Kommentar

Når det liberale sentrum blir rasister

Den type rasismeanklager Aksel Braanen Sterri er blitt utsatt for, gjør antirasismen smalere, snevrere og mindre slagkraftig, skriver Nils August Andresen.

Aksel Braanen Sterri er beskyldt for medvirkning til rasisme etter endringer i en leksikonartikkel om rasisme. En ny, kontraproduktiv antirasisme har nådd også norsk offentlighet.

Forrige uke oppstod en i norsk sammenheng uvant rasismekontrovers: Den profilerte samfunnsdebattanten Aksel Braanen Sterri* gjorde for noen år siden, da som ansatt i Store Norske Leksikon (SNL), noen endringer i oppslagsverkets artikkel om rasisme.

De viktigste av disse var at han 1) fjernet formuleringen «manglende tilrettelegging av utdanningstilbud [og] gjennomsnittlig dårligere levekår» som utgjørende strukturell rasisme; og 2) føyde til et punkt til artikkelens setning om at man innen moderne genetikk ikke opererer «med et skille mellom ulike menneskeraser» om at dette er tilfellet «til tross for at det er påvist biologiske forskjeller mellom mennesker som har bodd separert i lengre tider». Denne tilføyelsen mente Sterri var i tråd med SNLs artikkel om «forskjeller mellom menneskegrupper», hvor det oppgis at «Etter at menneskets forfedre spredte seg fra Afrika og utover jordkloden for rundt 50 000 år siden, har det vært tilstrekkelig lav genflyt mellom enkelte populasjoner til at frekvensen av alleler for enkeltgener er ulik på tvers av menneskegrupper.»

De fleste er enige om at dette ikke burde skjedd som det gjorde: Endringer i substans burde ikke skjedd uten at en fagperson var involvert, og ikke uten at forfatteren av endringene ble oppgitt på nettsiden. Men kritikken Sterri fikk, gikk langt ut over dette: I en artikkel hos Antirasistisk senter kalte Dag Herbjørnsrud Sterris endringer et «ideologisk kupp», som støttet opp under hans «ideologiske rasismedefinisjon».

Herbjørnsrud kalte ikke Sterri direkte for rasist, men det etterlot inntrykk av artikkelen er at Sterri i beste fall støttet opp under rasisters agenda. I kjølvannet av Herbjørnsruds artikkel gav andre debattanter tilknyttet antirasistiske organisasjoner på sosiale medier uttrykk for det samme: At Sterri fremmer rasistisk tankegods.

Forfatteren av artikkelen Sterri gjorde endringer i, Torgeir Skorgen, reagerte ikke bare på at endringer var foretatt uten at han ble informert, men også på de tre punktene nevnt over, som at Sterri relativiserte hans «påpekning» av at gjennomsnittlig dårligere levekår er et eksempel «på såkalt strukturell rasisme».

Rasismeforskeren Sindre Bangstad mener Sterri har hatt en agenda om å gjeninnføre rasebegrepet (til tross for at han altså beholdt teksten som sa at moderne genetikk ikke opererer med et skille mellom ulike raser), basert på at Sterri i Dagsavisen har uttalt at det ikke er rasistisk å hevde dette standpunktet. Bangstad mener det er «betenkelig at Sterri hevder sine synspunkter», og setter det i sammenheng med «de grove menneskelige overgrepene i europeisk historie».

Implikasjonen av kritikken, både hos Herbjørnsrud, Skorgen, Bangstad og i sosiale medier, var at Sterri i beste fall var en naiv medløper for rasisme, i verste fall ikke var fullt så naiv.

Ukontroversielle endringer

Før vi går videre, er det nødvendig å fastslå at endringene Sterri gjorde i SNL-artikkelen, ikke burde være spesielt kontroversielle, ikke innebærer noe ideologisk kupp, ikke gjeninnfører rasebegrepet, og ikke bør settes i forbindelse med grove menneskelige overgrep.

Skorgen mener at økonomisk ulikhet mellom folkegrupper i seg selv innebærer rasediskriminering – det fremgår av hans opprinnelige SNL-artikkel, og han gjentar standpunktet overfor Dagsavisen nå. Skorgen har rett i at mange rasismeforskere opererer med et begrep om institusjonell eller strukturell rasisme, og ser økonomisk ulikhet mellom raser i lys av dette. Dette gjelder spesielt dem som jobber med et land som USA – som har en lang historie med slaveri, segregasjon og andre former for institusjonalisert rasisme – og ulike koloniale og postkoloniale kontekster.

Et leksikon vil normalt likevel være forsiktig med å opphøye et av mange ståsteder blant forskere til en entydig sannhet. Hadde han sagt at en historie med ulike former for diskriminering og ekskludering i mange tilfeller bidrar til økonomisk ulikhet, ville et stort flertall av forskere på feltet nok kunne vært enige. Men noen faglig konsensus om Skorgens ståsted – at ulikhet er diskriminering – finnes rett og slett ikke.

Det er ikke så rart: Det er lett å vise eksempler der en slik tolkning synes søkt. Bare for å gi ett: Økonomiske data for USA i 2017 viser at den skolekretsen i staten New York som har høyest andel barn oppvokst i fattigdom, ligger hverken i Bronx eller et annet område med mange svarte eller latinamerikanere. I stedet ligger den i landsbyen Kiryas Joel, en times kjøring nord for Manhattan. Kiryas Joel er en landsby grunnlagt av den hasidisk jødiske Satmar-sekten, og nesten alle innbyggerne tilhører denne.

Antisemitisme har historisk vært en av denne verdens plager. Når barnefattigdommen er så høy i Kiryas Joel, er det likevel ikke naturlig å se det som resultat av strukturell rasisme, som ikke hindrer både ortodokse og liberale jøder på Manhattan fra å klare seg godt økonomisk. Snarere er det naturlig å se det i sammenheng med selvsegregering (de fleste innbyggerne i Kiryas Joel har jiddisch som morsmål og halvparten snakker engelsk dårlig eller ikke i det hele tatt), utdanningsvalg og svært høye barnetall (hvis du tror jeg overdriver, kan du lese om Yitta Schwartz, som hadde rundt 2000 etterkommere da hun døde 93 år gammel i 2010).

Et leksikon som engelske Wikipedia, der artikler sjelden får stå lenge uten at ulike perspektiver kommer til orde, innleder sin beskrivelse av institusjonell rasisme slik: «The concept of institutional racism re-emerged in political discourse in the late and mid 1990s after a long hiatus, but has remained a contested concept that has been critiqued by multiple constituencies.» Fotnoten viser til en artikkel fra 2010, som diskuterer flere av utfordringene med konseptet.

Sterris løsning på problemet som oppstod ved at Skorgens artikkel inneholdt en nettopp ikke uomstridt formulering av strukturell rasisme, var å fjerne det som er mest omstridt. En alternativ løsning ville selvsagt vært å utvide denne delen, og beskrive i korte trekk hva diskusjonen om konseptet handler om. En slik diskusjon kunne høre med i en revidert artikkel – men i mellomtiden er den rimeligste forståelsen at det minst kontroversielle måtte være å fjerne den kontroversielle formuleringen.

Fravær av raser

At Sterris endring regnes som «kontroversiell», mens Skorgens opprinnelige formulering ikke gjør det, handler ikke om faglighet, men om hvem som har definisjonsmakten over hva som er kontroversielt.

Det aller mest kontroversielle i debatten som har fulgt, har imidlertid handlet om noe Sterri ikke har skrevet eller argumentert for, nemlig eksistensen av raser. Som nevnt bestod endringen i å legge til «det er påvist biologiske forskjeller mellom mennesker som har bodd separert i lengre tider» – men beholde at moderne biologi altså likevel ikke opererer med menneskeraser.

Deler av kritikken i sosiale medier har likevel i stor grad lagt til grunn at Sterri ønsker å reintrodusere rasebegrepet.

Denne kritikken, som altså ikke er basert på endringene Sterri gjorde i SNL-artikkelen, har vært så omfattende at Sterri skrevet en artikkel for å oppklare sitt syn på dette punktet.

At det finnes biologiske forskjeller mellom populasjoner som har levd adskilt over tid, er ikke omstridt blant evolusjonsbiologer og genetikere – selv om det også er full enighet om at variasjonen innad i grupper er større enn variasjonen mellom dem. Debatten går i stedet for eksempel på om forskjellene forstås best som gradvise endringer eller om det finnes geografiske clustere med naturlige barrierer i mellom; hvor store forskjellene er og om det er klassifikatorisk meningsfullt; og hvordan man behandler det faktum at det også har vært betydelig genflyt mellom de aller fleste populasjoner.

Spørsmålet man kan stille, er om det er relevant å ta dette med i en artikkel om rasisme – eller om det rimeligvis er kontroversielt. Svaret på det spørsmålet avhenger av alternativene. I dette tilfellet nøyde Skorgens opprinnelige tekst seg med å fastslå at moderne biologi ikke opererer med raser. Men mens det er rett at dette er et flertallssyn blant både biologer og genetikere, er det likevel ikke slik at det er unison enighet om dette. Et antall forskere mener genetiske clustere finnes og rimeligvis kan forstås omtrent slik, selv om de ikke korresponderer fullt ut med historiske antropologiske kategorier. Harvard-genetikeren David Reich er også mer positivt innstilt til konseptet. Professor i evolusjonsbiologi ved UiO Glenn-Peter Sætre er av et lignende syn. Spørsmålet kompliseres også av at det ikke er full enighet om definisjon av rase.

Gitt at man, som meg, mener et leksikon nettopp ikke bør være ideologisk og normativt, men i stedet bør oppsummere status på faglige debatter, var Skorgens artikkel igjen ikke fyllestgjørende. En lengre tekst ville kanskje kunnet se ut som artikkelen om menneskelig genetisk variasjon på engelsk Wikipedia, der de ulike synene presenteres og kontekstualiseres. At Sterri valgte å utvide artikkelen med et i seg selv faglig ukontroversielt tillegg, burde igjen ikke være mer kontroversielt enn den opprinnelige formuleringen.

Tredjegradsfordømmelse

Sterri har imidlertid også hevdet at det ikke er rasistisk å hevde at det eksisterer raser, og i realiteten er det kanskje her mye av debatten står. I debatten fremstår nemlig dette punktet som noe gode mennesker må slutte seg til: altså, ikke bare at man slutter seg til det synet at raser ikke understøttes av moderne biologi – men at det er rasistisk å ha et annet syn.

Men dette er kontraproduktivt. Det transformerer en faglig debatt til et moralsk spørsmål på en helt unødvendig måte. Saken er at genetikere og evolusjonsbiologer som argumenterer mot rasekonseptet i biologi – og ikke bare ordet og dets konnotasjoner – i stor grad gjør det på metodologisk og empirisk grunnlag. Og – basert på det jeg som legmann har klart å sette meg inn – har de også gode kort på hånden. En nylig faglig formulering av argumentet mot å kategorisere mennesker i biologiske raser eller naturlige clustere kan leses her. Disse argumentene er imidlertid av en art som i teorien er åpen for motsatt konklusjon; for at andre eller nye data kunne gi en annen konklusjon; eller for at enkelte populasjoner mer meningsfullt kan plasseres i ikke-kontinuerlige klassifiseringer.

For egen del mener jeg – om enn som legmann – at rasekonseptet ikke fremstår som en biologisk godt begrunnet klassifisering av forskjeller mellom menneskelige populasjoner; og at både begrepet og deler av forskningstradisjonen har en problematisk historie. Men hvis uenighet om metoder og empiri reduseres til et moralsk spørsmål, blir det umulig for både fagfolk og legfolk å forstå feltet. Hvis en legmann som Aksel Braanen Sterri sees som suspekt fordi han ikke selv fordømmer for eksempel David Reich eller Glenn-Peter Sætre som rasistiske, er vi på ville veier.

Første gang i Norge?

For oss som er noe mer konservative enn Sterri, og jevnlig for eksempel skriver restriktivt om innvandring eller diskuterer hva «etnisk norsk» egentlig betyr, er beskyldninger om rasisme eller bistand til rasisme ikke akkurat noe nytt. Slike beskyldninger er iblant urimelige. Samtidig er det åpenbart at ikke minst på ytre høyre finnes betydelige mengder både muslimhat og fordommer av ulik art mot de brune og svarte nordmenn. Debatten om hva som er rasisme og hva som er religionskritikk eller fornuftig innvandringsskepsis er allerede gammel.

Det som er nytt, og derfor verdt å dvele ved, er at implisitte påstander om rasisme rettes ikke bare mot dem som forbindes med innvandringsskepsis, men mot en tydeligere liberal sentrum-venstreside. Sterri luftet for eksempel i sommer et (rett nok horribelt) forslag om en potensielt dramatisk liberalisering av innvandringspolitikken.

Sagt på en annen måte: Sett fra det liberale sentrum har debatten om for liberal omgang med beskyldninger om rasisme til nå stort sett handlet om noen andre, de der ute på høyre fløy. Når det rettes mot en liberal akademiker fra sentrum-venstre, er det lettere for flere å tenke at rasismeanklager kan ramme hvem som helst. Det kan kanskje føre til at noen blir forsiktige med å uttale seg om brennbare spørsmål; men først og fremst tror jeg det fører det til kjøligere følelser overfor antirasismen.

Ikke gjør antirasismen perifer

Man kunne innvendt: Det finnes verre saker enn indirekte eller endog direkte å beskyldes for rasisme – for eksempel å utsettes for rasisme.

Rasisme er da også noe hvem som helst kan begå, og det er holdninger hvem som helst kan ha. Vi har alle våre fordommer, bevisste og ubevisste, som gjør at vi taler skjevt, tenker skjevt og dømmer skjevt. Ikke minst: I en tid der Donald Trump sitter i Det hvite hus og nynazister marsjerer i gatene, finnes det mer alvorlige rasisme-relaterte spørsmål å diskutere enn at noen reagerer på det de opplever som en oppmykning av rasismebegrepet eller et forsøk på å rehabilitere diskrediterte raseteorier.

Likevel er det farer forbundet med en for lemfeldig omgang med rasismebegrepet, og denne debatten illustrerer hvorfor. For det første, og jeg hadde nær sagt selvfølgelig, er det urimelig overfor dem som rammes av urimelige anklager, slik Sterri blir her. For det andre er det problematisk å karakterisere pågående faglige, empiriske og metodologiske debatter i denne type moralske termer. Selv om jeg er enig i at forskningsfronten i evolusjonsbiologi ikke peker på rase som den beste forståelsen av menneskelig variasjon, er det håpløst og farlig å gjøre antirasismen avhengig av en spesifikk struktur på empirien. For det tredje, og kanskje viktigst: Denne type rasismeanklager bringer antirasisme fra et potensiell bredt delt engasjement, til å være en langt smalere bevegelse med krav om konformitet i en svært lang rekke spørsmål langt utenfor kjernedefinisjonen av rasisme.

Det har sine problematiske sider at innvandringskritikere på ytre høyre stemples som rasister. Men det er tross alt et sted ute på ytre høyre at de tydeligste ideologiske rasistene finnes. Når det liberale sentrum og faglige debatter møter samme stempel, er det langt flere som kobler av. Poenget er ikke at folk radikaliseres av å bli kalt rasist en gang eller to; det er snarere at man ikke er eller kan være en naturlig alliert for folk som anser deg som i beste fall suspekt og i verste fall som suspekt.

Når man går videre fra erkjennelsen av at rasisme ofte har produsert økonomisk ulikhet, til å se det som suspekt at andre ikke anerkjenner økonomisk ulikhet mellom grupper som en tilstrekkelig betingelse for å fastslå eksistensen av strukturell rasisme; eller når man går videre fra å advare mot det antropologiske rasebegrepets problematiske historie til å mene det er problematisk å nevne mainstream-forskning om populasjonsulikhet eller at man blir en medløper for rasisme om man ikke vil fordømme alle forskere med et annet syn på populasjonsgenetikk som pseudovitenskap, da gjør man også antirasismen smal, intellektuelt snever og lite slagkraftig.

Ikke minst i en tid der Trump sitter i Det hvite hus og nynazister marsjerer i gatene, er det fortsatt verdt å diskutere.


* Jeg regner Aksel Braanen Sterri som en venn, dog ikke nærere enn at jeg jevnlig og etter beste evne forsøker å sable ned noen av hans bidrag til offentligheten.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden