Nå går alt så meget bedre, gjør det ikke?

BOKESSAY: Jeg vil gjerne tro på Helge Ole Bergesens terapeutiske blikk på alle menneskelige problemer. Men troen på mennesket som utelukkende godt, virker for konservative som en utopi.

Publisert   Sist oppdatert

BOKESSAY: Jeg vil gjerne tro på Helge Ole Bergesens terapeutiske blikk på alle menneskelige problemer. Men troen på mennesket som utelukkende godt, virker for konservative som en utopi.

The joy of killing! The joy of seeing killing done – these are traits of the human race at large. – M. Twain

Farvel Machiavelli:

Politisk makt fra frykt til anstendighet

Helge Ole Bergesen

Scandinavian Academic Press/Spartacus, 2014

Helge Ole Bergesen har skrevet en svært god bok med grundige analyser og et levende tilgjengelig språk. Det er lett å sympatisere med konklusjonene hans: At verden, på tross av stadige dommedagsprofetier fra ulikt hold, har blitt et langt bedre sted å leve enn for noen tiår tilbake.

Bergesen presenterer et syn som utmerket kan diskuteres. Fra tid til annen dukker det opp debattbøker av høy kvalitet og integritet som man allikevel kan ha innvendinger mot uten at boken av den grunn blir mindre ”sann” eller presentabel.

På den ene siden sympatiserer jeg stort – og er langt på vei enig – i Bergesens prosjekt, som er å vise til at verden blir stadig bedre, grunnet tyrannifall, økonomisk globalisering, menneskerettigheter og demokrati. Det er liten tvil om at det liberale sivile, teknologiske og politiske prosjektet er et enestående verktøy for et globalt moraldannende kretsløp som har gitt den moderne verden en helt ny og bedre karakter enn noensinne. På den annen side er jeg noe skeptisk til deler av det liberale og sosialdemokratiske utsyn: Det terapeutiske blikk på alle menneskelige problemer. I fredelige vestlige samfunn forestiller vi oss å leve i «den beste av alle verdener», omtrent slik Leibnitz uttrykte det, så vil ikke alle bli som oss? Jeg er altså en mer tilbakeholden optimist på klodens og menneskehetens vegne, simpelthen fordi jeg tror at fremtiden kan by på store og lite hyggelige overraskelser. Som både Kant og den liberale Isaiah Berlin har antydet: Alle hus ville vært skjeve om mennesket hadde vært bygningsmateriale.

Både det optimistiske og det pessimistiske narrativ har en plass i det store historiebildet. Dette bokessayet kan derfor betraktes som et supplement, like mye som en kommentar til Bergesens gode og rikt fasetterte historie. Et slags svirelag mellom optimisten og pessimisten, hvor pessimisten ser besvær i alle muligheter og optimisten ser muligheter i alle besvær, for å parafrasere Churchill.
Både det optimistiske og det pessimistiske narrativ har en plass i det store historiebildet. Dette bokessayet kan derfor betraktes som et supplement, like mye som en kommentar til Bergesens gode og rikt fasetterte historie. Et slags svirelag mellom optimisten og pessimisten, hvor pessimisten ser besvær i alle muligheter og optimisten ser muligheter i alle besvær, for å parafrasere Churchill.

Både det optimistiske og det pessimistiske narrativ har en plass i det store historiebildet. Dette bokessayet kan derfor betraktes som et supplement, like mye som en kommentar til Bergesens gode og rikt fasetterte historie. Et slags svirelag mellom optimisten og pessimisten, hvor pessimisten ser besvær i alle muligheter og optimisten ser muligheter i alle besvær, for å parafrasere Churchill.

Mange ønsker å male et bilde av et Europa på sammenbruddets rand. Derfor er Bergesens bok så viktig. Frykt er kvelende og et livsfarlig demagogisk verktøy, men frykt er ikke entydig galt (for vi har en del å frykte). Det er ikke nødvendigvis alltid slik at den som stirrer ned i avgrunnen vil oppleve at avgrunnen stirrer tilbake, men snarere slik at man hopper over den og fortsetter på den andre siden. Eller bekjemper den med hard lut.

Hva er realisme?

Bergesen forteller oss på grundig vis, med ord, kilder (særlig evolusjonspsykologen Steven Pinker) og grafer at antallet borgerkriger og antallet drepte i konflikt og krig har gått drastisk ned i vår tid. Årsaksforklaringene er sammensatte. Bergesen drøfter disse inngående, men trekker allikevel entydig positive konklusjoner: ”Det store flertallet av statene i vår del av verden inngår nå i et sikkerhetsfellesskap hvor krig er blitt utenkelig – en spektakulær endring uten sidestykke i militærhistorien.” Samtidig reserverer Bergesen seg til en viss grad fra det som er noe uavklart i boken, nemlig den menneskelige faktor:

Om mennesket er blitt mindre krigersk, får være et åpent spørsmål, men at menneskesamfunnet i vår tid er langt mindre preget av krig og krigsfrykt enn bare for et par generasjoner siden, kan det neppe være tvil om, til tross for alvorlige tilbakefall som Irak, Syria og Ukraina. Vår grunnholdning til krig og fred har gått gjennom en historisk transformasjon. Krig er riktignok et eldgammelt fenomen som har vist seg vanskelig å avskaffe, men fred har vist seg å være en livskraftig moderne oppfinnelse.

Steven Pinker er en omdiskutert forsker som jeg selv har benyttet i noen sammenhenger. En av hans argeste kritikere er filosofen og forfatteren John Gray. Jeg synes det er verdt å lytte til hans innvendinger.

Pinker mente den gang (det virker mindre sannsynlig at han mener det samme nå) at mennesker er grunnleggende voldelige

For det første mener Gray at Pinker er metodologisk forvirrende. Pinker ble kjendis etter publiseringen av boka The Blank Slate, hvis hovedbudskap var et angrep på arven etter Rousseau og ideen om det gode og uendelig formbare mennesket. Pinker mente den gang (det virker mindre sannsynlig at han mener det samme nå) at mennesker er grunnleggende voldelige, omtrent slik Freud og andre psykologer har hevdet. Særlig vektla Pinker det faktum at før-moderne samfunn var ekstremt brutale, noe som brøt med forestillinger om den fredelige naturtilstanden og andre ”liberale” ønsketekninger. Boka fikk masse kjeft av venstresiden for å være darwinistisk, predeterminerende og reaksjonær, på linje med programmet Hjernevask her hjemme.

Gray mener at Pinker har snudd minst 180 grader i sin nye bok, The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined, og at det ikke henger på greip. Her viser Pinker til at verden blir stadig bedre og fredeligere og at menneskenaturen tilsynelatende synergerer med denne utviklingen. Kort sagt: Menneskenaturen foredles etter evolusjonære linjer i takt med et stadig fredeligere habitat, og har gjort det fortløpende i forlengelsen av opplysningsprosjektet.

Videre mener Gray at Pinker ignorerer det faktum at mange av opplysningstenkerne var doktrinært anti-liberale, hvorav noen tok til orde for storskalert bruk av politisk vold, fra Jakobinerne til Marx og Engels: ”Tanker om at en ny verden kan konstrueres gjennom rasjonell bruk av makt er også i høy grad moderne ideer: revolusjonær krig og pedagogisk terror inngår i en innflytelsesrik tradisjon for radikal opplysningstenkning.” Avdramatisering av denne tradisjonen er ekstremt viktig for Pinker, mener Gray. Evolusjonær psykologi er i sin spede begynnelse, og mye av det som regnes for kunnskap i faget er ikke annet enn spekulasjoner – eller verre, hevder Gray ganske foraktfullt. Og har han ikke litt rett?

Forsøk på å overføre evolusjonsteorier på det sosiale og kulturelle, og enda verre: politisk teori, har mildest sagt hatt blandet suksess.  Siden ingen mekanisme i samfunnet kan sammenlignes med naturlig utvalg i biologi, har det blitt produsert en rekke villedende metaforer, der sosiale systemer feilaktig tolkes som levende organismer. ”Faktisk, hvis det er noe av substans som er avledet fra et evolusjonært syn på menneskesinnet, må det være utholdenhet av ufornuft,” skriver Gray i Prospect (21.9.11).

Vestlige ledere tror ikke riktig på at det onde finnes som en permanent bestanddel av menneskelivet, mener Gray, og skriver i The Guardian (oversatt til norsk i Klassekampen):

Dermed forkaster de en av den vestlige religionens sentrale innsikter, som også finnes i de greske tragediene og i verker av romerske historikere: Destruktive konflikter er rotfestet i en brist hos mennesket selv. I denne forståelsen er det onde en tilbøyelighet til destruktiv og selvdestruktiv atferd, som er universell. Moralens grenser er til for å stagge denne medfødte bristen. Men moralen er bare et skrøpelig kunstgrep som jevnlig bryter sammen. Å forholde seg realistisk til det onde må derfor innebære en aksept av at det aldri vil forsvinne. Hvor de enn plasserer seg i det politiske spektrumet, bekjenner alle lederne våre seg til en eller annen versjon av den framtidsoptimistiske liberalismen: At den menneskelige sivilisasjonen skrider framover mot en framtid der de verste formene for destruktivitet vil være et overstått stadium. Ifølge dette synspunktet er ondskap, hvis det i det hele tatt finnes, ikke en innebygget menneskelig feil, men et produkt av defekte sosiale institusjoner som med tida kan forbedres.

Den kalde krigen og Machiavelli?

”Det har vært fred mellom verdens stormakter i over 60 år”, skriver Bergesen. Ja, takk og pris for det, men hva er årsaken til denne ”freden” (som også kan beskrives som relativt fravær av krig). Det var vel primært terrorbalansen – vissheten om at en atomkrig ville innebære gjensidig utslettelse – som forhindret krig. De mange fredsforhandlingene mellom øst og vest hadde dette faktum som posteriori, og resultatene av slike forhandlinger var langt mindre viktige enn vissheten om at en begrenset kjernefysisk krig var en absurd tanke. Om noe under den kalde krigen skulle bekrefte den litterære forståelsen av Machiavellis makt og beven er det vel nettopp dette? Selv er jeg helt overbevist om at Sovjetunionen ville brukt bomben om de hadde mulighet til det. Og i dag er irregulære atomvåpen av ymse slag en potensiell trussel som kan vise seg å gi hegelianske fremtidsoptimister noe å bryne seg på.

Erfaringene fra det mislykkede diplomatiet vis-à-vis det totalitære Tyskland lærte oss at rovdyret ikke ber om lov. Det lærte oss å ta ondskapen på alvor. Mot en fiende som utgjør en eksistensiell trussel har bruk av militærmakt eller trusler om militærmakt vært tvingende nødvendig. Krig har – historisk sett – alltid vært demokratiets liberale slåsshanske.

Kan det være en svakhet ved liberalismen at den ofte vil ha seg frabedt Machiavelli?

Kan det være en svakhet ved liberalismen at den ofte vil ha seg frabedt Machiavelli? Troen på det gode og fornuftiges teleologiske sluttpunkt, om enn ikke så bokstavelig som Fukuyamas tese, ligner ikke så rent lite om venstrehegelianisme. For den konservative fremstår dette som delvis illusjoner, kanskje en utopi, som strander på grunn av menneskenaturens begrensninger.

Det er heller ikke sikkert at det er adekvat å lese Machiavellis maktmetode – frykten – ordrett. Som alltid må gamle tekster leses i en historisk kontekst. Det gjør selvsagt Bergesen også, men spørsmålet er hvilke slutninger man trekker på bakgrunn av teksten og tekstens virkningshistorie. Bergesen selv spør seg hva Machiavelli ville sagt om han hadde dukket opp i vår verden i dag? Ville alt fremstått som ubegripelig for ham eller ville han ment at forandringene bare bekreftet at han hadde rett?

Det moderne samfunn, og i alle fall det åpne og demokratiske samfunn, er av naturlige årsaker innrettet på en slik måte at maktinnrettet frykt og beven ikke vinner særlig terreng. Autoritært lederskap vinner ikke valg i frie samfunn. Men det betyr ikke at frykten ikke kan finne nye former (sosial kontroll, frykt for å stå utenfor) og at makten både fremmer den eller lar seg lede av den. Ergo er ikke rå makt og frykt lenger en forutsetning for stabilitet eller for å holde befolkningen i skjortekragen. Det klarer den utmerket på egenhånd, gjennom sosialt gjensidige kontrollmekanismer og samfunnsmoral.

Slik jeg har forstått ham var Machiavelli mer pragmatisk enn det man tidvis kan få inntrykk av er Bergesens oppfatning.

Slik jeg har forstått ham var Machiavelli mer pragmatisk enn det man tidvis kan få inntrykk av er Bergesens oppfatning. Men her må det legges til at Bergesen gir oss en grundig gjennomgang av de skiftende tolkningene av Machiavelli og ikke minst mytedannelsen som mer enn noe annet er knyttet til det litterære. Både kommunister og fascister har verdsatt Machiavelli. Fyrsten ble utgitt på russisk under Stalintiden. I følge Bergesen har William Shakespeare mer enn noen annen bidratt til å popularisere Machiavelli: ”Shakespeare knytter ham ikke bare til maktpolitikere som tar livet av sine motstandere, men også til mennesker som lyver og bedrar for sine personlige formål, slik som Iago i Othello, som fremstår som en halvdjevel – i tråd med den utbredte oppfatningen i samtiden av Machiavelli som ondskapens og gudløshetens talsmann.” Slik sett kan man kanskje også hevde at Bertolt Brechts Forholdsregelen er preget av en Shakespeariansk tolkning av Machiavelli, men med den forskjell at Brecht beundrer drap, løgn og bedrag som midler i det godes tjeneste. Uansett, Shakespeares fremstilling er nok i bunn og grunn representativ for den standardiserte oppfatningen av Machiavelli som despotiets og maktmisbrukets protagonist.

Utover politikken (og litteraturen) er det i følge Bergesen ”fritt frem for hvem som helst som vil skape interesse for sitt budskap ved å knytte det til Machiavelli og Fyrsten – fra managementguruer til feminister, miljøvernere og tennisspillere.” Hans personlige favoritt i sjangeren er Hollywood-hedonisten Lindsay Lohan, som angivelig ble reddet fra depresjon ved å lese Fyrsten som selvhjelpsbok: “I was going out with someone and they said I should read Machiavelli and I was like, ‘Nah’, and then I was ‘OK, I’ll read it’, and now it is always with me”.

Det som var til det beste for staten var til det beste for befolkningen.

En annen tolkning av Machiavelli, som Bergesen også berører, men tilsynelatende ikke er fortrolig med, er at Fyrsten måtte gjøre det som var nødvendig for å holde på makten, men at makten var nødvendig for å gi mennesket gode levekår. Det som var til det beste for staten var til det beste for befolkningen. Fyrsten var også avhengig av befolkningens støtte (derfor mente Machiavelli at makthaveren var pliktig til å bo i byen der han også sto i fare for å bli avsatt). Selv var Machiavelli langt mer positiv til den antikke idealrepublikken enn til det rene fyrstedømmet. Han mente, slik idéhistoriker Mathilde Fasting beskriver det, at den venetianske forfatningen bare var et skalkeskjul for et oligarki som ble styrt med jernhånd uten annet enn et skinn av republikanske friheter. Han var motstander av legionærsystemet og mente at makthaverne var tjent med å bevæpne befolkningen gjennom voldsmonopoler for å opprette nødvendig tillit og lojalitet. Makthaverne skulle sette republikkens mål foran sine egne. Det var ikke den klassiske oppfatningen av enighet og fred som var republikkens mål, men heller slik at sosial konflikt, diskusjon og uenighet ivaretok friheten.

Natur eller kultur?

Bergesen skriver:

I Machiavellis verden er det ingen skranker for politiske handlinger, verken i menneskenaturen eller i etiske prinsipper. Han har ingen begreper for rett og galt, bare for sterk og svak. Forholdet mellom mennesker og mellom stater blir dermed preget av en evig maktkamp, eller mer billedlig uttrykt ”en jungel av kjøtere hvor det lurer villdyr overalt”. Det er denne maktkampen som skaper behovet for og begrunnelsen for fyrsten, herskeren som ledes av ett overordnet prinsipp, nemlig at det ikke finnes annen logikk enn maktens. Makten trenger ingen begrunnelse ut over seg selv. Nødvendighet skaper sine egne lover. «Necessitas legem non habet.

Hvorfor stjeler ikke de fleste av oss naboens PC eller rapper iPads i butikken? Er det fordi vi grunnleggende sett har blitt bedre mennesker; at kulturskapte og politiske normer har gjort oss mer intuitivt samvittighetsfulle enn det vi var i gamle dager? I middelalderen ble man straffet knallhardt for tyveri, gjennom tukthus, lemlestelse eller dødsstraff. I dag er straffene relativt sett svært milde, men det betyr ikke at kostnadene for tyveri er ubetydelige. Det store spørsmålet er hvorfor det trengs mindre straff i dag enn før. Den sosiale gevinsten ved å unngå straffregisteret er langt større enn å inngå i den. Det er ikke den fysiske eller økonomiske straffen som er mest avskrekkende, men heller de sosiale omkostningene, den sosiale straffen. Det er saktens et tankeeksperiment å forestille seg hvordan det ville artet seg om det ikke lenger var straffbart å stjele. Hvor mange ville gjøre det?

For mye autoritet fører til tyranni og for mye frihet fører til barbari.

Men la oss anta at Machiavellis ”budskap” om mennesket som ondskapsfullt og troløst og som derfor må piskes til orden og lydighet ikke primært er et realpolitisk anliggende, slik Bergesen vektlegger mest, men også et ontologisk metaperspektiv skrevet i en tid med stadige kriger og behov for stabilitet og rettskafne makteliter. Kanskje er det ikke slik at Machiavelli misjonerer for tyranni og makt for tyranniets og maktens skyld? Filosofen Roger Scruton har en gang sagt at den enkle, men akk så vanskelige oppskriften på et godt samfunn er en gylden middelvei mellom autoritet og frihet. For mye autoritet fører til tyranni og for mye frihet fører til barbari. Det er en konservativ grunnsetning at tilværelsen er å finne i spenningsfeltet mellom det gode og det onde og at formålet med makt ikke bare er å holde menneskets destruktive eller mørke egenskaper i sjakk, men å fremelske menneskets positive egenskaper. I forlengelsen av dette vil den konservative målbære en sterk bevissthet om demokratiets og samfunnsinstitusjonenes sårbarhet og historiens ikke-evolusjonære karakter: At historien er hjemsøkt av hick-ups, tilfeldigheter og menneskelig diskrepans.

Tilpasse frykthypotesen

Bergesen skriver at det ikke er ”særlig oppsiktsvekkende å påpeke at frykt var selve utgangspunktet for den kalde krigen i årene etter annen verdenskrig.” Det er innlysende at frykt var en avgjørende faktor under den kalde krigen, men å hevde at den var et utgangspunkt faller mer inn under en strukturhistorisk forståelse enn hva jeg er komfortabel med, altså at (maktstrukturer) og snevre interesser er mer potente drivkrefter i historien enn ideologi, politikk og psykologi. Bergesen fremstiller korrekt nok stalintiden som et fryktsystem, men går langt i å avideologisere Sovjetunionen. Riktignok var Stalins paranoide personlighet en kilde til forvirring både nasjonalt og internasjonalt, men som et monolittisk politisk system var stalintiden et kontinuum av den totalitære statsmakten Lenin la til grunn:

Verdensrevolusjon som mål og vold som virkemiddel. Det var altså ikke frykt og vold som var målet, men det kommunistiske samfunn. Litt på samme vis skisserer Bergesen et USA-ledet Vesten som i frykt for kommunistene tok i bruk maktmidler som brøt med hva som var ”akseptabel atferd i internasjonal politikk”. Her synes jeg nok Bergesen blander litt: For det første var frykten for kommunismen basert på reelle forhold i verdenssituasjonen, og ikke primært en frykt implementert i befolkningen av makthavere forledet av den machiavelliske metoden. Ikke dermed sagt at skremsler ikke forekom, som under McCarthyismen, men grunnleggende sett forholdt det seg annerledes. For det andre var den tidlige fasen av den kalde krigen en forlengelse av forhold gitt etter den andre verdenskrig. Det er nesten like upresist å hevde at frykt var utgangspunktet i kampen mot Hitler som å hevde at frykt var selve utgangspunktet for kampen mot Stalin og kommunismen. Stilt overfor en fiende med massiv militærkraft og globale totalitære ambisjoner ble virkemidlene dessverre tilsvarende grusomme.

I sin iver etter å få kartet til å passe til terrenget tror jeg han lar seg friste til et noe grovmasket overblikk.

”I ettertid er det påfallende hvordan begge supermaktene trodde på dominoteorien, men med motsatt fortegn,” skriver Bergesen. Det er for så vidt riktig, men slike setninger indikerer også at den kalde krigen var et spill om makt og underkastelse, og ikke en sivilisatorisk skjebnekamp mot umenneskelige ideologier. Det er liten grunn til å tro at Bergesen virkelig mener dette, men i sin iver etter å få kartet til å passe til terrenget tror jeg han lar seg friste til et noe grovmasket overblikk. Selv ville jeg valgt å vektlegge forskjeller på frykt som middel og frykt som realitet, for å unngå faren for relativisering. Her har vi selvsagt glidende overganger hvor det kan være vanskelig å sette opp vanntette skott mellom maktgenerert frykt og det vi har all grunn til å frykte.

En ustabil skute

Kan en idé eller et prinsipp være god, uavhengig av den fysiske virkeligheten?  Tanken om absolutt frihet er et eksempel på noe mange mener er en god idé, om enn ikke så fornuftsbasert. Frihet står for noe godt for de aller fleste av oss, uten at vi reflekter så mye over semantikk. Frihet er av det gode – apriori altså. De legendariske svenske filmskaperne Hasse og Tage lagde for eksempel en veldig morsom film på 1970-tallet som het ”Slipp fångarna fri, det är vår”, hvor fangene ble fremstilt som smårampete snille gutter som ville ut og lukte på blomstene, i en kardemommeverden som var typisk for 70-tallets naive sosialrealisme. Noen idealister som tror på total frihet vil insistere på at total frihet er et gode fordi det er rettferdig som overbyggende prinsipp. Hvordan folk benytter seg av denne friheten får være opp til den enkelte. Andre vil insistere på at mennesket er grunnleggende altruistisk, at når vi settes fri, vil vi oppføre oss anstendig og solidarisk mot hverandre. Andre mener at den rette veien til absolutt frihet er en periode med diktatur for å kunne legge til rette de materielle betingelsene som er nødvendig for å frigjøre mennesket. Det er lite empirisk belegg som kan understøtte slike visjoner.

William Golding skrev i sin tid en av de sterkeste advarslene mot den ideale frihet i boken ”Fluenes herre”. Her strander en skoleklasse på en øde øy hvor de raskt forfaller til tribalisme og vold, de sterkeste tar makt på bekostning av de svake. Det finnes ingen kontroll eller autoritet som kan forhindre at barbariet vinner over sivilisasjonen: Mennesket er destruktivt, mener Golding. ”Fluenes herre” bringer tankene til den engelske opplysningsfilosofen Hobbes, som mente at menneskenaturen er ond, og at sivilisasjonens primære oppgave er å begrense skadevirkningene av den menneskelige natur. Det er jo en negativ tanke, en form for misantropi, vil mange foreslå intuitivt. I utopier finner vi forestillinger om nye verdener og mulige måter å være i verden, lykkelig, og i den beste av alle verdener. Det samme gjelder dystopien, som i motsetning til utopien skildrer marerittet. Drøm og mareritt, altså.

Vi er ikke determinert til å leve som dyr, selv om vi også er dyr. Men vårt dyriske utgangspunkt setter begrensinger for hvor formfullendt vi kan bli, uansett hva en bestemt politisk ideologi forkynner.

Så hva er det som forhindrer de fleste av oss fra å frigjøre voldelig energi? Det ligger primært, (slik jeg tror Bergesen også mener) i den kulturen og de rammer vi både normativt og juridisk omgir oss med. Noe helt annet er det om det sivilisatoriske rammeverket forsvinner eller at man av ulike årsaker oppsøker konflikter hvor normer er satt ut av spill.

Forestillinger om intuitiv godhet og fellow feeling settes virkelig på prøve når man leser Browning.

Boka Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland, av holocausthistorikeren Christopher Browning, gir en beskrivelse av en menneskehet som forandrer seg mindre enn omstendighetene. Gitt de mest uheldige sammenhenger og den mest groteske formen for legitimitet kan de fleste av oss i løpet av relativt kort tid omstille oss til å begå grusomheter av det vi trodde var av en annen verden. I Ordinary Men omtales helt ”normale” mennesker i tysk tjeneste som myrder barn og kvinner på det mest bestialske vis, uten nødvendigvis å være drevet av ideologisk hybris. Forestillinger om intuitiv godhet og fellow feeling settes virkelig på prøve når man leser Browning.

Filosofene Zygmunt Bauman og Hannah Arendt mente at modernitetens fragmentering av ansvar og byråkratisering gjør oss til skrivebordsmordere eller mellommenn i en voldsprosess hvor vi slipper å se ofrene i øynene. Selv om det har mye for seg, sier det lite om menneskenaturen, om det gode eller onde. Andre vil hevde at vi mennesker til syvende og sist er voldelige av natur. At vi er dyr, rett og slett. Det innebærer at å motvirke vold er et sivilisasjonsprosjekt og ikke et biologisk prosjekt. I Primo Levi’s Holocaust–biografi Hvis dette er et menneske skriver han om nazistenes grenseløse ondskap. Selv om Holocaust overgikk alle tenkelige proporsjoner, var ikke overgriperne fra Mars. De var mennesker som oss, dessverre.

Den amerikanske psykologiprofessoren James Waller hevder i boka Becoming Evil (2002) at forestillingen om det onde menneske er en kunstig konstruksjon, på samme måte som forestillingen om det gode mennesket: ”Overgripere som har utført ekstraordinært onde handlinger er kun ekstraordinære i form av sine handlinger og ikke i form av hvem de er. Vi må ikke betrakte slike overgripere som så irrasjonelle, så unaturlige, at vi ikke kan forstå dem som mennesker”.

Den amerikanske serien Mad Men er nok blitt særlig populær fordi vi med skrekkslagen fryd ser hvordan synet på barneoppdragelse, helse og kvinner har forandret seg dramatisk de siste femti årene, mye grunnet statlige insitamenter og lover.

Mer problematisk er det når den amerikanske filosofen Landon W. Schurtz mener at serien viser oss hvordan vi er blitt bedre mennesker de siste 50 årene. For det er slett ikke sikkert at det er menneskets vesen som har forandret seg, men snarere omstendighetene, sivilisatoriske grep og sosioøkonomiske forhold. Rent spesifikt kan vi påstå å være ”bedre mennesker”, men ikke essensielt.

Går det rett på dunken?

Det er fort gjort å se seg blind på at den vestlige sivilisasjonen har gjort det så bra etter Annen verdenskrig. Med få unntak går ikke demokratier til krig med hverandre. Voldsraten har gått kraftig ned både i den vestlige verden og globalt. Men årsakene er sammensatte. Vektlegging av menneskerettighetene er en viktig årsak. Utbredelsen av sivilsamfunn som ikke vil akseptere massiv voldsbruk er langt større i dag enn for femti år siden. Sett på makronivå har antallet demokratier i verden vokst kraftig. Samtidig kan man sette spørsmålstegn ved en rekke konstitusjonelle demokratier, som i praksis har en autokratisk styreform. Den relative nedgangen i voldsbruk skyldes paradoksalt nok også en langt mer presis våpenteknologi. Det store sivilisatoriske spørsmålet i våre dager er hvor sårbart og levedyktig det liberale demokratiet er når det virkelig settes på prøve. Den arabiske våren har forfalt til en pyrrhosseier, og vestlige ledere ser ut til å stille seg uforstående til hvordan en hel region kan skusle bort mulighetene til en bedre og friere tilværelse til fordel for totalitær, sekterisk og voldelig religionsfanatisme. Vi ser også hvordan unge vestlige muslimer i urovekkende stort antall radikaliseres og at noen av dem velger å begå martyrdøden og ta med seg sakesløse sivile i fallet, nå sist i Paris. Det som er det aller mest urovekkende, er at denne typen skadeverk ser ut til å ryste vår sivilisasjon i en så stor grad at de verste pessimistene koster på seg litt schadenfreude: Hva var det vi sa? Hvordan vil de vestlige demokratiene møte trusselen fra jihadismen uten å gå på akkord med friheten? Hva vil velgerne si hvis ideen om at myndighetene ikke makter å beskytte egen befolkning brer seg? Og er det ikke slik at den liberale rettsorden er sørgelig avhengig av stabilitet og ro for å se like bra ut i praksis som på papiret?

I bunn og grunn håper jeg Bergesen har rett.

Mange husker sikkert den eldgamle og litt dårlige vitsen, den om optimisten som falt ut av Eiffeltårnet og halvveis mot bakken ropte at "det har jo gått bra så langt!" Nå er det heldigvis ikke slik at fall mot den sikre død er en særlig presis metafor over sivilisasjonens fremtidsutsikter. Men som de kloke har sagt, er det vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Og kanskje vil det også være slik at i fremtiden vil fortiden neppe fremstå slik den en gang var. Hvis alt – eller mye – går ad undas, vil den ”pinkerianske” ro og fredsælhet fremstå som et urovekkende preludium til den store katastrofen.

Sier pessimisten til optimisten. I bunn og grunn håper jeg Bergesen har rett. Som politisk og moralsk kompass er Bergesens bok langt å fortrekke fremfor den gnagende misantropien.