Kommentar

Namedropping i brun saus

Dag Herbjørnsrud skriver om høyreradikalisering og nevner demokratiske samfunnsdebattanter i samme åndedrag som marsjerende nynazister. Ufint og uredelig, mener Ivar Staurseth. (Foto: Wikimedia Commons)

Dag Herbjørnsrud har oppdaget at det finnes mennesker som ikke tilhører hans egen studiesirkel på Blindern.

Det er en ting som har forbauset meg i alle år. Det er hvor forskjellig henholdsvis høyreekstremisme og radikal islamisme skal bekjempes. Når jeg ser de sinte unge mennene marsjere, enten de har barbert av håret eller latt skjegget gro, tenker jeg at nazister og islamister er ett fett.

Begge grupper hater demokrati, ytringsfrihet, jøder, homofili og annet som er gøy. Begge mener at vold og diktatur er bra. I begge tilfeller kan det tenkes at marginalisering, utenforskap og andre ord fra O-fag-boken har penset dem inn på et ekstremt spor. Kommunen kunne i begge tilfeller bygget flere fritidsklubber, vil mange si.

Kirurgiske angrep

Likevel skal disse to formene for ekstremisme bekjempes vidt forskjellig i det etablerte ordskiftet.

Når det kommer til radikal islamisme, skal vi gå «kirurgisk» til angrep og kun kritisere de som er eksplisitt ekstreme. Og vi gjør det selvsagt med forbehold på innpust og utpust om at det er disse, og kun disse, vi er ute etter. Nåde den som ikke tar dette heseblesende forbeholdet hele tiden.

Selv da Sylvi Listhaug forleden satte skapet på plass og kritiserte en islamsk teolog som har forsvart dødsstraff for blasfemi, ble det murring over manglende høflighet. Har kontroversielle ytringer noe med islam å gjøre, er de som regel tullet inn i et omfangsrikt håndkle av hårsårhet.

I den brune vognen er det plass til alle

Da er det annerledes når det kommer til å bekjempe ekstreme krefter på ytre høyre. Her er det bare å peise på og male med bred, brunfarget pensel. Har du en høyreorientert meningsmotstander i skravleklassen, sier du? Bare føy ham til den brune årsakskjeden som ender i nazisme. Det er plass til alle.

Her trenger du ikke tenke over om dine meningsmotstandere støtter nazisme eller sosialdemokrati, for alle monner drar – kritikk av innvandringens kostnader, økonomisk og kulturelt, er første skritt på vei ut i en pøl av hat og forakt.

Det er jo sikkert en drosjesjåfør et sted som har likt kronikkene deres og i neste omgang sagt noe drøyt. Alt henger sammen med alt.

De skumle som ikke stemmer småpartier

Dag Herbjørnsruds merksnodige kronikk i Dagbladet i dag er et godt eksempel på dette. Overskriften er «Slik radikaliseres norske menn» og er illustrert med et bilde av Kjetil Rolness. Der har du den norske høyreradikalismen. Mens du må til sekter fjernt fra Blindern for å finne islamistisk utenforskap, kan du finne den brune fare på Aschehougs hagefest.

Eller rettere sagt: Selv hagefester og skravleklasser i konforme Norge er såpass vide at du vil finne noen som ikke stemmer MDG, SV, Rødt eller Venstre. Du finner folk som kritiserer islam, er bekymret for et økende antall islamistiske terrorangrep i Europa og regner på hva høy innvandring vil koste en velferdsstat som uansett vil bli mer presset fremover på grunn av eldrebølgen.

Jeg tror alle som har studert på Blindern, en eller annen gang har opplevd et ekkokammer hvor det å stå på høyresiden i Arbeiderpartiet er en mer kontroversiell posisjon enn å stemme Rødt. Det virker som Herbjørnsrud har oppdaget et sjikt som ikke har det på denne måten. Han kaller det ekkokammer.

Høyrekritikk over samme lest som «islamofobi»

Herbjørnsrud nevner dette «ekkokammeret», og da særlig Kjetil Rolness, Jon Hustad, Asle Toje, Halvor Fosli og Nils Rune Langeland, i en kronikk om radikalisering som innledes med noe om «Den nordiske motstandsbevegelsen», «Nordfront» og andre eksplisitt voldsromantiske sekter med oppheng i rasebiologi, antisemittisme og annen kloakk fra vår mest nattsvarte forhistorie.

Tror Herbjørnsrud at det går en brun tråd fra Rolness og Hustad til marsjerende nynazister? At en innvandringskritisk debatt som føres på kronikkplass, fortjener å bli satt i bås med marsjerende høyreekstreme mennesker med vold på rullebladet?

Hadde jeg satt meg ned for å skrive om radikalisering, innledet med noe om IS og Profetens Ummah, for så å pense kronikken over til å svartmale muslimske samfunnsdebattanter som står trygt plantet i et liberalt, demokratisk landskap, ville jeg blitt anklaget for å blande snørr og bart og være «islamofob». Hadde venstreorienterte debattanter blitt koblet til autonome voldsmenn og væpna revolusjon, ville jeg blitt stemplet som nokså enkelt møblert.

Namedropping i brun saus

Jeg vet ikke noe om møbleringen hos Herbjørnsrud, men det virker som hans ærend først og fremst er å avlegge en visitt hos noen herrer han har et horn i siden til.

Journalist i Dag og Tid, Jon Hustad, nevnes for eksempel som en som forsvarte den i sommer mye omtalte professoren som sendte seksualiserte meldinger til kvinner. Dette til tross for at Hustad eksplisitt har presisert at det selvsagt er helt galt å sende slikt.

Denne forvrengningen er også alt som sies om Hustad i kronikken, utover at han visstnok startet «konspirasjonslignende anklager mot SSBs innvandrerfremskrivninger» for femten år siden. Det er ren namedroppng i brun saus, og tok SSB feil, Herbjørnsrud?

Ingen kvantemekanisk sammenfiltring

Siden jeg spekulerer i Herbjørnsruds horn i sidene til folk, skal jeg i redelighetens navn tilstå at jeg kjenner de fleste som er namedroppet i kronikken. Men jeg liker å tro at jeg ville reagert, også om en kronikk som tilsynelatende skulle handle om Rote Armee Fraktion eller Profetens Ummah, først og fremst var en tilsvining av folk i SV eller med muslimsk tilhørighet som ikke har kvesset andre våpen enn pennen.

Det går nemlig ikke alltid en radikaliserende kjede av årsaker fra det brede, demokratiske og ut i det ytterste mørke. Og det er slett ikke slik at en eller annen «magisk», kvantemekanisk sammenfiltring sørger for at denne årsakskjeden blir sterkere idet du innser at du misliker eller er uenig med noen i det aktuelle demokratiske landskapet.

Parker private kjepphester

Vi trenger å bekjempe fundamentalisme, terrorisme og annen ekstremisme – både nazister som marsjerer glattbarbert og islamister som marsjerer og oser av skjegg. Vi skal ta til motmæle når utlendinger hetses og mobbes og når kvinner mobbes for å være for vestlige.

Fremfor alt skal vi stå opp for mennesker med én fot i ulike leire, for eksempel folk med minoritetsbakgrunn som både frykter moralpoliti og nynazister.

Men den kampen er for viktig til at våre personlige, politiske kjepphester skal danne en fortropp med brodd mot mennesker som skriver kronikker vi ikke liker.

P.S. Det blir i Herbjørnsruds kronikk gjort et vesen av at herrene som kritiseres, er innflyttere til Oslo. Denne kommentatoren er også barnefødt utenfor Ring 3, er godt integrert i hovedstaden på tiende året og skriver flytende riksmål.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden