Kultur

Når det fete imaget spinner ut av kontroll: «Lords of Chaos» anmeldt

Bilde: Nordisk Film Distribusjon

Den nye filmen om Øystein Aarseth, Varg Vikernes og det norske black metal-miljøet er både interessant og underholdende, trass i at regissøren har tatt seg kunstneriske friheter.

På Youtube er Varg Vikernes sur. Årsaken er den nye filmen Lords of Chaos, som har premiere på norske kinoer denne uken. Greven mener filmen er et karakterdrap på ham, blant annet fordi han blir spilt av en «feit jøde», fordi filmen er full av faktafeil, men ikke minst fordi hans versjon av drapet på Øystein Aarseth i august 1993 ikke er den som gjengis i filmen. Ifølge denne versjonen var det nemlig Aarseth som angrep Vikernes først, da Vikernes dukket opp på døra hans etter å ha ankommet i bil fra Bergen klokken tre på natten, og drapet var et slags selvforsvar.

Noen av Grevens videoer på Youtube når over en halv million visninger. I kommentarfeltet støttes han av tilhengere som sluker hans versjon av hendelsene rått. Det norske straffesystemet med korte soninger og vekt på rehabilitering er på en eller annen måte ikke helt tilpasset drapsmenn med mangelfullt utviklede sjelsevner (som rettspsykiaterne konkluderte), ekstreme ideologiske tilbøyeligheter og store følgerskarer på internett.

Men uansett: Det lille norske black metal-miljøet på begynnelsen av 90-tallet, med Øystein Aarseth og Greven som de mest kjente representantene, var såpass spesielt, både ut fra de dramatiske hendelsene og musikken som ble skapt, at det på et eller annet tidspunkt måtte bli en filmatisering ut av det. Regissøren Jonas Åkerlund (kjent for sine musikkvideoer for blant andre Madonna og The Prodigy på 90-tallet) har selv en viss bakgrunn fra den skandinaviske metalscenen, og burde slik sett ikke være noen dårlig kandidat for oppgaven.

Alle de mest kjente momentene er med. Vi nevner i fleng dannelsen av Aarseths band Mayhem, den legendariske konserten på Jessheim (også brukt av Metallica i en musikkvideo), selvmordet til vokalisten Pelle «Dead» Ohlin, Aarseths platebutikk Helvete i Schweigaards gate i Oslo, kirkebrannene, Grevens promoteringsstunt i Bergens Tidene, Bård «Faust» Eithuns drap på en homofil mann på Lillehammer, den sensasjonalistiske artikkelen i det britiske magasinet Kerrang, planene om å sprenge Nidarosdomen med dynamitt og til slutt det bestialske drapet på Aarseth, der han ble stukket 23 ganger med kniv, hvorav 16 ganger i ryggen.

All dialogen er antakelig oppdiktet og et vell av detaljer feil. Mest reagerer jeg på at Vikernes blir presentert som en outsider i black-metalmiljøet på tidspunktet han først møtte Aarseth, med jakkemerke fra balladerockbandet Scorpions og haltende forståelse for kodene blant satanrockerne. Dette stemmer neppe, og Åkerlund hadde ikke trengt å anstrenge seg for å fremstille denne fyren i et dårlig lys. Synthpopartisten Sky Ferreira spiller Aarseths kjæreste i filmen, en karakter som for alt jeg vet er helt oppdiktet.

Men jeg tror de fleste som ikke har vært involvert i hendelsene selv, bryr seg lite om detaljene så lenge hovedmomentene i filmen ikke er helt villedende, på samme måte som det gikk merkelig greit å akseptere at Øystein, Jørn og Kristian i filmen snakker engelsk og blir spilt av amerikanske skuespillere.

Nå om dagen kommer det ut mange serier basert på virkelige hendelser, for eksempel The Crown, Narcos eller den nye filmatiseringen av hendelsene frem til drapet på Gianni Versace i 1997. Ingen forventer at skaperne bak disse seriene ikke tar seg kunstneriske friheter. Det er jo ikke dokumentarfilmer, men underholdning, ofte god underholdning.

God underholdning er også Lords of Chaos. Filmen har i tillegg en allment gyldig moral som burde berøre alle som har bekjent seg til en eller annen ideologi eller et eller annet alternativt image. I filmen fremstilles Øystein Aarseth som en som skapte en ny musikksjanger og et mørkt og nihilistisk ideologisk univers, men som på bunnen hadde et normalt følelsesliv. Når det tok av med drap og kirkebranner, var han ikke gal nok til å henge med, og ønsket seg ut av den destruktive sirkelen han hadde satt i gang.

Heldigvis for dem selv, slipper de fleste som bekjenner seg til radikale ideologier eller standpunkter her i trygge Norge, å bli konfrontert med spørsmålet om man egentlig bare er ironisk, eller om man virkelig mener det – slik Aarseth blir det i denne filmen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden