Når Equinor og miljøbevegelsen møtes på Grand bør skattebetalerne løpe for livet

Oljenæringen vil ha en halv milliard kroner av staten. Politikerne burde forstå hvor absurd det er.

Publisert   Sist oppdatert

Torsdag morgen inviterte NHO, LO, Norsk olje og gass, Norsk Industri, Fellesforbundet og Industri Energi presse og politikere til fremleggelse av rapport på Grand Hotel i Oslo.

Rapporten, som er utarbeidet av konsulenthuset Multiconsult, skal gi svaret på «Hvordan eksisterende og nye virkemidler kan utvikle markeder for lavkarbonprodukter?» – som i denne sammenheng er kodespråk for hvem som skal være kunder for karbonfangst og -lagring.

Det hele starter med lett diskusjon om hvorvidt regjeringen kan avse en halv milliard kroner til et undersjøisk prøvelager for karbon i Nordsjøen. Dette er visstnok helt nødvendig for å kunne sparke i gang dette nye norske næringseventyret som Equinor har døpt Nordlys.

Oljenæringen er flinke til å understreke at her er det snakk om store beløp og at det derfor er viktig at staten bidrar. Men hvor mye er en halv milliard kroner egentlig?

Dersom Equinor hadde investert disse pengene fra egen lomme ville de automatisk fått 390 millioner kroner fra staten i form av redusert skattebyrde. Den reelle utgiften for Equinor er derfor ikke mer enn 110 millioner kroner. La oss sette denne summen litt i perspektiv: I fjor omsatte Equinor for i overkant av 600 milliarder norske kroner. Et investeringsbeløp på 100 millioner kroner er ikke mer enn 0,02 prosent av selskapets årlige omsetning.

Ønsket fra Equinor er altså som om Minerva, med vår årsomsetning på 5 millioner kroner, skulle ringt opp Kulturdepartementet og sagt at nå må nasjonen gå sammen om viktige strategiske investeringer – og deretter spurt om 1000 kroner til en ny blekkpatron.

Det står derfor selvsagt ikke til troende at Equinor ikke har råd til å finansiere dette prøveprosjektet selv. Når selskapet likevel ikke er interessert, skyldes det derfor at selskapets ledelse i likhet med alle andre vet at dette prosjektet aldri kan bli lønnsomt. Det er det også gode grunner til.

I den fremlagte rapporten fremgår det nemlig at karbondeponeringen vil koste omlag 1600 kroner per tonn CO2 som skal tilbakeføres Nordsjøen.

Sammenlikn dette det marginene til Johan Sverdrup, som er et av Equinors beste og nyeste oljefelter. Her regner oljegiganten med å gå i overskudd så lenge oljeprisen er over 120 kroner fatet. Med dagens pris på 560 kroner fatet er inntjening per fat på rundt 440 kroner. Et slikt fat nordsjøolje er anslått å medføre utslipp på 0,355 tonn CO2 fra utvinning til forbrenning. Prisen på å tilbakeføre alt CO2-utslipp fra dette fatet til Nordsjøen er dermed 568 kroner, altså 128 kroner mer enn fortjenesten med dagens priser.

Dersom målet er å fylle Nordsjøen med mest mulig CO2, er derfor en langt rimeligere og enklere løsning ikke å pumpe oljen opp i første omgang, enn først å pumpe CO2 opp og så pumpe CO2 ned. En slik konklusjon kan likevel ikke en rapport bestilt av oljeindustrien komme med.

Derfor har rapporten sett på hva som likevel skal til for at dette skal bli en lønnsom affære. Og med lønnsomt så mener man helt presist: Hva er det som skal til for å overføre kostnadene for dette til noen andre?

For å svare på akkurat dette spørsmålet har man hentet inn en av landets ledende eksperter på slikt. Det er tidligere statsråd for SV, Heikki Holmås, som har tatt opp gjerningen som konsulent i Multiconsult. Bakerst i salen mumler noen at det er litt pussig at det er den tidligere SVeren som nå taler petroleumsnæringens sak, men overgangen er heldigvis ikke så stor når vi vet at dette er et garantert underskuddforetak finansiert over offentlige budsjetter. Dette kan nemlig Holmås riktig mye om.

For eksempel, får vi vite, kan man pålegge alle sementprodusenter å kun produsere sement med karbonfangst, et tiltak som ikke vil medføre noen større endring enn at sement blir omtrent dobbelt så dyrt.

Alternativt kan man få Innovasjon Norge og Enova til å investere i produksjon av hydrogen med CO2-rensning. Dette skal visstnok være veldig nyttig i transportsektoren, eller i det minste for transportforskerne som helt sikkert vil være interessert i å se på hvordan vi kan få alle biler, busser og ferger til å begynne å kjøre med hydrogen, nå som vi snart er ferdig med å få dem til å kjøre på elektrisitet.

Som tilhører undres vi litt over hvordan Holmås har kommet frem til alt dette. Det får vi heldigvis også vite til slutt. Presentasjonen inneholder nemlig også en matrise som viser hvordan de ulike tiltakene er vurdert på en skala fra 1-5.

Hvorvidt tiltakene har oppslutning blant markedsaktørene, er tidligere utprøvd eller er rimelige å forvalte, er alle gitt lavest mulig vekting på enten enten 1 eller 2. Det som er gitt størst vekt – full pott og ren femmer – er om det er politisk oppslutning om virkemiddelet.

Og dette har også Holmås lykkes med å skape. I dag, bare en dag etter møtet på Grand, har regjeringen sendt ut pressemelding om en bevilgning på 375 millioner kroner til Holmås sitt varmluftsdeponi.

Det er jammen bra vi pumper opp nok olje til at vi har råd til det!