Næringsminister Jan Christian Vestre
Næringsminister Jan Christian Vestre

Næringsministeren lurer ingen i næringslivet

Næringsministeren uttrykker seg så utspekulert at han på en heldig dag kanskje kan passere en løgndetektor. Men det fremstår som spinn.

Publisert Sist oppdatert

I Stortingets spørretime sist onsdag uttalte næringsministeren følgende:

«Det er riktig, det, at skatter og avgifter er en del av rammevilkårene for norske bedrifter. Derfor er det viktig at vi beholder det på et konkurransedyktig nivå.

Det er grunnen til at selskapsskatten i neste års statsbudsjett er seks prosent lavere enn for 10 år siden. Også formuesskatten er lavere.

Ser en bort fra skatte- og avgiftsendringer i næringer med høy grunnrente – havbruk, kraft, som det går veldig godt med – og de situasjonsbestemte tiltakene – arbeidsgiveravgiften – så reduserer denne regjeringen skatte- og avgiftsnivået for norsk næringsliv til neste år».

Det er mulig at noen tror på dette.

Ingen i næringslivet gjør det.

Næringsministeren uttrykker seg så utspekulert at han på en heldig dag kanskje kan passere en løgndetektor. Men det fremstår som spinn.

Så hvorfor sier han dette?

Han sier det antakelig fordi Arbeiderpartiet og regjeringen nå har store problemer med tilliten i bedrifts-Norge.

Ifølge en undersøkelse som Opinion har gjort blant 2361 medlemsbedrifter i NHO, Virke, Finans Norge og Norges Rederiforbund, står regjeringens næringspolitikk til stryk:

83 prosent mener at regjeringen fører en politikk som i svært liten eller liten grad tar hensyn til bedriftenes behov. Bare tre prosent mener at regjeringen i stor eller svært stor grad fører en politikk som tar hensyn til bedriftenes behov.

78 prosent er svært eller ganske misfornøyd med skatte- og avgiftspolitikken. Bare tre prosent er fornøyd.

Mange regner med redusert aktivitet, reduserte investeringer og færre arbeidsplasser i tiden som kommer.

Det kanskje mest alvorlige som bedriftene og deres organisasjoner forteller om, er følgende: Mange bedrifter mener at det nå har inntruffet noe helt nytt i norsk politikk. Usikkerhet og uforutsigbarhet er blitt en del av risikobildet når nye investeringer skal vurderes.

Også utenlandske aktører må ta hensyn til økt politisk risiko når de skal vurdere å gjøre investeringer i Norge.

Frustrasjonen er skyhøy i store deler av næringslivet.

Mange får ikke regnestykkene til å gå opp, og de frykter at det skal bli verre. De føler seg lite verdsatt, både politisk og retorisk, og de er bekymret for arbeidsplasser og lokalsamfunn. At helt vanlige ledere og eiere av små og mellomstore bedrifter slås i hartkorn med «profitører», «rikinger» og «baroner», gjør ikke situasjonen bedre.

I Oslo-bobla er kommentatorene mest opptatt av «lakseskatt». Men de fleste bedrifter driver ikke med havbruk. Det som tar livet av bedriftenes fremtidsutsikter, er formuesskatten, utbytteskatten og den «situasjonsbestemte» arbeidsgiveravgiften, som kommer på toppen av strømprisen og prisstigningen. Generelt bør jo bedrifter kunne håndtere utforutsette utgifter og inflasjon, men de blir i stadig større grad fratatt muligheten til å bygge opp reserver til dårlige tider.

Politikere og kommentatorer som står fjernt fra hverdagslivet i bedriftene, påpeker gjerne at formuesskatten og utbytteskatten ikke skal øke så mye i 2023. Men de «glemmer» at det skjer en historisk økning i år.

Det er ikke lett, på noe område, å påvise eksakte konsekvenser av den politikken som føres, men jeg tror trygt vi kan regne med disse:

Flere vil flytte utenlands for å skåne bedriftene sine for å ha norske eiere som må betale formuesskatt. Og blir de boende ute, vil gradvis nye investeringer også flyttes ut.

Flere vil måtte ta ut store utbytter av bedriftene for å betale formuesskatt, og de må ta ut tilstrekkelig til at de først kan betale en stadig høyere utbytteskatt. Det vil svekke bedriftene og føre til færre nye investeringer og arbeidsplasser enn vi ellers ville fått.

Flere vil omdanne bedriftene sine til stiftelser, som – i hvert fall foreløpig – har relativt gunstige rammebetingelser. Dette vil over tid svekke innovasjonen og investeringsviljen.

Flere vil gi opp og selge bedriftene sine, og da vil flere av kjøperne være utlendinger,

fordi de ikke betaler formuesskatt og dermed kan by mer. I motsatt retning, rent prismessig, trekker den politiske risikoen, som kan få utlendinger til å by mindre enn de ellers ville gjort.

En av Arbeiderpartiets og Høyres suksesser de siste 40 år, har vært evnen til å omfavne alle grupper og hele landet, og være både verdiskapings- og velferdspartier. De har stått på to ben og funnet balanserte løsninger som gjorde det mulig både å skape og dele.

Nå har Arbeiderpartiets ene ben fått seg en alvorlig knekk.

Tilliten til Arbeiderpartiet som verdiskapingsparti er på et absolutt lavmål. Arbeiderpartiet kan kanskje fortsatt lokke med offentlig støtte og subsidier som næringslivet ikke greier å si nei til, men i det lange løp er nok bedriftene mer opptatt av at skattene ikke er for høye, og at de kan greie seg selv.

Man kan si at den lave tilliten skyldes den nye økonomiske situasjonen som Norge og verden nå er i – med inflasjon og renteøkninger – men det skyldes også den strategien, politikken og retorikken som Arbeiderpartiet selv har valgt.

Meningsmålingene viser at Arbeiderpartiet er i en vanskelig situasjon, men det kan virke som partiet vurderer å gå enda lenger til venstre.

Det er overraskende, syns jeg, men det er kanskje, i en viss forstand, logisk. Helt kynisk betraktet er jo antallet bedriftseiere tross alt lavt sammenlignet med antallet «vanlige folk». Men jeg tror at det er en farlig strategi på lang sikt, dersom partiet igjen vil bli, eller fortsatt vil være, et stort folkeparti. Mange som arbeider i privat sektor, eller har venner og slektninger som gjør det, ser hva som skjer, selv om de selv ikke er eiere. Og det tar lang tid å bygge opp tillit som er forvitret.

Så la meg vende tilbake til næringsministerens utsagn i onsdagens spørretime.

Hvorfor fremstår det som spinn for alle som eier og driver bedrifter?

Det korte svaret er at det fremstår som spinn når næringsministeren prøver å etterlate inntrykk av at næringslivet har fått skattelette når skattebyrden i virkeligheten har økt.

Eller for å ta enkelhetene i utsagnet hans:

Var selskapsskatten seks prosent høyere for 10 år siden? Ja, den var seks prosentpoeng høyere for 10 år siden, men da selskapsskatten ble satt ned, skjedde det delvis i bytte mot økt utbytteskatt.

Var formuesskatten høyere for 10 år siden? Ifølge et svar til Stortinget fra Finansdepartementet var den det, men svaret skurrer. Skattesatsen var riktig nok høyere – men verdsettelsesrabattene var helt forskjellige. Skatteregningen bestemmes ikke bare av satsene, men også av hva satsene beregnes av. Dette er også grunnen til at mange fikk økt formuesskatt under Solberg-regjeringen.

Er det rimelig å «se bort fra» situasjonsbestemte skatteøkninger som økt arbeidsgiveravgift?

Selvsagt ikke.

Offentlig sektor blir kompensert for den økte avgiften, det blir ikke privat sektor. Og for privat sektor utgjør denne skatten nesten 6,5 milliarder kroner. Det foreligger ingen garantier om at skatten vil bli avviklet igjen eller når det vil skje. Historien viser at midlertidige skatter ofte blir varige.

Stemmer det at skatte- og avgiftstrykket for næringslivet blir redusert neste år, hvis vi bare ser bort fra grunnrenteskatt og arbeidsgiveravgiften?

Selvsagt ikke.

Næringsministeren kan late som det, ved å late som han tror at utbytteskatten og formuesskatten ikke rammer bedriftene. Dette er jo, formelt sett, personskatter. Men det finnes ingen personer som i det lange løp kan hente disse pengene fra noe annet sted enn bedriftene. Det er bedriftene som er formuen.

Nå rapporterer stadig flere om at (mer enn) hele overskuddet går med til å betale utbytte- og formuesskatt, og det er selvsagt ikke bærekraftig.

Den foreslåtte økningen i formuesskatten på i underkant av 2,5 milliarder kroner neste år må sees i sammenheng med årets økning på over sju milliarder kroner, og at alt kan bli verre etter at forhandlingene med SV er sluttført. Da risikerer vi blant annet at utbytteskatten bikker 50 prosent, og at formuesskatten øker enda mer.

Det er dette som kan ta livet av helt vanlige private bedrifter rundt om i Norge.

Vi er vant til at politikere kommuniserer strategisk; at de pynter på sin egen politikk og svartmaler de andres. Men det blir pinlig når næringsministeren prøver å forvandle de skatteøkningene som norske bedrifter har vært utsatt for av Støre-regjeringen så langt, til en form for skattelette.

19. desember legger skattekommisjonen frem sin utredning.

La oss håpe at vi da kan vende tilbake til det Stoltenberg II-regjeringen mente måtte være utgangspunktet for nærings- og skattepolitikken, slik den regjeringen formulerte det i sitt første, selvstendige budsjett:

«Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå hovedmålene i den økonomiske politikken. Regjeringen legger stor vekt på å bedre rammevilkårene for næringsvirksomhet, bl.a. ved å føre en økonomisk politikk som støtter opp under næringslivets konkurranseevne.» (…) «Et effektivt skattesystem er viktig for å sikre høyest mulig verdiskaping. […] Dette krever bl.a. forutsigbarhet, stabile regler og stor grad av skattemessig likebehandling av ulike næringer og investeringer.»

Under Støres ledelse har Arbeiderpartiet satset på «vanlige folk», og de håpet vel at Jan Christian Vestre, som selv er bedriftseier, skulle sørge for at verdiskaperne og «lillavelgerne» fortsatt var fornøyde.

Men selv ikke en entusiastisk og talefør næringsminister kan skjule helt reelle og kraftige skatteskjerpelser eller den negative retorikken som flere av hans kolleger og regjeringens støttespillere betjener seg av.

Regjeringen er, prisverdig nok, opptatt av å dele.

Men det blir mindre å dele, hvis vi ikke også legger til rette for å skape.

Det er denne doble utfordringen Arbeiderpartiet må greie å gi svar på, dersom partiet igjen skal kunne bli, eller forbli, et bredt og stort folkeparti.

Powered by Labrador CMS