for sine egne borgere.»

Men denne avgrensningen er ikke helhjertet. Han trekker også frem at Norge bør gi bistand fordi det kjøper oss internasjonal innflytelse. Og litt tidligere har han skrevet at:

«Kostnadene for behandling av f.eks. HIV/AIDS, malaria og tuberkulose er synkende, men en rekke land har stadig ikke råd til eller vil ikke prioritere slike tiltak for befolkningen.  (…) Når landets regjering ikke stiller opp i tilstrekkelig grad, er det derfor vel verdt å bruke bistand på utdanning av god kvalitet.»

Det er nesten så man kan mistenke at Dale mener at siden vi har ventet på forløsningen siden 1950-tallet, så kan vi alltids vente femti år til, og fortsette å fylle den funksjonen som lokale politikere ikke prioriterer, nemlig å sørge for at befolkningens grunnleggende behov dekkes.

Et stadig mer diktatorisk Tanzania holder sine egne innbyggere som gisler. Det har landets ledere gjort stort sett siden uavhengigheten. Hvor lenge skal norske skattebetalere betale løsepengene?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden