Næringslivet er uendelig mye viktigere enn oljen

Nordmenn forstår ikke hvor tett velferden henger sammen med verdiskapingen i næringslivet utenfor oljen. Det må vi gjøre noe med.

Publisert   Sist oppdatert

Nordmenn under 40 år kobler i liten grad næringslivet opp mot vår private og offentlige finansierte velferd. Det viser en undersøkelse analysebyrået Perceptor tidligere i år gjennomførte på oppdrag av NHO, som kartla befolkningens holdninger til norsk næringsliv.

«Næringsliv» assosieres i stedet med særlig ett ord: olje. I tillegg kommer fisk høyt opp på listen, og mindre hyggelige ord som penger, nedgang, korrupsjon og grådighet.

Folk over 70 år, derimot, som husker en tid før det svarte gullet, assosierer næringslivet med kvalitet, produktivitet og arbeidsplasser.

Undersøkelsen så også på forskjeller mellom Norge og de andre skandinaviske landene. Svensker og dansker trekker i større grad frem bedriftene som grunnlaget til velferdsstaten, mens vi nordmenn åpenbart kjenner en usigelig takknemlighet overfor politikernes evne til å fordele oljegaven.

Men etter hvert som oljeressursene tappes og blir mindre verdt, vil det dessverre ikke holde med god styringsevne. Verdiene må også skapes, og det er det i første omgang næringslivet som må sørge for gjennom å skape arbeidsplasser som igjen skaper et skattegrunnlag og samtidig reduserer trygdeutbetalinger. Skatt inn er bedre enn trygd ut.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Ikke edelt å tjene penger

Hva kommer det av at nordmenn under 40 har et så begrenset syn på næringslivet?

Råvarerikdommen forklarer noe, men ikke alt. Jante har nok også en finger med i spillet. Som Kristin Skogen Lund har uttrykt: «Et lønnsomt arbeidsliv er en forutsetning for å skape jobber og velferd, i det hele tatt har nordmenn et problem med lønnsomhet.»

Tar man sjansen, vil man gjerne ha betalt når det går bra.

Venstresiden med Audun Lysbakken i spissen er hvert fall ikke nådig. Gjennom hele valgkampen hamret Lysbakken løs på alle de raljerende velferdsprofitørene. De er fæle folk som til og med tjener penger. Skal man starte noe selv, bør man helst være en sykepleier hvis fremste ønske er å hjelpe andre, men som føler at man ikke helt har fått det til i det offentlige.

Å motiveres av å skape verdier og en mulighet til kanskje, en gang i fremtiden å tjene mer penger enn i en vanlig jobb, er ikke edelt nok for SV-lederen.

Men en som våger å starte egen bedrift, har, på tross av hva man skulle tro når man hører på en gjeng entreprenørentusiaster, faktisk noe å tape. Mange bedrifter går konk. Tar man sjansen likevel, vil man gjerne ha betalt når det går bra. Det er hele poenget med risiko. Tør man, skaper man også arbeidsplasser og bidrar dermed til velferdsgrunnlaget vårt nå og i fremtiden.

Alle de små bedriftene

En tredje årsak til folks unyanserte bilde av næringslivet er at man ikke tenker på at de bedriftene man omgir seg med i dagliglivet, eller til og med er ansatt i, inngår i næringslivet. Frisøren på hjørnet, snekkeren som legger gulvet ditt, eller verkstedet som fikser bilen din. Det skapes store verdier i små bedrifter, og det er dem det er flest av.

Over 80 prosent av norske virksomheter har fire eller færre ansatte. Inkluderer vi små og mellomstore bedrifter (SMB), bedrifter med færre enn 100 ansatte, er andelen 99 prosent. Det er altså grunnfjellet i norsk næringsliv, og det står for halvparten av verdiskapingen.

En fjerde mulig forklaring på nordmenns manglende evne til å se verdiskaping og velferd i sammenheng, er til og med at flere næringsdrivende selv ikke tenker på seg som en del av «næringslivet», og heller ikke ser verdien de bidrar med til samfunnet.

Vi som tør så mye annet, bør også tørre å mene noe om samfunnet vi lever i.

Men i takt med nedgang i oljeinntekter vil sammenhengen mellom velferd og næringsliv trolig tre tydeligere frem både for de næringsdrivende selv og befolkningen som helhet.

Vi må by mer på oss selv

Hva skal vi så gjøre med nordmenns holdninger? Mitt forslag er at næringslivet må by mer på seg selv i det offentlige ordskiftet. Etter hvert som redaksjonene rasjonaliserer bort økonomiavdelingene, er det vi som utgjør næringslivet, som sette viktige temaer på dagsorden.

Vi som tør så mye annet, bør også tørre å mene noe om samfunnet vi lever i. Noen er kanskje redde for å skade sin bedrift eller merkevare, men vi må tørre å mene noe om  skatt, konkurransevilkår mellom norske og utenlandske bedrifter, utbytte/ikke utbytte og miljø likevel.

Eldar Sætres kronikk i Aftenposten nylig var et lyspunkt, men ellers er det ganske mørkt. De fleste tilfellene der næringslivstopper er synlige i mediebildet, er når ting skal håndteres eller tilbakevises.

Men det er ikke bare toppene som må gjøre seg mer tilgjengelig. Også ukjente folk fra næringslivet må by på seg selv for å vri den politiske debatten mer i retning arbeid og ledighet og få økt fokus på hvordan bedriftenes jobbskapeevne må styrkes.

Det vil være en klar fordel om de negative ordene i NHO sin undersøkelse om noen år blir erstattet med ord som pågangsmot, utholdenhet, risikovillighet, arbeidsplasser, verdiskaping og velferd. En mer aktiv deltakelse i den offentlige samtalen vil bidra til det.

Næringslivet vil være fundamentet

Menneskelig pågangsmot, risikovillighet og kreativitet er uendelig mye viktigere enn oljen, for den tar aldri slutt.

Arbeid er løsningen, og jobber er nøkkelen.

Etter hvert som oljeinntektene utgjør en stadig mindre del av statsbudsjettet, er det næringslivet som vil være fundamentet for velferden. For det er alvor. Inntektene går ned og utgiftene opp.

Vi trenger flere i arbeid, men færre deltar i arbeidslivet. Arbeid er løsningen, og jobber er nøkkelen. Derfor er det så viktig at det er greit å skape noe, greit å tjene å penger og veldig greit å skape arbeidsplasser. Da klarer vi å bevare fundamentet for Norge slik vi kjenner det: et godt og rikt land med høy grad av tillit og små forskjeller.