DEBATT

Hvor går grensene for hva politikere kan vite om fremtidens verdiskaping?

Riktig svar: På terskelen til et uunngåelig kunnskapsproblem.

Publisert Sist oppdatert

Det ser nå ut til å være utbredt forståelse for at et grønt taktskifte må til for å avverge de verste konsekvensene av klimaendringene. Vi har også beveget oss forbi stadiet hvor det å adlyde oljenæringens særinteresser til nød kunne anses som politisk ansvarlig, selv om det ikke akkurat så slik ut da krisepakken til oljenæringen ble vedtatt i fjor sommer.

I forbindelse med oljekrisepakken ga Jonas Gahr Støre uttrykk for at han var helt sikker på at det nettopp er kompetansen i olje- og leverandørindustrien som er nøkkelen til en vellykket grønn omstilling. Det høres jo umiddelbart ganske fornuftig ut, tatt i betraktning alle de nye mulighetene som byr seg gjennom havvind, hydrogen, batterier, karbonfangst og lagring med mer.

At det nå er viktig å lykkes med omstillingen fra olje- og gassvirksomhet til nye verdiskapende næringer er da også noe som hele 75 prosent av velgerne er enige i, ifølge en nylig gjennomført meningsmåling fra Respons Analyse, på oppdrag fra Civita. I vissheten om denne, for Norges del, ekstra krevende grønne omstillingen, er det kanskje heller ikke så rart at mange politikere har begynt å forfekte en mer aktiv og retningsgivende stat, en stat som går foran og brøyter vei gjennom det grønne skiftet, med helt konkrete satsinger og støttetiltak, ofte i tett dialog med eksisterende næringsaktører – og dertilhørende næringsinteresser.

Næringspolitiske ambisjoner og dilemmaer

Opposisjonen har, både sammen og hver for seg, meislet ut ambisiøse forslag til en ny aktiv næringspolitikk, og samtidig kritisert regjeringen for å bedrive en for passiv næringspolitikk. Regjeringen har stort sett svart med å hevde at den også driver en aktiv næringspolitikk, med henvisning til alt fra økte bevilgninger til Enova og storsatsinger som Langskip (karbonfangst og lagring).

Spennvidden i forslagene er stor, fra fire felles definerte samfunnsoppdrag fra partiene Ap, Sp, SV og MDG, til Arbeiderpartiets konkrete programformuleringer om et mer aktivt og retningsgivende statlig eierskap, dobling av verdiskapingen fra havbruk innen 2030 og til følgende plan-korporatistiske grep: «Fastsette et eksportmål på 50 % økning i eksporten utenom olje og gass til 2030, og sette ned et partssammensatt utvalg som skal konkretisere tiltak og virkemidler for å nå dette målet».

Selv mener Arbeiderpartiet at programmet ikke nødvendigvis innebærer nevneverdige økte offentlige utgifter, men snarere en spissing og omfordeling av den eksisterende pengebruken. Hvor realistisk den tanken er, vil tiden vise. Programformuleringene innvarsler at målene skal søkes nådd gjennom en form for retningsgivende planstyring med klare korporative trekk. Hvordan en slik politisk dreining, som både minner om fransk indikativ planlegging og elementer fra norsk planøkonomi etter andre verdenskrig, skal unngå å ende opp i et beskyttet og kontraproduktivt privilegiesystem er plutselig blitt et relevant spørsmål å stille.

Og hvordan den varslede næringspolitiske dreiningen vil virke inn på mulighetene for å etablere flere innovasjons- og vekstkraftige nye bedrifter i Norge reiser minst like store spørsmål. Hele 89 prosent av respondentene i den nevnte undersøkelsen ga uttrykk for at det er svært viktig, eller ganske viktig, å lykkes med nettopp dette i tiden fremover.

Overmodige styringsambisjoner

På toppen av Arbeiderpartiets nye styringsoptimisme lurer også et gammelt spøkelse: statlig styringssvikt. Det står det ingenting om i Aps program.

Det finnes også mer ytterliggående forslag, som i den Kjell Inge Røkke-sponsede rapporten «Den grønne kjempen», utarbeidet av et team rundt økonomen Mariana Mazzucato og publisert av den venstreorienterte tankesmien Manifest. Et anslått årlig bortfall av oljeinvesteringer tilsvarende om lag 85 milliarder kroner frem til 2034 foreslås fylt igjen av statlig styrte grønne investeringer. Investeringene skal anføres av et nytt storkonsern av oppdragsbaserte statsbedrifter, en ny statlig investeringsbank og et internasjonalt grønt statlig investeringsfond. Satsingene som foreslås innen hydrogen, havvind, batterier og CCS matcher dessuten svært godt Røkkes egne grønne næringsinteresser via Aker-konsernet.

Rødt ønsker å gå ytterligere noen skritt i planøkonomisk retning. Partiet vil utvide statens eierskap i næringslivet kraftig gjennom aksjeoppkjøp som utfra dagens børsverdier vil beløpe seg til cirka en tredjedel av dagens norske statsbudsjett.

Neglisjerte kunnskapsillusjoner

Det underforståtte premisset for alle de nevnte næringspolitiske forslagene er at staten har god kunnskap om hva som vil bli Norges mest verdiskapende næringer i fremtiden. Erfaring tilsier imidlertid at politikere og byråkrater umulig kan vite hvor fremtidens mest produktive og godt betalte jobber vil komme. Dermed risikerer satsingene å ende opp som en ressurssløsende serie av fiaskoer, basert på en kunnskapsillusjon som gis næring av overmodige styringsambisjoner.

Og det er ikke bare økonomer som aner denne kunnskapsillusjonen. I den nevnte Respons-undersøkelsen viste det seg at bare 18 prosent av velgerne sa seg helt eller delvis enig i følgende påstand: «Offentlige myndigheter kan best forutsi hva som vil være de viktigste næringene i Norge om 30–50 år». Selv blant de som stemte på Ap og SV ved forrige stortingsvalg var ikke enighetsprosenten høyere enn 23 prosent. Det bør gi grunn til en viss ettertanke.

I løpet av sommeren er vi også blitt kjent med flere grunner til ettertanke. E24s faste seksjon om det grønne skiftet melder blant annet om følgende:

Bunnfaste havvindinstallasjoner viser seg å være lønnsomme, uten statlig støtte. En 20 milliarders investering på batteriproduksjon i Mo i Rana fra det norske selskapet Freyr Battery er i ferd med å bli realisert, basert på privat finansiering. Elkemselskapet Vianode planlegger produksjon av batterielementer på Herøya fra 2022.

En vesentlig del av årsaken til at disse private satsingene realiseres, skyldes de fremtidige forventningene om en merkbart økende CO2-pris, i både kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. I bakgrunnen finner vi EUs skrittvise plan for innstramninger i klimakvotesystemet, noe alle relevante nærings- og finansaktører forstår hva betyr: grønne investeringer forventes å bli stadig mer lønnsomme over tid.

Markedets åpne og desentrale kunnskapsutvikling

Den viktigste grunnen til ettertanke bygger på en grunnleggende teoretisk forståelse av markedsøkonomiens uerstattelige evne til å skape, utnytte og spre ny «økonomisk kunnskap» om hvordan vi kan tilfredsstille våre behov på stadig bedre og mer effektive måter. Den metoden foregår gjennom desentraliserte konkurranse- og innovasjonsdrevne markedsprosesser, gjennom et dynamisk og åpent samspill mellom tilbud og etterspørsel, hvor fri prisdannelse og økonomisk incentiver spiller helt sentrale roller.

Det var denne egenskapen ved en velfungerende markedsøkonomi som fikk økonomen Friedrich Hayek til å forstå markedsprosesser som åpne og spontant koordinerte oppdagelsesprosesser, som muliggjør dynamisk utvikling, vekst og effektiv spredning av verdiskapende kunnskap. Denne innsikten ble også belønnet med en nobelpris, og den samme innsikten er det ingen som i ettertid har lyktes med å motbevise.

Denne avgjørende formen for økonomisk kunnskap kan kun fremskaffes gjennom åpne markedsprosesser. Ingen politiker kan ha noe realistisk håp om å besitte den. Man kan selvsagt både ønske seg og tro noe annet. Men det blir nok med troen – og akkurat den troen har historisk vist seg å være forbundet med svært høye samfunnsøkonomiske kostnader.

Adam Smith var nær ved å forstå noe av det samme i 1776, da han skrev følgende i sitt berømte verk The Wealth of Nations: «All systems either of preference or of restraint, therefore, being thus completely taken away……the sovereign is completely discharged from a duty, in the attempting to perform which he must always be exposed to innumerable delusions, and for the proper performance of which no human wisdom or knowledge could ever be sufficient; the duty of superintending the industry of private people, and of directing it towards the employments most suitable to the interest of the society.»

Det finnes grenser

I ytterste konsekvens er det nettopp dette uunngåelige kunnskapsproblemet, slik Hayek forstod det, og de utallige illusjoner (Smiths «innumerable delusions») som oppstår når problemet neglisjeres, som definerer grensene for hva vi alle kan vite om fremtidens verdiskaping. Fremtiden er som kjent åpen, den er ikke forutbestemt.

Det finnes derfor også en grense for hva politikere kan ha kunnskap om, og som bør få konsekvenser for arbeidsdelingen mellom staten og markedet. Staten trengs først og fremst der markedet kommer til kort. Det gjelder på disse områdene: 1) Å forme og videreutvikle de institusjonene (spillereglene) som en åpen og konkurransebasert markedsøkonomi forutsetter. 2) Når det gjelder å ivareta en rekke viktige fellesgoder og infrastruktur, samt 3) når det gjelder å sikre en rimelig fordeling av gevinster og byrder, herunder å sikre alle en fullverdig livsstandard.

Det grønne skiftet trenger derfor først og fremst en politikk og en stat som ser på prising av karbongassutslipp som det overordnede klimatiltaket, slik at markedet gis de rette rammebetingelsene til å virke effektivt i klimaets tjeneste på tvers av alle næringer. Dernest trenger vi en stat som offensivt tilrettelegger en fornyet energiinfrastruktur, og som investerer i utdanning, kompetanseutvikling, forskning og som legger forholdene til rette for innovasjon, på en måte som er markedskonform og som bygger på åpenhet og likebehandling.

Det siste vi trenger nå er en ny form for klimapolitisk merkantilisme som drives frem av overmodige politikere som ikke forstår sine egne kunnskapsillusjoner.