Politikk

Naive ytringsfrihetsrealister

Å diskutere alt åpent, uten å sensurere eller mobbe meningsmotstandere, er som regel bedre enn å eskalere motsetningene. De som vil ty til sosialt press eller forbud må forstå kostnaden og risikoen.

Å diskutere alt åpent, uten å sensurere eller mobbe meningsmotstandere, er som regel bedre enn å eskalere motsetningene. De som vil ty til sosialt press eller forbud må forstå kostnaden og risikoen.

Nick Cohen hevder i You Can’t Read This Book at ytringsfriheten fikk seg en varig knekk i den vestlige verden etter drapstruslene mot Salman Rushdie. Alle trodde at ytringsfriheten hadde vunnet en endelig seier, og at vi nå kunne lene oss tilbake og høste fruktene, men da den ble angrepet fra en uventet vinkel, viste det seg at vi ikke lenger husket hva vi trengte den til.

Siden mener Cohen det har gått nedover. Litt som millionærarvinger som ikke helt forstår hvor pengene deres kommer fra, ser mange i dag på ytringsfriheten som en «god ting» som må balanseres opp mot andre «gode ting», i Rushdies tilfelle å beskytte utsatte minoriteter mot hets. Alt med måte.

Selv tror jeg at det å diskutere alt åpent, uten å sensurere eller mobbe meningsmotstandere, er viktig på et dypere nivå enn de fleste andre gode saker. Det kan ikke veies opp mot frykten for ekstremisme og hets, det er en del av selve grunnmuren.

Når jeg sier dette svarer noen at jeg er naiv.

En gang for lenge siden, mener de, var det greit å drømme om en ideenes markedsplass, hvor gode ideer skulle overvinne dårlige i rettferdig tvekamp. Men det var før massepolitikkens århundre, før demagogene, konspirasjonsteoretikerne, ekstremistene og terroristene.

I dag vet vi at det ikke er så enkelt. Vi vet at mennesker tror på det vi ønsker å tro på, ikke det som er sant, og det vi ønsker å tro på er ofte farlig.

De som sier dette ser på seg selv som realister som heller kaldt vann i hodet på idealistene. Å diskutere er fint, men det stoppet ikke Hitler, og har du forsøkt å snakke med en av disse gærningene på nettet? Det er som å stange hodet i veggen.

Å diskutere er fint, men det stoppet ikke Hitler, og har du forsøkt å snakke med en av disse gærningene på nettet?

Det høres fint og verdensvant ut, men jeg tror at disse realistene er naive idealister i forkledning, og at de har glemt at også ytringsfriheten har en nytteverdi: Den hjelper oss å avklare motsetningene i samfunnet på en trygg måte. Tryggere, iallefall, enn alternativene.

For å forklare hvordan må jeg zoome ut litt.

Tenk deg to grupper som er nødt til å forholde seg til hverandre. Det kan være hvem som helst. Det kan være vestlendinger og østlendinger, skattesnytere og skattebetalere, drapsmenn og ikke-drapsmenn, heterofile og homofile, muslimer og ikke-muslimer, kristne og humanister, folk som tror vi har landet på månen og folk som ikke tror det, folk som trenger seg på bussen før passasjerene har kommet av og folk som ikke gjør det, markedsliberalister og sosialdemokrater, israelere og palestinere, nazister og demokrater, vestblokk- og østblokkland.

Fem konfliktnivåer
Disse gruppene er forskjellige fra hverandre. Forskjellene fører til motsetninger, og motsetningene kan de avklare ved å velge hvilket av fem nivåer de skal eskalere konflikten til:

Nivå 1 er å ikke bry seg om at de er forskjellige, å ikke ha noen konflikt.

Nivå 2 er å diskutere, forsøke å overbevise den andre gruppen om at de tar feil.

Nivå 3 er å ta i bruk sosialt press mot den andre gruppen.

Nivå 4 er å bruke makt mot den andre gruppen, med mål om å kue dem.

Nivå 5 er å forsøke å utrydde den andre gruppen.

Hvilket nivå vi velger kommer an på. Motsetningen mellom heterofile og homofile har normalt blitt håndtert ved at heterofile mobber, fengsler, eller dreper homofile. Men i Norge i dag bryr mange seg ikke om denne forskjellen i det hele tatt, og det koster mer å være åpen homofob enn åpen homofil.

Motsetningen mellom heterofile og homofile har normalt blitt håndtert ved at heterofile mobber, fengsler, eller dreper homofile.

Andre ganger er konflikt den eneste riktige måten å avklare en motsetning på. Motsetningen mellom drapsmenn og samfunnet ellers løser vi med makt: Vi setter drapsmennene i fengsel. Noen land bruker mer makt enn andre, men ingen tror de kan avklare motsetningen ved å sette seg ned og snakke med morderne.

Og da tyske nazister forsøkte å erobre Europa, var det bare én riktig ting å gjøre: Plukke opp våpen og skyte tilbake.

Mennesker ser ut til å ha et slags instinkt som dytter oss oppover denne stigen. Vi liker ikke forskjeller, og drømmer innerst inne om å eskalere alle motsetninger til høyeste mulige nivå, slik at verden kun består av oss som har den ene sanne tro. Men det er to ting som holder oss nede.

Det ene er de politiske idealene våre, som sier at demokrati, ytringsfrihet, toleranse og menneskeverd har en verdi i seg selv. Disse idealene forteller oss at det er galt å stigmatisere noen fordi de har en annen seksuell legning, eller fordi de tror verden ser ut på en annen måte enn du gjør selv, og at det er galt å sette folk i fengsel for oppførsel som bare skader en selv. De forteller oss også at det å eskalere en konflikt til nivå 5, utryddelse, er tabu, en tanke så grufull at du bør skamme deg over å tenke den.

Selv om de fleste av oss bare halvhjertet aksepterer disse idealene, har de gjort mye for å redusere konfliktnivået. Konfliktinstinktet vårt har blitt temmet.

Farlig eskalering
Det andre som holder oss igjen er at vi lærer at det er farlig å eskalere, fordi det ikke er mulig å forutse konsekvensene. For hvert nivå du eskalerer, risikerer du å tape, eller vinne en pyrrhosseier.

Hvis du eskalerer fra nivå 1 til 2, fra apati til diskusjon, kan det hende at din side viser seg å ha de dårligste argumentene. Jeg kastet meg en gang inn i en religionsdebatt. Jeg tapte.

Å bruke sosialt press er enda mer risikabelt. Jeg har skrevet tidligere om hvordan overforbruk av moralsk fordømmelse har gjort antirasistene sløve og irrelevante. Når du tror du ikke behøver å begrunne meningene dine, mister du evnen til å gjøre det, og når du er usaklig mot meningsmotstandere slutter de å lytte til deg.

Å ta i bruk makt mot sine motstandere er enda farligere enn dette igjen. Det kan alle diktatorer og krigførende land skrive under på. I Syria klamrer eliten seg til makten ikke bare fordi de er glade i makt, men fordi de vet at hevnen kommer når de mister den. Det frykter ikke Jens Stoltenberg.

Og starter du en nådeløs utslettelseskrig, kan det være din egen gruppe som til slutt blir utslettet. Derfor tar de fleste land krigsfanger, i stedet for å henrette dem. De antar at fienden vil gjøre det samme.

Og starter du en nådeløs utslettelseskrig, kan det være din egen gruppe som til slutt blir utslettet.

Eskaleringsmodellen jeg tegner opp her forteller deg ikke hvordan du skal leve med mennesker som er forskjellige fra deg selv. Den sier ikke hvilke motsetninger du bør bry deg om, og hvilke du bør trekke på skuldrene av. Den bare viser hvilke alternativer du har å velge mellom, og hva kostnaden er ved å velge dem.

Og den viser hvor frie diskusjoner hører hjemme i det store bildet: Sammen med demokrati og toleranse på nivå 1 og 2, som en av de tryggeste måtene å avklare motsetninger på.

Hvem er realisten?
Realisten som vil helle kaldt vann i hodet på idealisten minner om at ord ikke stoppet Hitler-Tyskland. En gang var det nødvendig å skyte nazister, derfor må vi i dag legge lokk på enkelte debatter, så ikke rasistene og konspirasjonsteoretikerne slipper løs.

Men hvem her er det som er realisten? “Realistene” ser ut til å tro at de trygt kan avklare motsetningene i samfunnet ved å eskalere konfliktnivået, og ta i bruk sosialt press og makt mot grupper som har feil meninger. Slik vil de bygge et samfunn hvor alle mennesker er gode, hvor det ikke finnes fordommer eller konspirasjonsteorier. “Idealistene” har sympati for målet deres, men advarer mot uheldige sideeffekter. La oss bytte om merkelappene, og se om det passer bedre.

Det er mulig det finnes ytringsfrihetsidealister som tror at den riktige siden alltid vinner i en åpen debatt, eller at ord kan løse alle konflikter. Dem om det.

Men min egen tilnærming er dette: Samfunnet er fullt av motsetninger. Det vil alltid være noen som mener noe fryktelig. Er vi nødt til å bekjempe dem med makt, ja så må vi det, men vi vil det helst ikke. Både fordi vi tror på verdien av å tenke fritt, og fordi vi er redde for sideeffektene av en unødvendig eskalering.

Det var riktig og lurt å skyte nazister i 1943, og kan bli det igjen en dag i fremtiden, men det er ikke riktig eller lurt å sensurere dem i dag.

Islamhatet som har vokst frem på nettet er skummelt, men de som tror de kan håne og moderere det vekk er håpløst naive. De er som idealistene som støttet Irak-krigen i 2003 fordi den kunne demokratisere Midtøsten, eller likestillingsidealistene som vil presse muslimske kvinner til å ikke gå med hijab og niqab: De sikter mot noe godt, men forstår ikke terrenget, og aner ikke hva de risikerer.

I blant er det riktig og nødvendig å eskalere motsetningene i samfunnet vårt til et høyere konfliktnivå. Men jeg stiller ett krav til de som ønsker dette: At de forstår kostnaden og risikoen, og kan begrunne hvorfor det allikevel er verdt det.  

Det er et sjeldent syn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden