Kultur

Næringslivets talsmenn reddet Sverige

100 000 mennesker i gatene: Den største demonstrasjonen som noensinne har funnet sted i Sverige, var det næringslivet og de borgerlige som stod bak.

100  000 mennesker i gatene: Den største demonstrasjonen som noensinne har funnet sted i Sverige, var det næringslivet og de borgerlige som stod bak.

I begynnelsen av 1980-årene stod Sverige på sosialismens rand.

Socialdemokraterna var på initiativ fra Landsorganisationen (LO) klare til å innføre et system der de svenske bedriftene skulle kjøpes opp av fond, såkalte lønnstakerfond, som skulle kontrolleres av fagforbundene.

Pengene til oppkjøpene skulle fremskaffes gjennom en bestemt skatt på bedriftene. Bedriftene skulle altså selv få betale for å bli kjøpt opp.

Det svenske næringslivet tro til
Statsminister Olof Palme og flere andre sosialdemokratiske topper likte ikke lønnstakerforslaget, men ga etter på grunn av presset fra LO og den øvrige arbeiderbevegelsen.

Fondsforslaget var arbeidet frem av LOs økonomer og må sees i lys av venstresidens sterke dominans siden slutten av 60-årene. Til tross for borgerlig regjering noen år i 70-årene, ble ikke debattforholdene nevneverdig forandret. Bedrifter og næringsliv ble ansett som en styggedom.

De borgerlige partiene vaklet i saken. Både i Centerpartiet og Folkpartiet var det personer som tidlig stilte seg bak fondsforslaget.

De borgerlige partiene, hardt presset av det venstrevridde debattklimaet, vaklet i saken. Både i Centerpartiet og Folkpartiet var det personer som tidlig stilte seg bak fondsforslaget.

Striden om lønnstakerfondene ble i stedet det svenske næringslivets største forsvarsaksjon. Svenska Arbetsgivarföreningen (SAF), Industriförbundet og andre bedriftsorganisasjoner og enkeltindivider mobiliserte i kampen mot fondene.

Første borgerlige folkebevegelse
Det ble den første borgerlige folkebevegelsen siden bondetoget i 30-årene, da 30  000 bønder marsjerte til Stockholm for å avlegge kongen visitt i protest mot den liberale regjeringens forsvarspolitikk.

Kampen mot fondene tok mange former. Blant annet ble det arrangert en stor artistgalla med kjente musikere på Gröna Lund i Stockholm. Venstresiden svarte med å arrangere en motgalla, Rock mot SAF.

Lønnstakerfondsstriden kulminerte den 4. oktober 1983 da over 100  000 mennesker demonstrerte mot fondene i Stockholms gater, i den største demonstrasjonen som noensinne har funnet sted i Sverige.

Kan næringslivet mene?
Lønnstakerfondene ble gjennomført, i en noe mildere versjon, men ble avskaffet som den første avgjørelsen til den borgerlige regjeringen i begynnelsen av 1990-årene.

Selv om næringslivet ikke vant saken, ble lønnstakerfondsstriden begynnelsen på slutten av venstresidens hegemoni i den svenske debatten.

En stor del av debatten kom til å handle om hvorvidt næringslivet skulle få ha en mening overhodet.

Under lønnstakerfondsstriden satte venstresiden kraftig spørsmålstegn ved at næringslivets representanter overhodet engasjerte seg i samfunnsdebatten. En stor del av debatten kom til å handle om hvorvidt næringslivet skulle få ha en mening overhodet.

Debatten om næringslivets talsmannsarbeid begynte imidlertid et tiår tidligere. Da venstrebølgen skyllet inn over Sverige og den vestlige verden i slutten av 1960-årene, ble de svenske bedriftene tatt på senga.

Årtiers fellesskapsånd, arbeidsfred, stadig vekst og økt levestandard hadde lullet dem inn i en trygg visshet om at saker og ting likevel, til tross for mangeårig sosialdemokratisk styre, var ganske bra.

Ikke krangle med arbeiderne
På 1800-tallet ble næringslivets talsmannsarbeid tatt som en selvfølge. Det meste av den svenske dagspressen oppstod etter hvert som bedriftsledere startet aviser for å kunne fremføre sine fortrinnsvis liberale agendaer.

På 1900-tallet ble bedriftene imidlertid stadig mindre tilbøyelige til å ytre seg i samfunnsdebatten. Det langvarige sosialdemokratiske styret førte til at man helst ikke ville krangle med arbeiderbevegelsen, samtidig som man manet om arbeidsfreden som hadde blitt oppnådd gjennom kompromisset i Saltsjöbaden i 1938.

Næringslivet valgte å holde en lav profil i den politiske debatten i etterkrigstiden.

I forbindelse med slutten på andre verdenskrig ble det riktignok en oppvåkning i form av den såkalte  «planøkonomimotstanden ». Da motsatte næringslivets organisasjoner seg Socialdemokraternas planer om å gjøre økonomiske reguleringer innført under krigsårene permanente. Utover dette valgte næringslivet å holde en lav profil i den politiske debatten i etterkrigstiden.

Radikalisering av store grupper
Med venstreradikalismen som blomstret opp i 1967-68 begynte store grupper, ikke bare på ytterste venstre fløy, å sette spørsmålstegn ved bedriftenes grunnlag og markedsøkonomiens prinsipper.

Plutselig ble det legitimt å anse den vestlige kapitalismen og de planøkonomiske diktaturene i øst som likeverdige systemer. Sosialdemokratiet og fagforeningsbevegelsene ble påvirket og radikalisert.

Olof Palme forsøkte å uskadeliggjøre det radikale venstre gjennom å radikalisere sin egen retorikk og kultur- og mediepolitikken. Resultatet ble imidlertid det motsatte: I stedet for å bli avvæpnet, fikk det radikale venstre adgang til plattformer i form av kultur- og medieinstitusjoner.

Også borgerligheten ble påvirket og beveget seg til venstre, noe man ikke minst merket innenfor Centern, det gamle jordbrukspartiet.

I beste fall hjernevasking
Det gikk noen år før næringslivet klarte å formulere en motstrategi. Det skjedde i 1971 da Sture Eskilsson, informasjonssjef på SAF, trakk opp retningslinjene for SAFs opinionsarbeid. Planen ble lekket til pressen og kom til å utgjøre startskuddet for en mangeårig debatt om hvorvidt næringslivet skal få ytre seg i samfunnsdebatten overhodet.

 «Slik skal arbeidsgiverne styre dine meninger, » utbasunerte venstretidsskriftet Folket I Bild på forsiden av sitt pilotnummer som kom i oktober 1971, og som i stor grad handlet om Eskilssons notat. Det er slående at formuleringene i denne første artikkelen siden følger med gjennom årtiene i alle venstresidens forsøk på å beskrive arbeidet til næringslivets forkjempere.

Fagforeningene ble fremstilt som allmenninteressen, mens arbeidsgiversiden ble fremstilt som en særinteresse.

Til tross for at LO ga minst like mye penger til sitt opinionsarbeid ble dette betraktet som saklig informasjon, mens SAFs stadig ble fremstilt som propaganda, eller i beste fall hjernevasking. Fagforeningene ble fremstilt som allmenninteressen, mens arbeidsgiversiden ble fremstilt som en særinteresse, som ved hjelp av økonomiske ressurser forsøker å føre allmennheten bak lyset.

En skjult agenda
Et tema som går igjen også i dag er den store høyrekonspirasjonen, finansiert av næringslivet og stadig klar til å styrte Sverige og menneskeheten ned i avgrunnen.

Med jevne mellomrom dukker de konspirasjonsteoretiske reportasjene opp, ikke sjelden illustrert med mer eller mindre fantasifulle sosiogrammer som på en pedagogisk måte er ment å vise leserne de ulike konspiratørenes interne forhold. Det mest forbausende med sosiogrammene er hvor dårlig de gjengir virkeligheten, til tross for at de virkelige tilstandene på ingen måte er hemmelige.

Hemmelighetskremmeriet er et annet gjennomgående tema. Til tross for at næringslivets talspersoner fremfører sine argumenter helt åpent (hemmelig argumentasjon låter for øvrig som en temmelig kontraproduktiv idé), fremstilles de i venstrepressen som preget av hemmelighetskremmeri og stadig rugende på en skjult agenda.

I 2006 sammenliknet den daværende riksdagsrepresentanten Håkan Juholt (siden partileder for Socialdemokraterna) Timbros liberale idéutdanning Stureakademin med den gamle østtyske partiskolen i Bad Doberan, der svenske kollaboratører dro i hemmelighet for å bli skolert i den rette læren. Det er bare ett eksempel blant mange.

Oppmuntrende utvikling
Like bedrøvelig som det er å konstatere at venstresidens konspiratoriske analyse av omverdenen har bestått i de 40 årene som har gått siden næringslivet for alvor tok skrittet inn i samfunnsdebatten, like oppmuntrende er det å se hvordan gjennomslaget for denne typen standpunkter har forandret seg.

Den typen hatretorikk som i dag blir fremført av enkelte debattanter på kultur- og ledersider, var legitimt i samfunnsdebatten for bare noen årtier siden og ble til og med fremført av landets sittende statsminister.

På Metallindustriarbetarkongressen i 1981, midt under den brennende lønnstakerfondsstriden, beskrev Olof Palme SAFs og Industriförbundets opinionsdannere som  «hatets og den onde viljes kolportører mot svensk arbeiderbevegelse ».

Tanken på at Fredrik Reinfeldt i dag skulle uttrykke seg på tilsvarende vis om sine politiske motstandere, er latterlig.

Bare tanken på at Fredrik Reinfeldt i dag skulle uttrykke seg på tilsvarende vis om sine politiske motstandere, er så latterlig at det tydelig illustrerer hvor langt vi har kommet fra det hatske debattklimaet i de tidlige 80-årene.

Reddet Sverige
Næringslivsorganisasjonenes talsmenn, på SAF, Industriförbundet, Timbro med flere reddet Sverige, ikke bare fra fondssosialismen men også fra et idéklima der liberale ideer ble betraktet som ekstremisme samtidig som den politiske  mainstream  arbeidet for å avskaffe markedsøkonomien.

Få, om overhodet noen, av dagens betydelig mer pragmatiske sosialdemokrater ønsker å sette lønnstakerfond på den politiske agendaen. Selv om mange av dem som den gang høylytt var pådrivere for fondene og kalte dem som motsatte seg høyreekstremister, fremdeles er aktive i samfunnsdebatten, er det knapt noen som har bedt om unnskyldning.

Lønnstakerfondene er en historisk pinlighet som dagens sosialdemokrater gjør alt for å få oss til å glemme.

Men det er ikke bare på venstresiden at påminnelsen om lønnstakerfondene burde få en skammens rødming til å dukke opp på kinnene. Også i de borgerlige partiene fantes de som ga etter for fondsforslaget. Da borgerligheten vaklet, stod næringslivet opp for de liberale ideene, noe de fleste i den borgerlige leiren burde være takknemlige for i dag.

Artikkelen er oversatt av Bernhard Jensen

Lars Anders Johansson er aktuell med boken  Hatets och illviljans kolportörer: Om mediebilden av näringslivets opinionsbildning.


Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden