Når hundene holder dom

Hvilket menneskesyn bygger vi rettssystemene våre på? Én ting er i det minste sikkert: Et rent prevensjonsprinsipp leder ikke til mer menneskelighet, men til kaos og absurditet.

Publisert   Sist oppdatert

Hvilket menneskesyn bygger vi rettssystemene våre på? Én ting er i det minste sikkert: Et rent prevensjonsprinsipp leder ikke til mer menneskelighet, men til kaos og absurditet.

Rett før de bestialske angrepene i Paris, oppstod det en interessant situasjon i Belgia. I begynnelsen av januar krevde en belgisk innsatt aktiv dødshjelp. Forbryteren er en voldtektsmann som hevder å være uhelbredelig psykisk syk: Dersom myndighetene løslater ham, vil han fortsette med å forgripe seg på ny og på ny. Kravet ble derfor møtt.

I det hebraiske språket skiller man mellom tre former for ugjerning. Pesha (פֶּ֫שַׁע) er ugjerning mennesket begår mot Gud; chet (חֵטְא) er mot selvet; og avon (עָוֹן) er mot medmennesket. Et liberalt demokrati plikter kun å sikre en lov som verner mot avon. Loven utgjør et rammeverk som individet kan utfolde seg fritt innenfor—dette inkluderer retten til å begå ugjerninger både mot Gud og mot selv. Loven er et uttrykk for det samfunnet fordømmer som udiskutabelt, uakseptabelt urett i mellommenneskelige relasjoner. Straffen er den alvorligste inngripen staten gjør overfor individet, og er en realisering av denne loven.

Den belgiske forbryteren er dømt på grunn av det han mener er en uhelbredelig psykisk syke. Samfunnet mener hans forgripelser er avon og straffer ham deretter. Men på grunn av at mannen mener overgrepene—disse som samfunnet fordømmer som forbrytelser—er en del av hans person, krever han å få ende sitt liv. Og ved å akseptere kravet, kan man vanskelig konkludere med noe annet enn at Belgia i praksis tilbyr en valgfri dødsstraff. Nå er det flere fanger, hittil 15 stykk, som krever å få velge det samme.

Akkurat dét er svært spennende. Og det er verdt å reflektere litt over denne belgiske forordningen. Det er et ypperlig utgangspunkt for å kritisere det menneskesynet vi bygger våre egne rettssystemer på.

Prevensjonsprinsippet alene

Et naturlig sted å begynne, er å spørre hva straffens hensikt er og bør være? I henhold til Straffeloven fra 2005, skal prevensjonsprinsippet være gjeldende i Norge. Og for et par måneder siden, i artikkelen «Å hevne eller ikke hevne» her på Minervanett, forsvarte Harald Eia og Ole-Martin Ihle et rettssystem som bare skal straffe etter prevensjonsprinsippet. Det skal med andre ord ikke være noe av det de kaller for «hevn» i straffen, som Gudmund Skjeldal argumenterer for i Morgenbladet. Et rettssystem uten «hevn» er resultatet av naturlig og sunn progresjon, mener de to. Og det er mot et slikt rettssystem Norge er på vei. 

Dersom vi skal forholde oss til straff som noe rent preventiv, vil den belgiske forbryteren i prinsippet måtte sitte inne resten av livet sitt.

Dersom vi skal forholde oss til straff som noe rent preventiv, noe som utelukkende skal forhindre fremtidige forbrytelser, vil den belgiske forbryteren i prinsippet måtte sitte inne resten av livet sitt. Dette skyldes at han er like farlig for samfunnet etter én dag i fengsel, som etter ett tusen. (Her er det en kritikk av fengselsstraffen i seg selv: Er dette en tjenlig straff? Blir menneskene mer eller mindre farlige ved at de låses inne sammen med andre kriminelle?) Og i et slikt tilfelle, bør ikke da de som foretrekker død fremfor et liv i fangenskap—noe som ikke vil være en fremmed tanke for en sann liberaler—få tillatelse til å ende sitt eget liv? Dostojevskij kan brukes som argument for et slik synspunkt.

Dostojevskijs dilemma

I Fjodor Dostojevskijs Opptegnelser fra det dødes hus, en snodig og fabelaktig kombinasjon av rapport og fiksjon, får vi innblikk i tankene til en skarp iakttager. Denne mannen er sendt til Sibir for å sone en dom, hvor han bemerker seg følgende om straffens virkning på menneskesinnet: Én ting er at to mennesker, herr A og herr B, uavhengig av hvem de måtte være, møtes likt av rettssystemet og får straff (X) dersom de begge har begått den samme ugjerningen. Dette kaller vi likhet for loven. Det vil si når det er snakk om straff i absolutte termer. Men hva om herr A opplever straff (X) på helt annet vis enn herr B: Herr As sinn ødelegges, mens herr B soner sin dom uten nevneverdige skrammer på sinnet? Når straffen har så forskjellig effekt, er det da en reell likhet for loven? Dette er Dostojevskijs dilemma.

I denne omgang kan vi hente ut følgende innsikt: Det er ikke nødvendigvis slik at man kategorisk kan vedta at dødsstraff er mer umenneskelig enn å fengsle forbryteren resten av hans liv, slik det gjøres i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (protokoll nr. 6, art. 1). For av disse to alternativene, vil enkelte kanskje ønske dødsstraff fremfor et liv i fangenskap. Eia og Ihle argumenterer for at straffen skal minimere lidelse, gitt at prevensjonsprinsippet ivaretas. Dette blir «et bedre og mer humant rettssystem,» hevdes det. Det betyr at det mest menneskelige er å gi fangene mulighet til å velge dødsstraff, akkurat som i Belgia. Dette er kanskje den eneste måten man kan sikre både absolutt og reell likhet for loven.

Jeg tror at det å muliggjøre et valg mellom straffer som regnes som likeverdige kan være en interessant måte å løse Dostojevskijs dilemma.

La meg først få presisere følgende: Jeg tror at det å muliggjøre et valg mellom straffer som regnes som likeverdige kan være en interessant måte å løse Dostojevskijs dilemma. Dette forutsetter imidlertid at forbryteren har en selvstendig vilje som kan vurdere de ulike straffalternativene, ellers løser man ingenting. Og det er nettopp når man etterspør en slik vilje, at problemene ved Eias og Ihles resonnement viser seg. For resonnementene de to forsvarer et rent preventivt rettssystem med, fratar mennesket en selvstendig vilje. Som vi straks skal se, så kreves det at mennesket er en slags amøbe: vi er umyndige vesener. En konsekvens av dette resonnementet er at den belgiske voldtektsmannen ikke valgte dødsstraffen—han var predestinert til den.

De fire logiske konsekvenser

Eia og Ihle resonnerer mot «hevn» som straffeprinsipp. Jeg tror imidlertid neppe «hevn» er beskrivende for ønsket om at straffen skal innebære mer enn det rent preventive. Hevn er en handling man gjerne forbinder med voldsomme følelser, represalier som utøves i affekt. Når det er snakk om straff som gjengjeldelse, så tror jeg det er «rettferdighet» mennesket ønsker. Det vil si at forbryteren får det han eller hun fortjener, og at dette bestemmes i ordnede former av en objektiv tredjepart. Disse, hevnlyst og rettferdighetstrang, kan ikke uten videre byttes ut med hverandre, slik Eia og Ihle gjør.

Det er egentlig ganske forunderlig at Eia og Ihle setter rettferdighetstrang opp mot det menneskelige. Det er, for å sette det på spissen, litt schizofrent: Eia, i kraft av å være uttalt sosialdemokrat, forsøker mye som i seg selv ikke kan forsvares for å verne om et rettferdighetsprinsipp. Ett eksempel er å skatte mennesker ulikt for aktivt å utjevne økonomiske forskjeller. Ihle vil sannsynligvis også sentrere sine politiske argumenter rundt ideen om rettferdighet—ettersom det er noe vi alle gjør—men kanskje med andre slutninger. Poenget er dette: Mens Eia og Ihle hevder at rettferdighetstrang ikke er noe som inngår i et «et bedre og mer humant rettssystem,» så tyder det aller meste på at rettferdighetstrangen er noe utpreget edelt ved menneskenaturen.

Eia og Ihle sier at ideen om rettferdighet, som en del av straffen, er noe «primitivt og meningsløst». De mener at et bedre og mer humant rettssystem må løsrives fra slikt føleri. Dette utrykker de tydelig i følgende passasje:

Å gjenopprette en slags moralsk balanse, ved å innfri samfunnets, eller de pårørendes behov for hevn, sees i dag på som noe primitivt og meningsløst: «Det er ennå noen sammenhenger hvor en vektlegger visse sider av den metafysiske begrunnelse om at straff overfor visse handlinger er en nødvendig gjengjeldelse for å opprettholde den moralske likevekt i universet» skriver førstestatsadvokat ved Riksadvokatembetet og lovrådgiver i Justisdepartementets lovavdeling, Tor-Geir Myhrer på klassisk juridisk sjargong, «men i alle fall i vår del av verden vil straffens begrunnelse for en stor del være knyttet til det en i fremtiden forventer å oppnå med straffen, dvs. hva som er straffens formål.» Straff er rettet mot fremtiden. Ikke fortiden.

Men det Eia og Ihle ikke erkjenner, er at ideen om rettferdighet (igjen: som forfatterne her feilaktig kaller «hevn») er rettstatens eneste Forutsetning med stor «F». Hvordan skulle rettstaten hevde legitimitet og autoritet blant alle borgerne, dersom den ikke tar utgangspunkt i å ivareta rettferdighet mellom alle partene i en konflikt? Alternativet er det Eia og Ihle legger frem: et nyttehensyn. Dette nyttehensynet er å forhindre fremtidige forbrytelser.

Dersom tyven bare er fattigere enn meg, så vil han mest sannsynlig ha større nytte av disse verdiene enn det jeg har.

Her om dagen ble jeg stjålet fra. Det er ikke vanskelig å vise følgende ved den økonomiske loven om avtakende marginalnytte: Dersom tyven bare er fattigere enn meg, så vil han mest sannsynlig ha større nytte av disse verdiene enn det jeg har. Sett at ingen får vite om tyveriet (jf. det allmennpreventive) og tyven aldri vil stjele igjen (jf. det individualpreventive). I følge Eia og Ihle finnes det da ingen grunn for å straffe mannen. Dette til tross for at verdiene tyven tok tilhører meg. «Straffen er rettet mot fremtiden. Ikke fortiden.» Det betyr at det ikke egentlig er galt å stjele, bare man sikrer de rette omstendighetene for tyveriet. Men dette er ikke likhet for loven: En annen ville blitt straffet for identisk atferd, dersom omstendighetene bare hadde vært annerledes.

Ved å fjerne rettferdighetsprinsippet fra straffen, blir det med andre ord ingen nødvendighet i å straffe forbrytere som man med rimelighet kan anta at vil avstå fra å utføre ugjerningen på ny. En ugjerning kan begås uten straff, noe som betyr at samfunnet ikke tar avstand fra ugjerningen og kaller den urett i seg selv. Det er kun konsekvensene man ikke liker. Dette er imidlertid en stakkarslig relativisme som kan lede til skrekkelig praksis: Dersom straff bare handler om å forhindre fremtidig kriminalitet, blir det plutselig forsvarlig å fengsle dem som har vært uheldig med arv og miljø—før de har gjort noe galt.

Vi kan oppsummere fire logiske konsekvenser av et rent prevensjonsprinsipp: (a) det finnes ikke rettferdighet, (b) det er ingen likhet for loven, (c) lovbrytere trenger ikke nødvendigvis straffes og (d) man trenger ikke begå lovbrudd for å bli straffet.

Viljens betydning

De fire logiske konsekvensene som følger av Eias og Ihles resonnement, er symptomer på noe dypere, metafysisk: en implisitt reduksjonisme av mennesket. Eia og Ihle operer med en filosofisk tese om at mennesket ikke er mer enn det biologien kan fortelle oss. Biologien kan naturligvis informere vår forståelse av mennesket. Men å si at det er en uttømmende innsiktskilde til mennesket blir i overkant enkelt. Basert på måten Eia og Ihle avfeier jurist Morten Kinanders kritikk mot straff som ren prevensjon—i artikkelen «Vi har glemt hvorfor vi straffer», også den her på Minervanett—så er det vanskelig å tro at de to forstår metafysikken som kritikken springer ut ifra. 

Ved å gjøre biologien til en uttømmende innsiktskilde til mennesket, så umyndiggjør Eia og Ihle mennesket. I biologien er det ikke plass til konsepter som selvstendig «vilje». Og uten en slik vilje som mennesket selv styrer, så kan vi neppe holdes ansvarlig heller—like lite som man kan holde en tornado ansvarlig for dens terror. Og når vi ikke kan holde hverandre ansvarlig, blir rettstaten en farse. Et «bedre og mer human rettssystem» er derfor ingen rettssystem, ikke et som er rent preventivt. En naturlig og sunn progresjon vil være å kaste samfunnet ut i anarkiets kaos.

Vel, dem om det. Det virker mer fornuftig å anta at menneskesynet deres er feilaktig, fremfor at rettstaten er en farse, at anarkiet er den ideelle rettstat. Dette ville være absurd.

Kanskje det var noe i det St. Augustin en gang hevdet: Vi er rasjonelle dyr med intellekt og vilje, men siden sistnevnte er den aktive, så er det viljen som definerer oss. Rettssystemet forutsetter i hvert fall, om vi liker det eller ei, at mennesket har en selvstendig vilje: en vilje som kan dømmes. Dette er en vilje som kan velge mellom rett og urett. Dersom den velger det som er urett, så får det konsekvenser. Og dersom denne uretten er avon, så får det konsekvenser også i dette livet.

Predestinert til dødsstraff

Eia og Ihle er herlige unorske i måten de hiver seg ut i vannet og svømmer motstrøms. De tør mene det andre ikke tør mene. Men det betyr ikke automatisk at dette alltid er velfunderte og beundringsverdige meninger. Og det er verdt å merke seg hvilken betydning menneskesynet deres har for den belgiske forordningen: voldtektsmannen predestineres til å velge sin egen dødsstraff. Ettersom mannen ikke har noen vilje, så er det (i) arv og miljø som førte til hans mentale lidelse, og (ii) arv og miljø som førte til at han foretrekker dødsstraffen. Alt er determinert; rettstaten er en farse.

Dersom man erkjenner at viljen finnes, må man imidlertid resonnere annerledes.

Dersom man erkjenner at viljen finnes, må man imidlertid resonnere annerledes. Mennesket er ikke lenger låst i et system der det er naturens arbitrære bestemmelser, ved arv og miljø, som dømmer det til liv eller død. Ved å innvilge forespørselen om aktiv dødshjelp, så har det belgiske samfunnet akseptert at visse mennesker predestineres til sin egen dødsstraff. Og resonnementene til Eia og Ihle leder i samme retning. Dette er et samfunn hvis konturer kan minne om en blanding av Orwells og Kafkas dystopier—rettsprosessene er totalitære, utilitaristiske, uforutsigbare og urettferdige.

Ved å fjerne rettferdighetsprinsippet fra straffen, omfavner man i teorien kaos og absurditet. Det blir som når hundene holder dom: Det finnes ikke rettferdighet, det er ingen likhet for loven, lovbrytere trenger ikke nødvendigvis straffes og man trenger ikke begå lovbrudd for å bli straffet.

Dersom man imidlertid erkjenner at viljen finnes og at denne kan dømmes basert på hva som er rett og urett, da opprettholder man orden. Jeg synes dette høres ut som et bedre og mer humant rettssystem, enn ett som er rent preventivt.