Spaltist

Når en god sak drives for langt

Mange som er opptatt av klassiske progressive kampsaker, vil nødig høre snakk om at det er mulig å drive disse sakene for langt. Men det er det, og Fredrik Virtanen var en slik sak, skriver Torstein Ulserød.

Bilde: Ron Mader/Flickr, CC BY-SA 2.0

Vi bør ikke trykke «like» på alle gode saker. Fredrik Virtanen-saken viser hvorfor.

Denne uken kom boken til den tidligere profilerte svenske journalisten Fredrik Virtanen, som opplevde å bli anklaget for voldtekt i både sosiale og tradisjonelle medier under metoo-høsten 2017. Virtanen mistet jobben som kommentator i Aftonbladet som følge av anklagene i mediene. Han er ikke dømt for hverken voldtekt eller noe annet.

Boken der han forteller sin historie, ble utgitt på et norsk forlag, da ingen av de svenske forlagene han var i kontakt med, ville gi ut boken.

Boken er først og fremst en historie om Virtanen selv, som han også skriver, og deler av boken er skrevet som en slags dagbok. Men dette er også en bok som tilbyr en samfunnsanalyse. Og selv om det er en analyse av en forfatter som opplagt er bitter og søker personlig oppreisning gjennom teksten, er det ikke en irrelevant analyse av samfunnsforholdene.

Boken er et oppgjør med den metoo-journalistikken Virtanen selv ble utsatt for, naturligvis. Men det fins også en større fortelling her. Den handler, som Virtanen selv skriver, om «den seriøse journalistikkens kår i et samfunn der moralisme, pøbelvelde og lynsjinger truer med å ta over makten fra samfunnsinstitusjonene.»

Men denne større historien handler også om hvordan den polariserende dynamikken som den nye medievirkeligheten skaper, kan bidra til radikalisering. Og den viser hvordan denne dynamikken grunnleggende sett er den samme, og kan være like skadelig, enten den underliggende saken i utgangspunktet er en god sak, sett fra et liberalt ståsted, eller det handler om et grunnleggende illiberalt prosjekt.

Relevant for Norge

Er Virtanens historie interessant i en norsk kontekst?

Jeg mener det. Og ikke bare som et bilde på «svenske tilstander». Virtanen-saken illustrerer en markant forskjell på norske og svenske mediers håndtering av metoo-kampanjen. Presseetikken ble i Sverige satt til side i en grad vi heldigvis ikke så i Norge. Og en av grunnene til at det skjedde, var antagelig de mye omtalte forskjellene i norsk og svensk offentlighet og debattklima.

Men samtidig er det slik at den større fortellingen som Virtanen drar opp, er relevant ikke bare fordi det er forskjeller mellom Norge og Sverige. Den er også relevant, fordi mange av de utviklingstrekkene han peker på, også er tilstede i Norge.

Metoo-kampanjen var og er en «god» sak, sett med liberale øyne. Det er, eller startet i hvert fall som, et oppgjør med åpenbart usunne kulturer og praksiser som muliggjorde trakassering, overgrep og maktmisbruk. Og med enkeltpersoner som sto for trakasseringen, overgrepene og maktmisbruket. Derfor har metoo-kampanjen ført til mye bra. Takket være #metoo kan mange føle seg trygge på at det er mindre sannsynlig at de blir utsatt for misbruk av makt i form av seksuell trakassering, og at det nok er lettere å si fra enn det var før.

Dermed er #metoo et eksempel på en progressiv bevegelse som har bidratt til positive samfunnsendringer, hvis man legger til grunn at det er positivt med større frihet og trygghet for vanlige mennesker, slik de fleste gjør. Men #metoo er samtidig et eksempel på en progressiv bevegelse som ble drevet for langt, sett med liberale øyne. Ikke hele tiden og overalt, men noen ganger og noen steder. Sverige er et av stedene, og Virtanen-saken var en av gangene.

Selv om det ikke oppstod full unntakstilstand i norsk presse under #metoo på samme måte som i Sverige, er det fullt mulig å problematisere deler av metoo-journalistikken i Norge også. VGs publisering av den famøse danse-videoen med Trond Giske i februar 2019 er det mest åpenbare eksempelet. VGs opptreden i denne saken kan i beste fall ses som «kidnapping» av metoo for å generere klikk og tjene penger for avisen, slik Virtanen beskylder svenske medier for. VG-saken har jeg selv tidligere skrevet om her.  

Det liberale demokratiet taper

Ofrene for denne typen misbruk av en i utgangspunktet god sak er selvfølgelig i første omgang de menneskene som rammes direkte av de presseetiske overtrampene. Det er alvorlig nok, slik Virtanens beretning om konsekvensene for ham selv og familien hans er en sterk skildring av. Men man kan også tenke seg minst to andre ofre. For det første selve det progressive prosjektet som «kidnappes», først av radikale aktivister på sosiale medier, og deretter av tradisjonelle medier som jakter klikk, og som kanskje også i noen tilfeller selv syns «den gode saken» er viktigere enn å være gode journalister. Men når utslagene blir for urimelige, risikerer man at oppslutningen om det positive i #metoo, eller en annen progressiv bevegelse, blir mindre. Den «mediale volden» som Virtanen beskriver, «hjalp antagelig metoo der og da, men skadet ganske sikkert kampen for likestilling på sikt.»

Og, i forlengelsen av det første, er det en risiko for at samfunnet polariseres, ved at de radikale på begge sider blir styrket og ytterligere radikalisert. Da kan tapet på sikt bli større enn at en isolert sett god sak opplever tilbakeslag. Den siviliserte offentlige samtalen, med respekt for nyanser, tradisjonelle presseetiske standarder, og, ikke minst, sannhet, kan tape terreng. Offeret for en slik utvikling er i verste fall selve det liberale demokratiet, som er avhengig av en fungerende offentlighet. Det er ikke noe tap for de virkelig radikale. Hverken feminister av den typen som gjerne knuser noen egg for å lage metoo-omelett, eller høyreradikale, verdsetter liberale verdier som pluralisme eller rettssikkerhet. Men moderate krefter taper.

De samme radikale kreftene som tjener på polariseringen, er selvsagt også premissleverandører når det sporer av i samfunnsdebatten, slik «instagram-feministene» var det under metoo-høsten i Sverige. Men de radikale på sosiale medier klarer ikke dette alene. I Sverige fikk de med seg de tradisjonelle mediene, og det var derfor konsekvensene ble så voldsomme. Men det fins en aktør til. Virtanen skriver i boken om hvordan de han er mest bitter på, ikke er de radikale metoo-aktivistene som skrev hatefulle innlegg på sosiale medier. De var tross alt ikke så mange. Det som utløste den største følelsen av bitterhet og maktesløshet, var alle medløperne, som han kaller dem. De som bare forsiktig heier med en «tommel opp», eller skriver en oppmuntrende kommentar, under et rabiat innlegg på sosiale medier. Eller som bare er helt stille. Trolig i frykt for å bli mistenkt for ikke å støtte «den gode saken», eller selv å bli anklaget av Instagram-mobben.

Summen av titusenvis av «likes» og heiarop, og omtrent null protester, er kraftfull. Disse medløperne er åpenbart nødvendige for å gi de radikale håp om å kunne sette agendaen. Og er de mange nok, kan det skape en dynamikk lik den vi så utspilte seg i Sverige under metoo-høsten 2017, der også tradisjonelle medier begynte å operere etter den samme logikken.

De progressive bevegelsene

Den kritiske granskningen av #metoo og måten kampanjen ble håndtert på i mediene, som nå så vidt pågår, er derfor ikke bare en debatt som bør handle om presseetikk i formell forstand, om tilsvarsrett eller når det er riktig å publisere navn. Dette er viktige spørsmål. Men like viktig er det å diskutere hvordan de tradisjonelle mediene, og alle vi andre som er aktører i de sosiale mediene, forholder oss til progressive bevegelser.

For det er håndteringen av de progressive bevegelsene som trolig er den reelle utfordringen i samfunn som Norge og Sverige, i hvert fall enn så lenge. Det er utenkelig, som Virtanen skriver om, at den etablerte pressen i Skandinavia hadde akseptert den radikale logikken fra sosiale medier hvis det dreide seg om en høyreradikal bevegelse. Det er heller ikke tenkbart at hundrevis av mer eller mindre kjente medie-, kulturfolk og politikere ville heiet på grove personangrep og ryktespredning i sosiale medier hvis det dreide seg om en høyreradikal kampanje. Men det vet vi nå kan skje når det dreier seg om «en god sak».

Mange som er opptatt av klassiske progressive kampsaker, vil nødig høre snakk om at det er mulig å drive disse sakene for langt. Men det er det. Både når det gjelder hva man kjemper for, og ikke minst hvordan man gjør det. Dessuten har vi alle makt til å bidra til eller forhindre at klimaet i offentligheten blir for brutalt. Fredrik Virtanen beskriver høsten 2017 som «en tid da en eneste Facebook-status fra en kvinne kunne ødelegge et liv eller i hvert fall føre til umiddelbar utestengelse fra arbeidsplassen mens arbeidsgiver foretok en granskning eller satte sammen en sluttpakke.» Det er antagelig få, med unntak av de aller mest radikale, som ønsker seg et samfunn som er slik, uansett hvilket fortegn den gjeldende kampsaken måtte ha.

Men for at det skal kunne bli slik, må ganske mange av oss trykke «like» på en uetisk Facebook-status. Derfor bør vi la være, selv om vi liker «den gode saken».

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden