Politikk

Nå er rasismen snart åpen

Det er ikke mange som frivillig har kalt seg rasister i etterkrigstiden. Men Carl I. Hagen er bare et lite skritt unna.

«Han har har valgt [å gå med kippa], og da synes jeg at dersom han ikke får klippet seg ett sted, får han gå til en annen frisør. (…) Jeg mener at han må finne seg i at akkurat denne frisørsalongen reagerer på det religiøse, sionistiske symbol som innehaver mener at en kippa er, og da får man respektere at også innehaver får ha sine rettigheter».

Dette var det Carl I. Hagen ikke sa til TV2 Nyhetskanalen i dag, som respons på at 24 år gamle Malika Bayan ble nektet hårklipp på grunn av hijab. Det er i stedet jødetesten. Jeg har byttet ut «hun» med «han», «hijab» med «kippa» og «islamistisk» med «sionistisk», og det var selvsagt om Bayan, med hijab og påstått islamisme, at Hagen sa nettopp dette.

Hagen ville antagelig ikke sagt dette om jøder. Da han ble spurt om han syntes det samme ville være greit overfor nonner, svarte han unnvikende, men antydningsvis negativt. Pretensjonen om likebehandling er snart brutt; argumentet er ikke lenger at innehavere selv må bestemme, eller at eiendomsretten må trumfe likebehandling, men at islam er annerledes.

Formodentlig er ganske mange enige med Hagen. Det finnes absolutt dem som ville ta jødetesten og si at vel, folk med kippa får også finne seg en annen frisør. Men mange ville det også ikke. Kanskje er de seg ikke alltid bevisste at det er forskjellsbehandling, men for en del er det kanskje også mer eksplisitt: Islam er annerledes; likebehandling gjelder ikke lenger.

Enda flere vil mene at det faktisk er diskriminering å nekte hårklipp, men vil heller ikke hisse seg opp over det, og vil irritere seg over «de politisk korrekte» som blir oppbrakt over denne saken.

Det er mulig å forstå sentimentet. Når Hagen blir spurt om nonner skal få klippe seg, skifter han tema, og sier at han mener vi i større grad må si nei til krav fra islamister i det norske samfunn, mer generelt. Og det er mange viktige verdikamper som må tas mot islamister.

Men å nekte å klippe håret på nordmenn som bruker hijab, er ikke en av dem. Motvilje, uvilje, skepsis, frykt – alt dette er forståelige følelser i møtet med en fremvoksende europeisk islamisme. Ren religiøs diskriminering, utilslørt forskjellsbehandling av kvinner med slør, opphevelse av de reglene vi lar gjelde for andre, derimot, er en farlig respons på disse følelsene.

Kongen holdt torsdag en tale hvor han prøvde å inkludere flere i et norsk «vi». Indirekte sa han: «Jeg er også muslimenes konge». Det var klokt og riktig å si det, fordi kongens evne til å favne hele nasjonen blir viktigere når andre krefter truer med å splitte den. Kommunistenes konge er han jo fra før, og han er nok innstilt på å være konge også for dem som mislikte en slik inkluderende tale.

Carl I. Hagen gjør det motsatte i sine kommentarer: Han åpner døren for noe som tydeligere enn det meste annet vi har sett, er uttrykk for en helt åpen forskjellsbehandling, og som nettopp gjør at mange mennesker ikke har noe «vi» å føle tilknytning til.

Kanskje ville Hagen fortsatt si «jeg er ikke rasist, men…». Men hvis han ikke vil ta jødetesten, kan han like gjerne sløyfe både «ikke» og «men». Kanskje ville både rasister og antirasister foretrekke at rasismen er ute i det åpne. Men jeg tror det er farlig å gi opp den disiplinerende kraften som ligger i det lille ordet «men», som gjør at vi tross all vår frykt og motvilje forstår at vi må kanalisere følelsene inn i former som er i tråd med det beste av våre nedarvede liberale tradisjoner. Det er en viktig grense.

Carl I. Hagen er bare et lite skritt unna å krysse den.

*

Illustrasjonsfoto: Classiccardinal, [CC BY-SA 4.0 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0)], via Wikimedia Commons

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden