Kultur

Når Munch reduseres til en rekvisitt

Bilde: Munchmuseet / c: Lena Cronqvist

Det er Cronqvist og Bjørlo som får dominere når Munchmuseet setter de to kunstnerne i dialog med Edvard Munch.

NY UTSTILLING

  • Hode ved hode: Cronqvist, Bjørlo, Munch
  • Kuratert av Kari J. Brandtzæg
  • Vises på Munchmuseet fra 28. oktober 2017 - 28. januar 2018.

Allerede på vei ut av Tøyen T-banestasjon får jeg mitt første møte den nye utstillingen på Munchmuseet – Hode ved hode: Cronqvist | Bjørlo | Munch. I utstillingsvinduene ved utgangen henger selvportretter av de tre kunstnerne Lena Cronqvist (1938-), Per Inge Bjørlo (1952-) og Edvard Munch (1863-1944) bokstavelig talt hode ved hode.

Reklamen hinter om at det er kunstnerne selv som står i sentrum. Dette er bare delvis riktig – Munchmuseet presenterer en utstilling som tar for seg hvordan kunstnere kan forvandle egne livserfaringer som noe universelt, til kunst alle kan kjenne seg igjen i:

«I denne utstillingen viser de oss at det vi er redd for og strever med ikke er så spesielt, men rett og slett bare en del av det å være et menneske», skriver museet i katalogen.

Tar opp det som er vanskelig å snakke om

Det første som møter deg i utstillingen er et stort portrett av Lena Cronqvist. Hun har malt seg selv som en renessansemadonna sittende i et interiør. På fanget har hun sin gamle mor, gjengitt på størrelse med et lite spedbarn.

– Cronqvists verk «Gul Madonna» speiler forholdet mellom barn og foreldre idet foreldrene blir gamle, syke eller pleietrengende.

Munchmuseet / c: Lena Cronqvist

Verket Modern (1975) omhandler menneskenes livssyklus fra vugge til grav. Det speiler det skiftende og tidvis også vanskelige forholdet mellom barn og foreldre idet foreldrene blir gamle, syke eller pleietrengende, og dynamikken i relasjonen endres.

Også Bjørlos verk, flere av dem skulpturelle, er knyttet til sykdom og død, spesielt knyttet til Bjøros egen mor, som i verkene Mor, du er så vakker i dag… og Mor, du er så død i dag… (2008-2014).

Sammenstillingen av Bjørlo og Munch er veldig interessant. Kunstneren har selv valgt ut verk av Munch til utstillingen og har vært opptatt av figurstudier og skisser. Selvportrett, menneskestudier og hodeskaller er noe som går igjen i mange av Bjørlos verk. Utstillingen illustrerer godt at en tilsynelatende abstrakt kunstner som Bjørlo egentlig er svært så figurativ, og mer opptatt av menneskefremstillinger og organiske former enn man kanskje kan anta.

En abstrakt kunstner som Bjørlo er mer opptatt av menneskefremstillinger og organiske former enn man kanskje kan anta, skriver Susanne Grina Lange.

Munchmuseet

Bjørlos verk har et utpreget organisk uttrykk, selv de sveisede skulpturene i industrielt metall. Ett av de sentrale verkene består for eksempel av en rekke metallesker gjennomboret av hull som minner om lungevev.

Utstillingen avslutter med verk av Cronqvist, der kvinneskikkelsene er et gjennomgående motiv. Kanskje kan alle sees som selvportrett. Enten det er som sitt voksen-jeg som madonnafigur eller som en liten jente med lyst hår med dukke i hendene.

De store maleriene skildrer familieliv, død og sorg, og verkene med motiv fra sykehus og dødsleie er sammenstilt med Munchs ikoniske malerier fra sykeværelse. Sammenstillingen kunne kanskje blitt platt og uforutsigbar, men fungerer godt og gir en fin historisk kontekst til Cronqvists verk.

Flere malerier skildrer Cronqvists erfaringer fra da hun var innlagt for fødselspsykose, en serie selvportretter omhandler mannens død. Motivene vakte sterke reaksjoner, spesielt på 60- og 70-tallet, men disse temaene er fortsatt like aktuelle og vanskelige å prate om i dag. Det vanskelige tas opp med et minimalistisk formspråk hvor form og flate får dominere og settes i kontrast til de realistisk gjengitte ansiktene i selvportrettene.

Forvirring

Ved første øyekast er det ikke gitt at disse kunstnerne uten videre kan stilles ut side om side. Og det er nettopp i det området av utstillingen hvor alle tre kobles sammen at helheten svikter litt. Det blir et eklektisk møte. Et kreativt og morsomt sammensurium som skaper spenning, rom for undring og ettertanke, men kanskje også forvirring. Hva er egentlig sammenhengen mellom Cronqvists småjenter, Bjørlos skulpturer i geometriske former og Munchs stilistiske gjengivelser av sjø og strandkant?

Hver for seg er de enkelte verkssammenstillingene greie. Det er når alt sees under ett, med alle kunstneren i samme rom, at det begynner å sprike i flere retninger.

Det er både former, farger og motivkrets som er ment å knytte verkene i dette rommet sammen. Linken mellom Cronqvists fargerutebakgrunner og Bjørlos geometriske, fargesterke former er greit nok, det samme er parallellene mellom Munchs malerier av småpikene i Åsgårdstrand og den lille jenta med dukke i armene hos Cronqvist. Bjørlos kranie-skulpturer er ifølge kurator Brandtzæg ment å dra assosiasjoner til Munchs strandkantbilder både i form og farge.

Hver for seg er de enkelte verkssammenstillingene greie. Det er når alt sees under ett, med alle kunstneren i samme rom, at det begynner å sprike i flere retninger.

Svakheten ligger etter min mening i forholdet mellom Cronqvist og Bjørlo. For hva binder egentlig de to sammen? Hvorfor presenteres de i samme utstilling? Hode ved hode er som to adskilte utstillinger som av en eller annen grunn møtes på midten. Det er hovedsakelig den tematiske sammenhengen: sorg, sykdom, død og problematiske eller anstrengte familieforhold, som binder sammen.

Munchmuseet har tidligere blitt kritisert for å ikke slippe til kvinnelige kunstnere i sin +-serie. Nå som endelig en kunstner av Cronqvists kaliber slipper til, er det trist at hun ikke får slippe til alene.

Det er temaer som klart er å finne i Munchs kunst, og både Cronqvist og Bjørlo kunne fint tålt å stå alene i dialog med Munchs verk. Kanskje burde det også vært sånn? Munchmuseet har tidligere blitt kritisert for å ikke slippe til kvinnelige kunstnere i sin +-serie. Nå som endelig en kunstner av Cronqvists kaliber slipper til og i tillegg har en så sterk tematisk link til Munchs kunstnerskap, er det trist at hun ikke får slippe til alene.

Munch ikke en likeverdig deltaker

Det interessante i utstillingen ligger likevel i koblingen mellom Cronqvist og Munch, og mellom Bjørlo og Munch. Men til tross for dette fremstår ikke Munch som en likeverdig deltager i utstillingen. Verkene fungere som en iscenesetter som skal underbygge utstillingens narrativ. Det overordnede temaet er kunstnerne som bruker egne liv og erfaringer i kunsten og reflektere over vanskelige og tabu tema på en slik måte at du som tilskuer kan identifiser deg med både verk og kunstner.

Hode ved hode er en interessant utstilling som setter Bjørlo i en for meg ny kontekst, og fremhever Cronqvists kunstnerskap for et norsk publikum. Munch fungerer som en tematisk og historisk forankring, men jeg har vanskelig for å bestemme meg for om Munchs verk forsvinner i mengden, eller om de smelter sømløst inn.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden