Minerva Debatt

Når menneskeverdet utfordres

Menneskeverdet er en prepolitisk forutsetning for et liberalt demokrati. At enkeltmennesket må få treffe selvstendige avgjørelser i vanskelige etiske spørsmål er uholdbart som etisk og liberalt standpunkt.

Menneskeverdet er en prepolitisk forutsetning for et liberalt demokrati. At enkeltmennesket må få treffe selvstendige avgjørelser i vanskelige etiske spørsmål er uholdbart som etisk og liberalt standpunkt.

Venstres programkomités forslag om å tillate eggdonasjon og altruistisk surrogati har avstedskommet en interessant diskusjon mellom Guri Melby leder i Venstres programkomité, og Kristin Clemet (diskusjonens kan leses i kronologisk rekkefølge her: 1, 2, 3 og 4).

Diskusjonen har kretset rundt spørsmålet om hva som kan regnes for et liberalt standpunkt, men har også ledet til mer generelle diskusjon om hvordan menneskeverdet kan begrunnes og forstås. Det følgende er et forsøk på å fortsette denne viktige diskusjonen.

Når blir man en person i følge Melby?
Melby sitt innsteg til abortspørsmålet er en prinsipiell drøftelse av hvordan menneskeverdet knytter seg til personer. Hennes premiss er at menneskeverdet er en absolutt verdi som må ligge til grunn for et liberalt demokrati, og det er derfor avgjørende for henne å vise at et foster ikke har menneskeverd, for å kunne rettferdiggjøre dagens abortpraksis. For Melby er det avgjørende kriteriet for menneskeverd ikke at man tilhører menneskearten, men at man er blitt en person. Og en person er ifølge Melby et vesen som har utviklet en rasjonell natur. Det er ikke tilstrekkelig at man under normale omstendigheter vil komme til å utvikle rasjonell natur i fremtiden, man må ha den allerede for å kunne omfattes av menneskerettighetene. Denne forståelsen av hva en ”person” er, forsøker så Melby å applisere på fostre og spedbarn.

”For å forstå når fosteret blir person, kan vi legge til grunn at vi i vår kultur betrakter spedbarn som personer. Dette er neppe politisk omstridt. Ut fra en etisk analyse betyr vår behandling av spedbarn som personer at vi i praksis anser dem som bærere av en rasjonell natur. Av dette kan vi slutte at fosteret blir en person – et individ med rasjonell natur – når det har dannet en menneskelig kropp med fungerende sanser.”

Melby legger her stor vekt på hvilken moralsk status spedbarn i tilkjennegis, kulturelt og politisk. Men fordi kulturell og politisk konsensus kan endre seg, og fra tid til annen gi opphav til klart umoralske oppfatninger, er det også mulig å tenke seg en situasjon i fremtiden der spedbarnets personstatus trekkes i tvil eller undergraves. Dersom man mener at spedbarnet ikke mister sitt menneskeverd i et slikt tenkt politiske og kulturelt klima, må man kunne argumentere for at spedbarnets personstatus kan forankres i noe utenfor den nåværende politiske og kulturelle konsensus.

Et problematisk utgangspunkt for menneskeverd  
For Melby er spedbarnets personstatus, dets rasjonelle natur, sikret først i det øyeblikk det er i besittelse av en ”menneskelig kropp med fungerende sanser”. Men dette er et meget problematisk utgangspunkt. For det første kan det innvendes at når man i filosofien har brukt begrepet ”rasjonell natur,” et begrep som kan tilbakeføres til Aristoteles, så har man normalt sett nettopp ikke knyttet dette til besittelse av visse egenskaper eller evner, men til den natur som gjør at evne til rasjonalitet utvikles. I så fall vil man også måtte innrømme at fostre har rasjonell natur. Når dette så hevdes, innebærer det altså at utvikling i retning et voksent menneske, med menneskets kapasitet for rasjonalitet, ligger naturlig for fosteret. Rasjonell natur kan ikke være noe som tilkommer det i løpet av fosterutviklingen. Tvert imot, det er fosterets rasjonelle natur som gjør at det naturlig, og i typiske tilfeller, utvikler rasjonalitet. (Se: Magelssen M. «To teorier om fosterets moralske status.» Norsk filosofisk tidsskrift 3/2011).

For det andre vil det være meget problematisk å knytte menneskeverdet til en nåværende evne til utøvelse av rasjonalitet. Fødte mennesker er nemlig rasjonelle i ulik grad, og ved noen sykdomstilstander (slik som demens) svekkes evnen til rasjonalitet. Det er også omstridt i hvilken grad spedbarn har evne til å utøve rasjonalitet, noe som vil innebære at deres personstatus kan trekkes i tvil dersom man følger Melby sitt resonnement. Generelt er det problematisk å la menneskeverdet begrunnes i en gradert egenskap som rasjonalitet, gitt at det naturlig leder til at menneskeverdet selv graderes – en konsekvens nesten alle, og utvilsomt partiet Venstre, vil finne uakseptabel. Uansett er det kunstig å forankre rasjonell natur i fungerende sanser, gitt at det er fullt mulig å ha fungerende sanser uten dermed å ha evne til rasjonalitet.

Eggdonasjon og barnets rettigheter
Når vi beveger oss over i spørsmålet om eggdonasjon møter vi nye problemstillinger, som likevel på en grunnleggende måte henger sammen med synet på hvilke rettigheter et foster har, når det fattes beslutninger om dets fremtid av andre. Kristin Clemet går langt i å hevde at barnet mister sin stemme, og usynliggjøres som part, i det etiske resonnement Venstre gjør om eggdonasjon. Til dette svarer Melby:

”Verken eggdonasjon eller sæddonasjon går etter mitt resonnement ut over barnas beste. Her er det ingen motsetning mellom å hjelpe potensielle foreldre og å sikre barns rettigheter. Allerede i dag lever mange barn i familier der de nærmeste omsorgspersonene er noen andre enn barnets biologiske foreldre”.

Melby slår ganske enkelt fast at eggdonasjon og sæddonasjon ikke går ut over barnas beste, men det er påfallende at hun aldri gjør noe forsøk på å diskutere dette i lys av relevante motargument, for så å begrunne sitt syn. Det nærmeste man kommer et argument er trolig siste setning i sitatet ovenfor, som slår fast at det ”allerede i dag” er slik at mange barn vokser opp uten sine biologiske foreldre.

Ved nærmere ettersyn er imidlertid dette argumentet verdiløst. Argumentets implisitte struktur kan settes på følgende formel: allerede i dag utsettes mange mennesker for x, derav følger det at x ikke på noen måte går ut over menneskets beste. Det tør være innlysende hvor problematisk dette argumentet er, av den enkle grunn at utsagnet ovenfor bare er gyldig i tilfeller hvor ”x” står for en handling som vi på forhånd vet ikke rammer menneskets beste. Derav følger det også at et slikt argument aldri vil kunne påvise at ”x” ikke er skadelig.

Relevante motargument
Det finnes empirisk forskning som påviser at biologiske bånd mellom barn og foreldre, som en regel, vil utløse gjensidig affeksjon og omsorg som ikke uten videre lar seg erstatte på andre måter. Det er også belegg for å hevde at barn som vokser opp med omsorgspersoner som ikke er deres biologiske foreldre, i gjennomsnitt vil være mer utsatt for overgrep og omsorgssvikt. Det tør også være opplagt at barn som bare har én omsorgsperson, vil være mer sårbare enn barn som har to.

Selv om du skulle ønske å trekke slik empiri i tvil, mener vi likevel at samme poeng lar seg demonstrere ved et ”common sense”-argument. Alle mennesker av god vilje vil kunne erkjenne at det å ha muligheten til å stå i nær relasjon til sine biologiske foreldre, er et gode. De av oss som står i en relasjon til våre egne biologiske foreldre ville, som en regel, ikke ha ønsket at andre hadde fratatt oss denne muligheten uten vårt samtykke. Derav følger det at barn som fratas muligheten til å stå i en nær relasjon med begge sine biologiske foreldre, fratas et gode. Det er ikke gitt overbevisende grunner hos Melby eller andre, for å kunne hevde at noen har rett til å frata barnet dette godet. Det er derfor grunn til å hevde at barnet er blitt usynliggjort som part i Melby sin argumentasjon, at barnets beste ofres for å oppnå et annet ”gode,” og at barnet således betraktes som et middel heller enn som et mål.

Dette argumentet står seg helt utmerket mot det faktum at mange kan ha en god oppvekst hos adoptivforeldre, eller hos en enslig forsørger. Det er også grunn til å understreke at de som trer inn som omsorgspersoner, når en eller begge av barnets biologiske foreldre av ulike grunner ikke er i stand til eller ønsker å påta seg omsorgsansvar for barnet sitt, fortjener all mulig anerkjennelse. I en slik situasjon ivaretas barnets behov av voksne som frivillig ofrer seg for dets beste; det er ikke barnets beste som, uten dets samtykke, ofres for å komme voksne menneskers behov i møte. Det følger derfor ikke av ”hvordan ting allerede er” på dette området at staten skulle ha noen rett til, i utgangspunktet og med overlegg, å frata barnet det gode det er å ha mulighet til å stå i en nær relasjon til begge sine biologiske foreldre.

Prepolitiske forutsetninger for et liberalt demokrati
Blant de bærebjelker et liberalt demokrati hviler på, hører avgjort enkeltmenneskets ukrenkelige verdi til. Vi tilkjennegir enkeltmennesket verdi når vi anerkjenner dets rett til liv, velferd og beskyttelse, når vi på en spesiell måte verner om sårbare og svake mennesker, og når vi konsekvent søker å handle på en slik måte at mennesket betraktes som et mål i seg selv heller enn et middel. Også liberale som ønsker seg en mindre stat, færre forbud og større bestemmelsesrett for individet, vil måtte anerkjenne de ovennevnte prinsipper som bærende prepolitiske forutsetninger for et liberalt demokrati. Å argumentere for at enkeltmennesket må få lov til å treffe selvstendige avgjørelser i vanskelige etiske spørsmål, at politikere skal vise folk tillit, eller lignende, er derfor etter vår mening helt uholdbart som etisk og liberalt standpunkt dersom man ikke samtidig er i stand til å vise at de lover man går inn for respekterer de prinsipp som hele det liberale demokrati hviler på. Og det er nettopp dette Melby ikke er i stand til.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden